Noen ganger føles det som dette begrepet ble oppfunnet for meg og jeg burde hatt et skilt rundt halsen: Warning! Un-exploded daddy issues!
Historien jeg nå skal fortelle er lang og sår. Jeg kjenner at jeg får litt vondt i magen allerede i frykt for at pappa på en eller annen måte skal finne dette, men det er vel paranoiaen som slår inn. Jeg trenger å skrive dette, og jeg har skrevet dette mange ganger før i utallige varianter. Grunnen til at jeg vil skrive dette nå er fordi jeg leste bloggen til ei jente som har en psykisk syk mor, og hun sa hun følte seg alene om det, og ikke hadde noen å prate med. Sånn følte jeg og det, og sånn føler jeg og det mange ganger. De aller fleste vennene mine har gode mødre og fedre som er friske og fornuftige. Det har ikke jeg. Pappa har samme diagnose som meg, men mamma er frisk. Det har brakt med seg ganske mye gruff.
Det hele begynner når pappa er liten gutt, mora hans drar fra han og faren, og tar med seg lillebroren. De er borte et års tid, og når de kommer tilbake er hun blitt veldig konservativ kristen. Han vokser opp i ei lita bygd med knappe 700 innbyggere. Han elsker musikk, rocke musikk, men mora hans forteller at det er djevelens verk. Men han er født i opposisjon. Gjennom tenårene gjør han det ene gale stuntet etter det andre, eksperimenterer med narkotika i alle varianter og spiller gitar dagen lang.
Så møter han ei jente han liker. De flytter sammen og etter noen år blir hun gravid. De får ei lita veslevoksen og pratsom jente, det eneste barnet de får sammen, nemlig meg. Han sliter mye psykisk og har ingen jobb, derfor blir det hans jobb å være hjemme sammen med meg, mens mamma jobber og tjener penger til familien. Han lærer meg å elske musikk, vi finner på masse gøy når vi er hjemme alene om dagene. Noen ganger blir jeg sint når han spiller gitar, fordi jeg vil ha oppmerksomhet, ikke bare den dumme gitaren.
Etterhvert blir han mer og mer syk. Helt bakerst i hodet mitt har jeg masse vonde og halvveis fortrengte minner om roping, hyling, forsvinninger, gråt og slag. Han gjorde aldri meg noe, fysisk. Mamma var det værre med. Han spiller fortsatt mye gitar, så mye at han får senebetennelse. Psykisk blir han værre, gitaren har gjort han syk. Kanskje hadde moren hannes rett hele tiden når hun sa at musikk var djevelens verk? Før han vet ordet av det får han opplysninger fra gud eller djevelen om at senebetennelsen er straff for å utøve musikk, som jo er djevelens verk. Det eneste han kan gjøre for å bli kvitt synden er å ta livet av familien sin og knuse hånden sin, slik at han ikke kan spille gitar lengre. Jeg og mamma klarer å rømme. Husker ingenting fra hvordan han var den kvelden, jeg var så lita. Det jeg husker er bilturen og at vi dro til en venninne av mamma, at kjæresten hennes bar meg opp i sengen deres og at jeg sov der. Husker ikke så mye fra krisesenteret heller, annet enn flyduren, rosa vegger og ristet brød. Husker at alle de voksne var så lavmælte.
Så ble det skillsmisse. En tur tilbake til leiligheten fører til et brudebilde og en giftering som blir kastet etter oss. Jeg kjenner ikke igjen faren min. Jeg kan ikke huske noen følelse av redsel ovenfor han, bare en konstant gnagende tristhet som jeg i dag kan gjenkjenne som depresjon.
Han flytter rundt omkring. Vil ha foreldrerett og det er mye konflikt fram og tilbake. På et tidspunkt kidnapper han meg og tar meg med til en annen by langt borte for å snakke med en advokat og folk fra barnevernet. Mamma blir hysterisk, og det ender med at en dato for rettsak blir satt. Noen dager før rettsaken kommer han uanmeldt på korøvingen min og forteller at han har solgt alt han eier og drar til et annet land i morgen. Han vet ikke hvor lenge han blir borte, kanskje for alltid. Husker ikke om jeg begynte å gråte, men jeg tror det. Jeg elsket pappaen min, og nå skulle han forsvinne fra meg. Jeg var fullstendig knust da han dro.
Men han kom tilbake noen måneder senere. Full av ny glød, han hadde opplevd verden. Iløpet av den tiden han hadde vært borte fikk jeg postkort nesten hver dag fra han.
