Monster

Plutselig er det der igjen. Det store monsteret som freser mot meg med sine store huggtenner og lange klør. Jeg stivner til, øyeblikkelig er jeg skremt fra alle sanser. Jeg ser det komme mot meg, det sirkler seg inn mot meg. I øynene hans ser jeg refleksjonen av meg selv. Sammenbitte tenner, øyne stive av skrekk. Jeg prøver stemmen min, for å se om den kan bære et rop, et skrik. Stemmen min er borte, jeg kan ikke rope på hjelp. Kun en hes hvisking kommer ut av meg. Det er bare meg og monsteret her. Jeg brekker meg i det han kommer enda et skritt nærmere. Stanken er uutholdelig, han omgis av en tåke av forråtnelse. Frykten og stanken bringer meg ned på kne, rommet spinner rundt meg. Alle innøvde forsvarsteknikker prøver å trenge seg fram i hjernen min. Hvordan skal jeg komme meg ut av dette uten å spille blod? Angsten fratar meg evnen til å tenke logisk. Hva om jeg bare lukker øynene og lar han ta meg? Hva om jeg hengir meg til det heslige gapet hans og lar han fortære meg levende?

Nei, jeg kan ikke gi opp, jeg vil ikke gi opp. Jeg prøver igjen å møte øynene hans, men denne gang er det raseri og kampvilje i øynene mine. Han ser fortsatt på meg med sult, men trekker seg noen skritt unna. I et øyeblikks klarhet husker jeg at det eneste som hjelper med dette monsteret er å stirre det rett i øynene og ikke vise frykt, men forakt og trass. Vise at jeg er sterkere, og har vilje til å kjempe i mot. Vise at jeg har for mye å tape til at jeg vil gi opp. For dette er en svakt monster, riktignok ser det skremmende ut, men det angriper ikke hvis den tror den vil møte motstand. Den tar bare ofre som har gitt opp. Hans våpen er angst, og angsten flyter tykt gjennom blodårene mine nå. Hjelperne hans er ensomhet, depresjon, fortvilelse, urettferdighet og skam. Jeg nekter å gi opp denne gangen. Nekter å la han ta meg tilbake til krypten sin, jeg har rømt derfra for mange ganger.

Jeg blunker og i det øynene mine åpner seg igjen ser jeg kun meg selv. Alle musklene i kroppen er anspent, som om jeg er klar til å kaste meg ut i en kamp på liv og død. Men jeg er alene i rommet, i min egen leilighet. Monsteret er meg, ihvertfall en del av meg, og jeg ser det i speilet. Det vil ut, det vil kontrollere meg og ødelegge meg. Hendene mine er knyttet i knyttnever og jeg har avtrykk av neglene mine som har borret seg inn i huden iløpet av denne stirrekonkurransen med avgrunnen. Ikke denne gang. Ikke en gang til. Huset er tømt for alle de hemmelige redskapene monsteret har gjemt. Skalpeller og barberblader er for lengst kastet. Jeg har tatt et valg, og i dag kjemper jeg kampen for å opprettholde dette valget.

Ensomheten har skapt et vakum rundt meg, og i dag fylles dette vakumet av angst. Jeg hører monsteret hviske i krokene, djevelske ord og forlokkende løfter. Innerst inne vet jeg at jeg ikke kan stole på denne hviskingen, men ordene er så søte, skremmende, men tiltrekkende. Jeg vokter meg for å ikke la løgnene hans bli til sannheter, jeg vokter meg for å bli lurt av han nok en gang. Jeg vil ikke la han knekke meg, men hvor lenge skal dette angrepet vare? Hvor mange ganger må jeg stirre han i senk før han endelig gir opp og innser at jeg prøver å finne viljen til å leve?

ikke gi opp

Ikke gi opp

Reklame

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Historier, Selvskading, Sykdom

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s