Monthly Archives: august 2010

Vrangforestillinger

Jeg er ikke så sint på meg selv som jeg burde være for tilbakefallet i går. Tenker at de 32 dagene var et helvette å komme seg igjennom, at jeg er under så utrolig mye press for tiden. Lurer meg selv til å rettferdiggjøre og legitimere det jeg gjorde.

«Det ble jo ikke noen dype sår, bare risp» «Det var jo lenge siden sist» «Det kunne værst værre» «Du har fortjent det, så flink som du har vært å holde deg i 32 dager. Litt belønning må man jo ha.»

Belønning? Ser jeg virkelig på det å skade meg selv som belønning? Tydeligvis, det er i hvertfall sånn jeg føler det. Skulle ønske jeg kunne finne tilbake til hatet jeg har ovenfor det. Jeg vil ikke ha den holdningen at selvskading er noe som gjør livet mitt enklere. I det korte løp føles det sånn, det tar bort smerten inni meg, det lar meg utagere og få en slags avslutning. I det lange løp er det lureri å tenke sånn. Vrangtankene forsøker å lure meg, hvisker søte ord i øret mitt. «Du kan jo bare si til alle at du har senebetennelse og gå med håndleddstøtte resten av livet, det går fint» «Ingen trenger å finne ut av det» «Alle har sin måte å mestre depresjon og angst på, dette er din».

Jeg vil at disse tankene skal gå bort, men de insisterer på å lokke og lure meg. På mandag begynner jeg i praksis, og jeg kan ikke fortsette med disse tankene. Jeg skal tross alt være istand til å hjelpe andre mennesker i vanskelige situasjoner.

Hadde jeg hatt fornuft hadde jeg i det miste forsøkt å stå opp tidlig i dag og prøvd å kommet meg til legen. Fortalt henne om hvordan jeg har det for tiden, at det er vanskelig å kjempe mot vrangforestillingene. Istede sov jeg til klokka 17.30 0g fortsatte dagen alene i leiligheten. Jeg trenger et vendepunkt.

Så for å gå over til noe helt annet, så har jeg plukket opp gitaren igjen. Hadde gitar som hovedinstrument på musikklinja og spilte i 5 år. Så fikk jeg gitaren i vrangstrupen etter eksamen i 3.klasse og har såvidt spilt siden da. I dag satt jeg i en times tid og kosa meg med å spille igjen, og det føltes utrolig godt.

4 kommentarer

Filed under Angst, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

32 dager

32 dager klarte jeg denne gangen. Det er andre gangen jeg skriver dette innlegget, det første ble alt for grafisk, og jeg innså at det handlet ikke om anger, men om dyrkelse.

Et så totalt mørke omslutter meg der jeg ligger i sengen. Prøver å fokusere på lydboken. Prøver å fokusere på å tegne, men hånden vil ikke lystre. Det værker i den, og jeg har små sjelvinger.  Jeg blir fylt av en bitterhet, for en idiot jeg er som tror jeg skal klare å lære meg å tegne med de hendene mine. Og det blir på en måte dråpen. Ligger lenge på magen i senga og nilytter på lydboka, får ikke med meg et ord. Setter den på pause, puster med magen, prøver å roe ned hodet mitt. Det koker av følelser. Jeg er sint, og det er noe brunt og heslig der som jeg ikke klarer å sortere. Som når du blander sammen alle fargene i malerskrinet, bare at det er ikke farger, det er følelser. Puster fort, og tungt nå. Føler ikke at jeg får nok luft, er jeg i ferd med å kveles? Nei! Nei! Ikke disse tankene igjen, angsten for å plutselig bare glemme hvordan jeg puster. Får ikke kontroll på lungene, må ha mer og mer luft for hvert åndedrag. Panikken tar meg, jeg kommer til å glemme hvordan jeg puster. Jeg må få roet meg ned raskt.

Faen, motivasjonen min er ikke stor nok. Jeg er ikke inne i dette 100%, ikke i går i hvert fall. Tok meg selv i å skrive, direkte romantisere det hele. Selv om jeg jo hater det. Men gjør jeg nå det? Ja, jeg hater det i den grad en bulimiker hater å kaste opp, jeg hater det i den grad en person med tvangslidelser hater å vaske hendene sine, jeg hater det like mye som en junkie hater heroin.

Det trengtes ingen legevakt i kveld, hadde jo kasta alle remediene mine, så det ble noe improvisert. ”Bra” tenker jeg i dag, ”faen ta” tenkte jeg i går-

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Psykisk Helse, Selvskading

Hehe

katt

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Gjesteinnlegg; Angst

Del dine erfaringer med angst, og angstmestring i kommentarfeltet. Spørsmål og andre kommentarer motaes også med takk og et smil 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Gjesteinnlegg: Det går over

Hmm…
Gjesteblogger.