En sommer drar vi til foreldrene hans på besøk, altså mine besteforeldre. De passer meg en kveld mens han drar ut på fylla med kompiser. Denne kvelden er etset inn i hukommelsen min for resten av livet. Jeg er 7-8 år. Midt på natten våkner jeg av at jeg hører roping og hyling fra gangen og stua. En mann som banner og gråter. Jeg kjenner igjen pappas stemme. Besteforeldrene mine står opp og bestemor begynner å hyle. Panikken sprer seg i meg og jeg begynner stille å gråte. Plutselig hører jeg onkelen min sin stemme som brøler «gaffateip og ambulanse». De går ut på verandaen og jeg klarer ikke lengre å høre hva de sier. Etter en stund kommer ambulansen, huset blir stille. En stund senere hører jeg et helikopter som kommer, og drar igjen. Av en eller annen grunn vet jeg at pappa er i det helikopteret. I ettertid har bestemor sagt at hun kommer inn på rommet mitt og snakker med meg, men det kan jeg ikke huske. Hun sier at jeg sa at jeg ikke hadde hørt noe, at jeg sov.
De nekter meg å fortelle om dette til mamma på telefon, så de får meg til å lyve og si at pappa har det fint. De tvinger meg til å lyve i en uke over telefonen til min egen mor. Unnskyldningen er at hun kommer til å nekte meg å møte pappa igjen hvis hun får vite hva som har skjedd. Hver gang jeg snakker med henne sitter bestemor ved siden av meg og ser på meg, følger med at jeg ikke sier noe galt. Pappa kommer ikke tilbake før jeg må dra hjem til mamma igjen, så jeg tar flyet alene. Jeg har ikke snakket med han siden før han dro ut den kvelden. Når jeg kommer hjem til mamma knekker jeg sammen og forteller alt. Han hadde kuttet hånden sin, og i ettertid fant jeg ut at han hadde mistet all følelse i den hånden. Den samme som han engang hadde senebetennelse i.
I ettertid har dramatikken vært mindre direkte, over telefon og mail. Men den er der. Selvmordstrusler, hatbrev. En gang ringte han og sier at jeg ikke får snakke, det er bare han som skal snakke. Han har på forhånd skrevet ned en monolog om hvor jævlig jeg er, fordi jeg er så lik mamma. Vi er bare etter å knuse han. Han sier han har ødelagt alle bilder av meg, og etter denne telefonsamtalen kommer jeg aldri til å høre fra han igjen. Jeg er 14 år, og får sammenbrudd. Jeg ordner meg nytt telefonnummer, og tilfeldigvis flytter vi, så han får ikke tak i meg. Det går nesten ett år før besteforeldrene mine overtaler meg til å gi dem adressen min, sånn at han kan sende et brev til meg. Sakte men sikkert blir vi venner igjen. Jeg har selv skjønt at også jeg er psykisk syk, og min største frykt er å bli sånn som han. Samtidig synes jeg uendelig synd på han, fordi jeg vet at det ikke er hans feil. Jeg har alltid vært voksen for alderen, og forståelsesfull, men når det kommer til pappa så er jeg tilbøyelig til å tilgi det meste.
Jeg drar på besøk til han og ser at han er forfærdelig syk. Etter noen dager med overtalelser får jeg han til å selge alt han eier, og vi kjører gjennom Europa tilbake til Norge.
Jeg sitter hjemme, det er bare noen få dager før jeg fyller 20 år, og livet er godt. Jeg har flyttet inn sammen med kjæresten min, og for første gang i hele mitt liv føler jeg meg trygg og elsket av en mann. Lykkelig planlegger jeg 20års feiringen min sammen med en venninne. Så ringer den nye kona til pappa og sier at han truer med å ta livet av seg, han drikker hele tiden og alt er kaos. Jeg ringer bestemor som sier at det ikke er noe å gjøre og at hun har bedd sin siste bønn for pappa, om at gud må ta vare på han i døden. Det er total krise og jeg klarer ikke å slutte å gråte. Innimellom ringer kona til pappa for å oppdatere meg på den siste galskapen han har gjort, og jeg hører på panikken i stemmen hennes at han er på kanten av totalt sammenbrudd. Til slutt får jeg snakke med mannen og hulkende er alt jeg klarer å si at jeg elsker han, og at han ikke må dra fra meg for godt. Til svar får jeg at han ikke kan leve for andre mennesker lengre, han må få lov til å dø for sin egen del, så legger han på. Gud som jeg gråt. Jeg gråt konstant i timesvis. Så kommer kjæresten min hjem fra jobb og finner meg kollapset i stua, jeg er definisjonen på sorg. I hodet mitt ser jeg for meg alle de tingene han kan gjøre mot seg selv, jeg vet de bor i 36 etage. Kjæresten min hiver av seg ytterjakken og setter seg i sofaen sammen med meg og holder rundt meg hele dagen. Det er kun når en av oss må på do at vi ikke har kroppskontakt. Jeg klynger meg fast til han og hulker og hulker. Tilslutt får han meg ut av leiligheten og vi leier oss en film Daerljing Limited, og det var akkurat det jeg trengte. Vi ligger sammen i sofaen hele kvelden, innimellom får jeg gråtetokter og all grusomheten treffer meg og hjertet mitt på nytt. Hele natten ligger jeg så tett inntil kjæresten min som jeg kommer, jeg tviholder fast i han, og gråter til jeg sovner. Jeg var sikker på at denne gangen skulla pappaen min dø.
