I dag er det varmt og godt i den flotte byen min, og jeg er fylt med masse tanker. Jeg tror det er gode tanker, men jeg vet aldri hvor tanketogene mine ender opp. Som regel ender de opp et helt annet sted enn hvor jeg hadde tenkt. Noen ganger er det en god egenskap, andre ganger, dårlig.
I det siste har mange av tankene mine stoppet på en gammel, stygg holdeplass som heter selvskading. Jeg har ikke gått av toget, bare sittet inne i kupeen og sett lengtende og angstfylt ut av vinduet. Det brygger opp til storm. Jeg vil så gjerne stå han av. Så gjerne ikke gå av her. Men gang på gang kommer tankene mine tilbake til det samme gamle. Til og med når jeg er på jobb, noe som skremmer meg. Enkelte taktikker har jeg imidlertid lært meg. Distraksjon fungerer relativt bra, er du flink og kreativ nok begynner toget å gå videre til andre stasjoner, ihvertfall for en stund. Jeg hører alltid på lydbøker eller podcaster når jeg legger meg om kvelden, eller når jeg er ute å går, for å forhindre at tankene skal løpe løpsk oppi topplokket mitt. Men dette er bare en midlertidig løsning, før eller senere må du deale med problemet.
Utløp…her snakker vi om noe av det vanskeligste folkens. Hvordan få utløp for disse følelsene uten å skade deg selv, andre eller skremme vettet av folk du kjenner? Jeg har prøvd å ringe til venner, det har funka dårlig da de fleste blir ganske perplekse, redde og generelt stressa. Jeg har i mange år skrevet utallige dagbøker og tekster som aldri kom ut i bloggverdenen, men noen sendte jeg til mental helses prosjekt http://www.sidetmedord.no. Det er en nettside hvor du kan skrive om hva som helst og få svar innen en dag av kyndig personale som kan gi deg råd og støtte. Jeg har aldri ringt til noen hjelpetelefon, det har vært nære på noen ganger, men jeg får meg ikke til å ringe noen fremmede midt på natten og legge ut om mine dypeste innerste følelser. Noen ganger skriver jeg tenkte brev til folk jeg skulle ønske jeg kunne prate med, men brevene blir som regel aldri sendt. Så nå prøver jeg meg i bloggverdenen for å se om jeg får noe utløp her. Det er vanskelig å legge alle de følelsene som hører selvskading til i ord, men man må prøve. Har ennå problemer med å snakke om det, skrive går greit. Det er 1 måned siden jeg skadet meg selv sist, og jeg håper jeg skal klare enda en måned!
Så hvor var det egentlig dette innlegget begynte..? Jo! Det er sommer og fint vær, det er deilig selv om de sier det skal regne i morgen. Har så mange tanker og minner som kommer tilbake for tiden og akkurat nå er denne bloggen min eneste form utløp. Skal på bipolarklinikken den 26. men det blir bare diagnostikk-spørreskjema-runde.
Er det noen der ute som leser dette? Skriv gjerne en kommentar 🙂
Nerve 