Om angst.
Du verden!

Hvordan gjør man dette da du?
Kanskje man begynner med symptomene?
(Skip til den fete skriften hvis du er litt klam under bena.)

Små blaff av redsel som plutselig bare er der, helt plutselig, og som man kjenner igjen umiddelbart. Det er som små orange blindspots bakerst i hodet som dekker for alt det andre du har å tenke på akkurat da. Noen har plutselig malt over litt av hukommelsen din med en farge som minner om størknede eggeplommer. Kanskje det tar to eller tre sekunder før man skjønner at dette ikke kommer til å gå vekk ved at man reiser seg opp og rister på hodet eller drikker et glass vann eller begynner å snakke med noen om noe annet… Og det er da man blir redd.

Skikkelig redd. Så skrekkslagen som man aldri har vært før. Og så skjønner man at man ER redd. Og så er det gjort.
Da griper man tak i det første og beste som gir mening. Samme hva. TV, røyk, kaffe, luft, gitar, folk, venner… Samme faen, bare det er noe som kan underholde hjernen din mens du finner en løsning på faenskapet som har gått inn for å plage deg i uoverskuelig tid. Gudene vet hvor lenge det vil vare denne gangen?…

Noen gråter, noen blir rasende og desperate, noen blir manisk og går rundt seg selv og gnir seg i sine svette hender. Jeg, tar fram kontrollpanelet og legger ned alt. Slår av alle kretsene og røsker ut sikringene. Garasjesalg i hjernen! Alt skal vekk! Alt som kan minne om en drøm om å gjøre noe fint her i livet, blir pakket ned i esker og satt på loftet. Den gode planen om å kjøpe mengder med mat og hanke inn folka mine til etegilde, film, GTA4 og kooz, går direkte ut gjennom billigste vindu og ned på gata. Kanskje noen andre finner den og kan bruke den. Flott for dem, det kan ikke jeg. Ikke nå. Nå er det stengetid. Og så sitter jeg i sofaen og ser intenst på Barne-tv, Mythbusters, Sharkmonth, Nyhetene, Schrødingers Katt, samme hva, bare det underholder meg i et par minutter og distraherer meg fra det som egentlig er saken her; Jeg er dritredd for at jeg skal miste meg selv fullstendig og hente øksa eller kniven og bruke den på meg selv eller andre. Det er den største tanken som flommer over når det virkelig renner.

Det dukker opp sinnsyke ting på netthinna. Barnedrap, voldtekt, voldsorgier man ikke ville fortalt om på 19:00 -Nyhetene, for da er barna i dette landet våkne. Og de trenger ikke høre om sånt ennå. Sånne ting som krever at en talskvinne for politiet må uttale seg offentlig, og da med svært få detaljer. Og ingen navn. Sånne ting som gjør at jeg lurer på om jeg allerede har tatt steget og blitt det jeg frykter aller mest. Fullstendig hoppende rablende gal. Klar for innleggelse, Tulleriet neste. Tvangstrøye, veneflon i armen med konstant tilsig av apedop som ikke fungerer…

Men, så…
Har dopaminkjertelen, (eller noe deromkring) i hjernen lagret opp akkurat nok til å sende en liten ladning i min retning, og det blir fred. For en liten stund. Kanskje et halvt minutt hvis jeg er heldig. …Så braker det løs igjen.
Kuldegysninger nedover brystkassen. Hendene og føttene bokstavelig talt drypper. Det kribler i hodebunnen og det suser i ørene. Det er akkurat så man har krefter til å tenke; nå får det faenmegværenoch…
Nå gidder jeg ikke mer. Fram med Mikke Mus dropsene og inn i legoland. Sobril i kjeften, vann i glasset, svelg og hurra. Så er det gjort. Nok et nederlag jeg tar med letthet. Ingen skal være nødt til å lide seg gjennom dette. Jeg har for faen ikke gjort noe for å fortjene! Jeg taklet ikke angsten denne gangen, (og neste gang tenker vi ikke på) og så blir det stille igjen. Denne gangen for flere timer. Ignorance is bliss! Ivertfall til jeg våkner stående i senga neste morgen og er gjennomvåt og huttrende med panisk forståelse av at dette ikke kommer til å gi seg ivertfall på to uker… Fast forward til Zoloften kicker inn! Please?