Han tok ikke livet av seg den gangen heller. Hele den dagen og dagene i etterkant gikk jeg på nåler. Hver gang telefonen ringte var jeg sikker på at de skulle si at han var død. Jeg prøvde å finne billige flybilletter dit hvor han bor, men kom ingen vei. Hverken han eller kona hans svarte på telefonen lengre. I hodet mitt planla jeg begravelsen hans, at jeg ikke kom til å klare å snakke, men skulle skrive et brev som noen andre kunne lese for meg. Alle de tragiske detaljene. Det skulle ikke bli siste gang dette skjedde. Heldigvis er det 2 år siden sist. Han vet at også jeg deler samme sykdom som han, og jeg har fortalt han om mine problemer. Han spurte meg en gang om jeg klandret han, og jeg svarte som ærlig var: «ja, men jeg vet innerst inne at det ikke er din feil. Jeg elsker deg fortsatt.»
Det er egentlig det mine daddy issues handler om. Jeg er så uendelig glad i han for den gode mannen han er, samtidig som jeg hater det sykdommen gjør med han. Jeg hater den han kan være når han er syk, den delen av han har ødelagt meg. Når jeg er i mitt ekstra ironiske hjørne pleier jeg å si at pappa både er min arv og mitt miljø. For det er både arv og miljø som kan avgjøre om man blir psykisk syk. Jeg klarer ikke å se han som en ond person, og jeg har så uendelig mye sympati og kjærlighet for han, at det er med på å ødelegge meg.
Jeg er klisjen på daddy issues, for i en kjæreste ser jeg etter de kvalitetene som pappaen min ikke kan gi meg. Nemlig trygghet, stabilitet, noen som kan ta vare på meg. Derfor har jeg en tendens til å la min sykdom gå ut over den mannen som står meg nærest. Skjebnens ironi…
Kanskje mer om dette senere. Jeg har brukt flere dager på å skrive dette, fordi jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare alt, og om jeg burde gjøre det. Men til alle der ute som har psykisk syke foreldre: Du er ikke alene, jeg vet hvordan det kan være.
Nerve 
Pappa bor i utlandet og har ingen behandlere. Jeg tror han fortsatt går på medisiner, men han er fæl til å slutte/ endre doser ol selv. Forhåpentligvis flytter han tilbake til norge snart, og da håper jeg han vil oppsøke psykiatrien. Så fint at moren din vil ha hjelp og at du har kontakt med behandlerene hennes, det høres veldig bra ut
Og du har nok rett i at det er mest følelser det handler om formmin del. Er veldig sjeldent psykotisk, noe jeg er utrolig glad for!
Jeg begynnte og gråte når jeg leste dette, fordi jeg veit så fryktelig godt hvordan du har det. Det kom mange glemte og fortrengte minner fram, og jeg kan si at fortiden vår er ganske lik.
Faren din er nokk en fantastisk person. Jeg husker så godt min mor før hun ble syk, og i tillegg er jeg så heldig at jeg har en familie som forteller meg masse om henne og hvordan hun var. Dem har riktig nokk vært borte mesteparten av barndommen min, men jeg har hvertfall fått kontakt med mamma sin familie igjen.
Det jeg skal fram til, er at slike sykdommer kan forandre en person så mye, at de blir helt det motsatte av det de en gang var. Det er som om noen andre tar over kroppen..
Jeg skjønner godt at du tilgir han, og samtidig har litt hat. Jeg har det på samme måte. Jeg elsker moren min, og hun elsker meg. Jeg klarer ikke å tilgi henne for smerten hun har påført søskene mine, men jeg elsker henne, og jeg vil alltid gjøre det. Uansett hva hun finner på å gjøre. Hun er moren min, og det vil hun alltid være.
