Jeg har en venninne, det vil si, jeg hadde en venninne. Vi har vært venner i 9 år, har ikke kjent noen så lenge, hun har vært min nærmeste venn. De siste årene har vi «bare» vært venner, festet og dratt på kafè sammen. Vi har hatt våre krangler og perioder hvor vi ikke har snakket sammen, men det har alltid gått seg til. Vi har alltid tilgitt hverandre og vært bestemt på å gå videre. Hun jobber på psykehuset ved siden av skolen, på «min» avdeling. Hun skal bli psykolog og er på god vei. Hun er den smarteste jeg kjenner. Til jul ga jeg henne et fotoalbum med bilder av oss to sammen gjennom det siste tiåret. Jeg fikk den fineste kjolen i verden av henne.
I natt, for ca en halvtime siden fikk jeg melding av henne. Der sto det at hun var glad for at hun ikke hadde sett noe til meg i vår og sommer, og at vi ikke har noen ting til felles. Derfor burde vi heller bruke tiden på mennesker vi hadde mer til felles med. Alt dette kom helt ut av det blå, og jeg er fremdeles i sjokk. Jeg er trist, såra, irritert og føler meg ikke særlig mye verdt.
Jeg mistenker at det handler om noe annet, noe jeg ikke vet noe om. Tanker hun har gjort seg, eller erfaringer hun har fått som jeg ikke vet noe om. Men alikevel. Det føles utrolig sårende å bli avfeid etter nesten 10 år med en SMS. Jeg er glad i henne, bryr meg og er utrolig lei meg for at hun føler det sånn. Riktig nok har begge forandret seg, og vi er ikke like lik som vi engang var, men det har ingen betydning for meg. Jeg skjønner ingenting av dette, og er bare utrolig trist og lei meg. Hun er ikke en dårligere venn fordi hun er anneledes enn meg, fordi vi har forandret oss. Hvertfall ikke for meg.
Jeg ser ut til å støte absolutt alle jeg kjenner fra meg. Min nærmeste venn er eks-kjæresten min, og bortsett fra han har jeg kun en håndfull mennesker som jeg kan kalle mine venner. Vet ikke hvor mangle flere slike nederlag jeg tåler framover nå, hvor mye mer vekt skuldrene mine makter. Allerede er jeg dypt nede i depresjonen. Jeg er «påvirket» av medisinene nå, så jeg klarer ikke helt å reagere følelsesmessig, men det kommer nok i morgen. Kjenner allerede en stygg, ekkel klump av angst og sorg som begynner å bygge seg opp i magen min. Hva er det som er så galt med meg?! Kan det ha noe med jobben og utdanningen hennes å gjøre? Er jeg en pasient? Hva er meningen med å sende en sånn melding, om ikke for å såre? Jeg prøver så godt jeg kan å se rasjonelt på det, analysere det og handle ut i fra en fornuftig måte. Ikke overreagere og la sykdomsimpulsene rive meg avgårde. Holde følelsene under kontroll, ikke la sykdommen ta tak i de og forsterke de, gjøre alt 100 ganger værre enn det er. Fortsatt vet jeg ikke hvordan jeg skal reagere eller tenke, og klarer ikke å finne et fornuftig svar på meldinga. Sannsynligvis blir jeg aldri å svare.
please come smile with me just one more time,
it won’t get out of hand
keep doing what you’re doing now,
I think I understand.
insight comes so fast sometimes,
with confusion in it’s wake.
I dug and found fools gold again,
but saw through it way too late.
I saw through you way too late
you weren’t far from me that time..
not so far from me
but it’s been dying all this time…you still mean the world to me
for seconds on end sometimes.
we talked until no more words were left
and the things we did were crimes.
why beautiful turned ugly then,
I still can’t understand-
please look at me just one more time,
I can take it if you can
I can take it if you can
You weren’t far from me that time
not so far from me
but it’s been dying all this timeand now you’re losing me
-Motorpsycho – Fools Gold
Nerve 