Det blir lettere! Det går bra! Det er ikke farlig! Slapp av. Det går bra…

Det funker å bli forbannet. Det fungerer å knytte nevene og dra til en dørkarm eller noe som ikke ødelegges med en gang, men som gir et helt nydelig drønn gjennom huset. Et utropstegn etter litt magepoesi som; Faens Jævla Satans Fittefaen! DrittGud! Er dette meningen?!? Skal jeg lære noe av dette?!? Er dette din måte å oppdra meg på? En del av planen? Drønn! Fucktard!
Sinnet tar over i et lite øyeblikk og det er krampeaktig godt. så lenge man passer på å alltid holde fortøyningen godt bundet til kai. den virkelige verden. Den der du har det vondt men ivertfall er behersket. Ikke la for mange se deg slik. Kanskje en eller to av dine nærmeste. De som forstår. Og ikke for ofte.

Det fungerer å gråte. Så høyt du vil. Bann og svert!
Slå i puta og reis deg opp. Trekk pusten dypt og pust tungt ut. Se for deg at noe av den grå asken som ligger i hodet ditt rives med ut gjennom munnen og ut i rommet. husk å lufte godt.

Det kommer til å gå bra. Det er ikke farlig. Det er bare angsten som rir deg og det kommer den til å gjøre igjen og igjen, til du har lært hvordan man takler den. Og det har du allerede. Du kommer aldri til å glemme hvordan man stålsetter seg mot den. Kroppen din husker det. DU husker det, og angsten din kan aldri skade deg så lenge du vet at du lever. Og er det en ting du vet når du har angst, så er det akkurat det.

Det føles som å vinne en million i lotto. Nei vent. TO millioner i lotto. Når det gir seg og renner av deg. Det er som om man har holdt pusten for harde livet og endelig kan slippe den.

For min del er det sola som gjør det. At den skinner. Da nullstilles det hele og man kan slappe av. Ordentlig.
Og når man har slitt av de to ukene det tar før medisinen gjør sitt, kan man begynne å gjøre normale ting igjen. Ikke jobb eller for mye ansvar, men litt sånn; kafeliv, ut på gata og se folk igjen. Snakke som en normal person. Le. lage musikk. Skrive. Dusje. Ete.

Begynne å tenke over hva du har gjort de siste dagene. Stole på at det ikke kommer selv om man tenker over de mørkeste tingene. Skriv en blogg.

Neste runde blir kortere. Jeg vet det. Jeg har regnet på det.

– Det tar fra 10 til 14 dager før effekten av Zoloft og andre antidepressiva er fullstendig. Imellomtiden slapper man av og bruker Sobril eller andre egnede nødmedisiner når det røyner på. Men slapp av…

– Kjøp jogurt. Det er lett å spise og smaker godt. Selv om man ikke har lyst på noe.
Antidepressiva kan gi deg dårlig matlyst, men det er ingeting imot den regelrette avskyen for mat, angst kan gi deg. Du kommer til å tape noen kilo, men spis når du makter. Det blir bedre når du får i deg litt næring.

– Sigg så mye du vil. Man kan trappe ned etterpå. Røyk er katastofe for kroppen, men faktisk ganske bra som beroligende. Husk å pusse tenner.

– Last ned drit mye film og se. Studio Gibli har mye bra. Slå av filmen hvis den blir for intens og begynn på en ny.

– Gå en tur ut. Ikke i dårlig vær, men gå i oppholdsvær og luft ut lungene og nesen.
Vårsol er perfekte greier. Kald luft og lukta av jord og eksos. Sivilisasjon.

Spør en kamerat eller en veninne om han eller hun kan hjelpe deg med å sette opp budsjett hvis du ikke har kontroll…
Å ha penger i denne verden er desverre viktig. Og man må ha litt spenn til å unne seg noe å feire med, når det går over.

– Ikke drikk alkohol eller røyk tjall. Det tar deg vekk fra her og nå og gjør at hvis du må ta nødmedisin, vil den ikke fungere som den skal.

– Dine beste venner blir veldig fort synlige. Snakk med dem. Vær hundre prosent ærlig. Om noen av dem synes du er teit, fjern eller sutrete, kan det være at de prøver å forsvare seg mot noe de ikke skjønner. De kan prise seg lykkelig for at de ikke gjør det.

– La leiligheten din forfalle i to dager, med en plan om å rydde den tredje. Det er en liten bøyg å begynne, men rydd. Støvsug hvis du gidder. Med rot i hodet er det godt å ha orden rundt seg. Og når du er ferdig med å rydde, kan du slappe av med kaffe øg røyk.

– What does’nt kill you; hurts.