Det værste her synes jeg er måten familien til faren din behandler deg. Jeg har vært i samme situasjon, og det er ikke rett. Du må ALDRI tro at du ikke kan si noe som faren din har gjort. Du må ALDRI tro at det er din feil. Og en ting til: Ikke gå rundt og tenk på at du kan bli slik som din far. Jeg veit at sykdommene er arvelig, og at du kansje har blitt diagnosert, men du er ikke slik som han, og det er ikke sikkert du blir det heller. Ikke bruk tiden din på å være redd for at du kommer til å bli ordentlig syk, fordi om det en gang skjer, så får du ta det som det kommer. Før den tid må du bare leve, og gjøre det beste av situasjonen!
Jeg har aldri før lest ett innlegg som jeg føler meg så godt igjen i. Det er nokk mange i samme situasjon, men det er så utrolig tabu. Minnene vil nokk alltid være der. Men som jeg har lært meg, man må bare godta ting slik dem er. Du må bare godta av faren din er syk, så må du være egoistisk og tenke på deg selv, og hva som er best for deg. Lykke til videre 🙂 ❤
Tusen takk for fantastisk kommentar…det varmet hjertet mitt.
Jeg har allerede fått diagnosen, jeg fikk den for en god del år siden, og sliter en del selv med sykdommen. Det er noe dritt, men jeg klarer det sakte men sikkert. Jeg har skjønt nå at jeg ikke kommer til å bli sånn som pappa, men det tok meg mange år å nå den forståelsen. Fortsatt ser jeg mange av hans dårlige sider i meg selv, men jeg ser også at jeg takler de på en annen måte. Jeg lar meg heller ikke kontrollere av familien hans lengre, og jeg tar mine egne valg. De har også vært med på å gjøre ting vanskelig, så jeg har en del sinne ovenfor dem også. Den største forskjellen mellom meg og pappa er at jeg er villig til å ta i mot hjelp, jeg tåler motgang og jeg setter meg ikke ned, skylder på andre for mine feil og gir opp.
Jeg begynte å skrive dette etter at jeg leste bloggen din, fordi jeg vil ikke at noen skal føle seg alene om å ha det vanskelig. Og jeg er glad for at du fant det meningsfult å lese det. Takk for gode ord. Sammen blir vi sterkere
Jeg skjønner. Det er godt at du veit det. Tok det selv veldig tungt da jeg begynnte og slite, fordi jeg trodde det var starten på det livet mamma har. Jeg var 13 år gammel og uviten. Hadde det ikke vært for foreldrene mine, så hadde jeg nokk også brukt flere år på og komme over det.
Bipolar lidelse er jo bare et samlebegrep på en sykdom. Så hvordan den er på hver enkelt er jo veldig forksjellig. For noen handler det mest om depresjoner og litt humørsvigninger, og for andre er det litt mer, som hos faren din.
En ting til, er at du sier at faren din ikke mottar hjelp og skylder på andre. Bare så du er klar over det, så er det en del av sykdomsbildet. Det er veldig normalt at dem i den situasjonen nekter for problemene sine og nekter hjelp. Mange ser ikke hvor syk dem er, og tror at alle andre har problemer. Det er et kjent fenomen, og det er noe jeg har fått stappet i hodet i flere år.
Hvis det hjelper, så var moren min slik før. Hun nektet og motta hjelp, nektet på at hun var syk, nektet å ta medisiner osv. Hun var helt ekstremt syk, og så det ikke selv. Men etter som årene gikk, ble hun innlagt mange ganger på tvang, og siste gang gjorde underverket. Hun innså problemene sine, og er den dag i dag i kontakt med psykiatrien hver dag, går på tabeletter og fungerer mye bedre. Så bare det at du har god innsikt i sykdommen din og motar hjelp, sier veldig mye om deg. Det virker som om det for deg handler mest om følelser, og jeg tror ikke det vil utvikle seg til noe mer.
Får faren din behandling? Isåfall, kan det være en god ide og få kontakt med behandlerne hannes. Det har hjelpt meg masse. Hvis mamma blir syk, så ringer jeg bare kontaktpersonen hennes, så kan hun hjelpe mamma. Da slipper jeg og tenke på det. I tillegg får jeg masse informasjon osv fra henne 🙂
Tusen takk for at du postet innlegget. Det betyr mye 🙂
Jeg kan ikke BEGYNNE å forsøke å forestille meg hvordan det er engang… 😦
Etter lange samtaler med mamma har det kommet fram at flere (ganske mange, egentlig…) i hennes familie har slitt med et eller annet psykisk opp igjennom åra – flere innleggelser, flere mer eller mindre vellykka selvmordsforsøk, flere som har gått i terapi, osv.
Det har ikke vært noe i pappas familie, visstnok – …ihvertfall ikke noe slekta har visst om.