Nok en dag. Jeg klarte ikke å stå opp klokken 11, så jeg kom meg aldri til bipolarklinikken. Skyldfølelsen var så stor at jeg ikke klarte å ta telefonen når den ringte. Jeg kjenner dette, kjenner dette så alt for godt. Skyldfølelsen jeg får når jeg sover så alt for lenge, og alle planene jeg har for dagen må skrinlegges.
Det er ikke det at jeg ikke vil stå opp. Jeg vil det. Ut i dagen å gjør fornuftige ting. Jeg vil stå opp kl 09.00 hver dag og være våken og uthvilt. Jeg vil spise frokost, drikke kaffe og se på nyhetene. Jeg vil rydde og vaske litt i leiligheten min, jeg vil ha energi til å lese til eksamen, gå til lege og behandlere. Det er ikke mer jeg ber om. Men det går faen ikke! Blir så utrolig sint på meg selv. Det er det første som møter meg hver dag når jeg våkner. Som regel mellom kl. 15 og 18 engang.» Faen i helvette, nå må du skjerpe deg jente, du er så ubrukelig!»
Jeg prøver. Tar medisiner og legger meg, men jeg blir ikke trøtt nok til å sove. Når jeg først sovner ris jeg av marerittene og er urolig. jeg tar kraftige medisiner som gjør det enda mer komplisert. Men faen da, jeg føler meg så ubrukelig når jeg ikke engang kommer meg ut av sengen. Det er så flaut å komme 1 time for sent på jobb fordi du forsov deg, når du starter på jobb kl. 14.30. Jeg har prøvd sove medisiner, spikermatte, yoga, fysisk aktivitet, men det nytter ikke.
Dagens positive ting:
Jeg dro på besøk til en venninne av mamma i dag. Jeg har kjent henne og mannen hennes siden jeg var lita jente, og de er som tante og onkel for meg. De var sammen med mamma på ferie da jeg ringte og sa jeg var blitt innlagt igjen, så de var bekymret for meg. Så jeg fikk pratet litt med dem. De er gode mennesker og har to fantastiske sønner som jeg lekte litt med. Vi hoppet på trampoline og lekte agenter 🙂 Mamma hadde kjøpt en gave til meg på ferie som «tante» hadde tatt med til meg. Det var en thights, en t-skjorte, to calsberg og litt godteri. Hun hadde kjøpt gaven etter innleggelsen fordi hun syntes synd på meg. Snille mammaen min vet ikke bestandig hva hun skal gjøre, så hun prøver å få meg til å smile. Det er godt nok.
Jeg holder på å bli sprø av armene mine som verker og klør. Klarer ikke å ha bandage på de når jeg er hjemme alene, så jeg passer heller på å rense de to ganger om dagen. I morgen må jeg komme meg til legen å få ut en sykemelding og ringt til bipolarklinikken for å sette opp ny time. Arg!
Nerve 
Slike «reservetanter» og onkler er fine å ha 🙂
Nå som jeg har ferie fra jobb og kan sove så lenge jeg vil… håper jeg at jeg ikke forsover meg til psykologtimen i morgen… burde gå greit, men en veit jo aldri.
Jeg sover ikke så fryktelig mange (fler) timer enn når jeg skal på jobb, men jeg har en tendens til å flytte på døgnet når jeg har fri. Er oppe til kl 5 om mårran og sover 8-10 timer, liksom. (Noe som irriterte mora mi oppetter veggene da jeg bodde hjemme.)