Daddys girl

Jeg satt meg ned og skulle begynne å skrive ned historien om faren min. I en time satt jeg og skrev, ukritisk. Rablet ned alle historiene, de viktige hendelsene som har vært med på å forme meg til den jeg er. Jeg har gjort det mange ganger før, i et forsøk på å få utløp for følelsene mine.

I natt når jeg skulle gjøre det fikk jeg en åpenbaring som jeg burde fått for mange år siden, og en dør som har vært lukket inni meg i alle år, gled opp. De følelsene jeg sitter med nå er surrealistiske og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dem. Aller helst vil jeg bare lukke døren igjen så fort som overhode mulig og ty til selvskadingen for å få ting under kontroll igjen. Men ikke denne gangen.

Alltid når psykologer har spurt meg om sinne har jeg alltid sagt at jeg ikke blir sint, jeg blir bare lei meg. Det er først de siste årene jeg har innsett at det ikke er sant. Jeg blir sint, jeg blir forbanna og jeg mister kontrollen når jeg blir sint. Jeg blir så sint at det ikke er noen logikk i sinnet mitt, og det har ant meg at dypt inni meg fins det noe jeg er sint for, som jeg aldri har fått utløp for. En stor urett har blitt gjort mot meg, som jeg aldri har fått lov til å reagere på. Svaret har vært rett forran nesen min hele tiden, jeg har bare ikke latt meg selv se det.

Jeg er forbanna på faren min. For at han slo mamma, for at han ville drepe oss, fordi han har knust meg og henne psykisk utallige ganger, for all angsten han har påført meg, for de genene han gav meg (bipolar lidelse er arvelig). Så utrolig sint på han for alle de gangene han rakket ned på meg, personligheten min, utseendet mitt. Så sint for alle selvmordstruslene og forsøkene jeg har vært vitne til. Så sint!

Men jeg har aldri latt meg selv være sint på han, fordi jeg har blitt opplært til å tilgi han øyeblikkelig fordi han er syk. Jeg er opplært til å ikke bli sint. Jeg har aldri annerkjent at jeg er rasende på han. Jeg har kokt innvendig med et sinne i rundt 20 år. Tidvis har jeg rettet sinnet mot meg selv og andre, noe som har resultert i store ødeleggelser, og enda større grunn til å være sint. Jeg har spredd angst og sorg like mye som han har. Kanskje er det på tide at jeg prøver å skrive ned noe å sende det til faren min. Men igjen blir jeg sint, fordi han er sårbar, og jeg vet hvor vondt det er å høre at du i din sykdom har ødelagt andre. Gud, hvor jeg vet det! Jeg vil ikke gjøre han syk igjen, det fortjener han ikke, ingen fortjener det.

Jeg blir alltid så forvirret når jeg tenker på han, fordi det er så mye følelser, så mange historier, så utrolig mye som ligger mellom oss. Jeg blir trist, fortvilt, frustrert, sint og apatisk av hele temaet. Så jeg må bare prøve å fortsette å tenke og skrive for å få orden på alt. Mer om dette kommer nok om ikke så lenge.

Reklame