– Husk at det går over.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Medisiner, Psykisk Helse

Gjesteblogger

Da har jeg lest igjennom gjesteinnlegget om angst, og det er bare noen små finpuss-ting igjen før det kan publiseres. Sannsynligvis i morgen ettermiddag/kveld engang. Dersom dere har spørsmål og sånt, så bare still de som vanlig i kommentar-feltet, så blir det ordning med svar og sånt.

Personen som har skrevet dette har hatt en angstdiagnose i nærmere 10 år, og klart seg både med og uten medisiner. Han er en god venn av meg, og selv om jeg vet godt hva angst er, hvor vond den følelsen er, så ble jeg sittende med tårer i øynene etter å ha lest utkastet.

Så i morgen, altså. Må bare beklage at jeg ikke hadde tro på at han skulle klare det før om en måned, jeg biter i meg mine ord 🙂 Stay tuned

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Simon`s Cat

Hysteriskt morsomme kattevideoa som alle katteeiera kjenne sæ ekstremt godt igjen i 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Humor, Video

1 måned

Mine damer og herrer:

I dag er det 1 måned siden jeg skadet meg selv, en måned siden jeg drakk meg full sist og en måned siden jeg ble innlagt sist. Jeg har klart 1 måned med selvkontroll og beinard disiplin. Det «værste» jeg har gjort har vært å bite negler, og kaste tomme tampongesker i veggen i sinne. Det er faen meg ikke værst når man har havnet i den onde sirkelen med selvskading for n`te gang.

Det har ikke vært lett. Noen dager har jeg måttet medisinere meg bort fra. Tatt så mange piller jeg tør å ta og lagt meg under dyna. Andre dager har jeg så vidt stått opp. Enkelte dager har det vært så utrolig nære på at jeg har kjøpt meg barberblader og begynt på igjen. Det har på ingen måte vært enkelt, det har kanskje vært en av de dårligste månedene mine på lenge, fordi jeg har holdt meg unna alkohol og selvskading. Noe som betyr at jeg stort sett har måttet face de demonene som har dukket opp, og de har det vært mange av. Dag nr 31 er ikke nødvendigvis lettere enn dag nr 1 eller 2, og jeg må passe meg utrolig for trigging. Det gjelder musikk, filmer, tv-serier, internett osv. Skulle søke på self-injury awareness for å finne et bilde å legge ved bloggsaken, men måtte bare droppe hele greia. Det finnes så mange groteske bilder som popper opp, og det hadde jeg ikke styrke til akkurat i dag. Men jeg har klart 1 måned, og det er noe å være stolt av.

Ga opp hele dette motivasjonsarmbåndet mitt. Ble så mye mas med perler og slikt. Men skal heller legge ved bilde av et stjerneklistremerke. Stjerne i boka for meg hurra 🙂

en måned

En måned

1 kommentar

Filed under Selvskading, Sykdom

Leie -schmeie

Da var det blitt litt avklaring i forhold til bosted. Men gurimalla hvor kyniske folk er. Tidligere har jeg betalt 4500 kr for 35kvm og delt bad med en hyggelig eldre dame. Nå må jeg betale 7000kr i måneden for akkurat samme leiligheten…Det er galskap, men jeg er desperat. I følge advokaten er det markedsverdien på leiligheten, og at leien jeg har betalt tidligere har vært unaturlig lav. Så takk til min gamle husvert som var snill, omstenksom og hyggelig. Som ikke utnytta meg. Heldigvis vil besteforelsdrene mine hjelpe meg litt økonomisk, så jeg klarer å overleve. Jaja, slipper hvertfall å bo på gata, men det er blodpenger! Sendte krav om at jeg ønsket å få inn en steikovn og få ordentlig internett inkludert i leia. Håper jeg får det, har ikke spist pizza hjemme på ett år!

3 kommentarer

Filed under Uncategorized

Oh happy day!

Advokatfirmaet som har kjøpt gården jeg bor i ringte kl 21.30 (lovlig seint, høhø). De sa at dersom jeg kunne gå opp i husleie kunne jeg fortsette å bo her jeg bor nå! Det vil si ikke flytte en centimeter! Han skulle sende meg sms med den nye leieprisen i morgen, så skulle vi få ordnet med depositum og ny leiekontrakt etterhvert 😀 😀

Jeg kunne ikke fått noen bedre løsning på problemet. Jeg trenger ikke å gjøre en dritt, kan bare fortsette å bo her (hvis ikke den nye leieprisen er helt uhørt, selvfølgelig). Lykkelig er jeg!

3 måneders bekymring var fullstendig bortkasta, men det gjør ingenting. Er bare så utrolig fornøyd med at det er en mindre bekymring i livet mitt. Hurra 😀

3 kommentarer

Filed under Detaljer om meg, Hverdag