Oppsummering, September

Bra ting i September:

• Helgebesøk av Besteforeldrene mine. Det var veldig koselig å se dem igjen.
• Fått fiksa opp leiligheten litt etter en tur på Ikea.
• Innleggelse.
• Har fått satt ord på mye jeg har slitt med å sette ord på tidligere.
• Tur til frisør, som jeg var kjempefornøyd med.
• Fikk startet opp praksisen igjen, og trives veldig godt med å være der om dagene. Har fått gjort mye spennende der og lært nye ting.
• Blitt avgjort, og bestilt biletter til Thailand i julen 😀 2 uker i gamle Siam.
• Medisintilpasninger er iverksatt uten store problemer.
• Fikk forespørsel om å skrive artikkel for Tidsskrift for psykisk helsearbeid, med tema psykiske lidelser og sex. Fikk god tilbakemelding fra redaktørinnen 🙂
• Hatt mye kontakt og god støtte med venninna mi som jeg har vært innlagt sammen med ❤ LL ❤
• Fått besøk av en venn mens jeg har vært innlagt, det setter jeg stor pris på.
• Fantastisk nydelig vær.
• Møtt gode mennesker på akuttposten. Både pleiere og pasienter.
• Klarte å være hjemme i 2 dager før jeg sprakk. Det er da tross alt mer enn 0.

Nye ting jeg har gjort:

• Blitt innlagt på DPS.
• Hatt brukersamtaler og mye annet spennende i praksisen.
• Skrevet en artikkel for Tidsskrift for psykisk helsearbeid, som skal trykkes opp og publiseres i Norge, Sverige og Danmark. Det var ekstra kult.
• Meldt meg inn i treningsstudio og faktisk trent!

Gode innkjøp:

• Lucifer Morningstar tegneserier.
• Ugle-boksen min som jeg ennå ikke har lagt ut bilde av. Det kommer.
• Gode varme gensere, sjerf. Mulig det kommer bilder her og når jeg får ut fingern.
• Medlemskap på treningsstudio

Anbefalninger:

• Lucifer Morningstar comics
• Hellblazer comics
• Sandman comics
• Good Omens – Neil Gaiman and Terry Pratchet.
• Skriv, sett ord på følelser. Det skader ihvertfall ikke.

Dårlige ting i September:

• Har hatt det vanskelig psykisk.
• Mye selvskading.
• Brukt for mye penger.
• Mistet noen praksisdager.
• Gått opp 6 kilo = dårlig selvbilde.
• Mye magetrøbbel.

Ting å se fram til i Oktober:

• Forhåpentligvis bli friskere.
• Flere nye og lærerike ting i praksis.
• Møte Dystopia Kaotika igjen 🙂
• Kanskje Mamma kommer på besøk.

Mål for Oktober:

• Holde meg unna legevakta. IKKE MER SELVSKADING!
• Slutte helt på Efexor og ikke bruke så mye «sidepreparater».
• Være på DPS og slappe av. Restituere den noe knekte psyken min.
• Bli bedre kjent med de andre studentene på praksisplassen, nettverksbygging.
• Være kreativ. Har et foto/photoshop og et tegne-prosjekt på gang. Samtidig som jeg har kjempelyst til å begynne å brodere. Skal kjøpe utstyr snart.

Reklame

Super-negativt, post-legevakt innleg

Jeg er lei…Så forbanna, utrolig og inderlig lei!

Lei av blod, snørr og tårer. Lei av skalpeller, barberblader, tapetkniver, knuste glass. Lei av kølapper, sympatiske og usympatiske sykepleiere. Lei av leger som vurderer, spør og graver. Lei av å fortelle den samme historien om og om igjen. Lei av legevakten. Lei av arr, sår som svir og værker. Kløen som kommer når det virkelig begynner å gro. Lei av Xylokain, både med og uten adrenalin. Lei av papirer, rekvisisjoner og henvisninger. Lei av å forholde meg til taxi sjåfører som vil småprate. Lei av kveldsdose og morgendose. Lei av å tigge etter «eventuelt-medisiner». Lei av å si «Har du tid til å prate litt?» med et sårt blikk, unnvikende og utfordrende. Lei av å bli presset «bare ett skritt til» Lei av sympati. No sympathy for the devil. Lei av selvhatet.

Så var det nok en tur på legevakten. Ingen sting denne gangen fordi legen var en idiot og mente han kunne bare lime det sammen. Jeg vet at det ikke blir å gå, at såret kommer til å rives opp om max to dager og at jeg kommer til å noen helvettes arr som stikker dypt. Fuck han, og fuck meg for at jeg gjør dette gang på gang. Blir så utrolig sint og frustrert. Jeg har prøvd å snakke meg ut av mine psykiske problemer hele livet, mer aktivt de siste årene. Jeg har vært åpen, forklart i det uendelige om tanker og følelser. Men det ser ikke ut til at det hjelper, jeg blir fortsatt sykere og sykere for hver gang. Og det tar lengre tid før jeg kommer meg på beina igjen. Hva faen er det som skal til? Jeg har nikket og vært enig, tatt medisiner slik jeg skal, snakket, snakket, snakket og snakket om ALT. Hvor er lyset i enden av tunellen? Burde det ikke begynne å dukke opp i horisonten snart?

I dag ankom jeg legevakten i en diger lilla genser, blomstrete skjerf og stor sort lue. I resepsjonen forteller jeg at jeg har kuttet meg selv, er allerede innlagt og trenger bare en lege til å se på sårene. Snakker litt med sykepleieren og i det jeg reiser meg opp for å gå sier hun; «Du er sånn ei nydelig og vakker jente. Så søt og nydelig. Du må slutte å gjøre dette mot deg selv. Jeg får tårer i øynene av å se hva du gjør med deg selv.» Drøy kost når man er ballet inn i sin egen selvdestruksjon og angstboble. Jeg sier takk, at jeg skal gjøre mitt beste, og går tilbake til venterommet.

Blir sittende å tenke på hva hun sa og jeg klarer ikke å bestemme meg for hvordan jeg skal lagre denne uttalelsen. En del av meg blir provosert. Hva faen vet hun, det er ikke bare «å slutte med det tullet»! Dessuten er jeg ikke søt, jeg er, i mitt eget mikrokosmos, helvette på jord. En annen del av meg blir trist og tenker «Har det gått så langt at jeg blir provosert av empati og sympati fra andre mennesker som ikke vil se meg gå til grunne, hva sier det om meg?» En annen del smiler lurt og tenker «Gotcha!» Mens den siste delen gråter og ville gitt hva som helst for å komme ut av dette.

Jeg havner alltid utpå selvskadingsgaleien til slutt. Når psyken min sier nok er nok. De spør alltid om hva som har utløst det, og om det har skjedd noe spesielt. Som regel har det ikke det. Det er bare som en gnagsår blemme som blir større og større og til slutt sprekker. Det er begrenset hvor mye du kan slite ned noe før det ryker. Det er aldri èn enkelt grunn. Det er en million bagateller, små nederlag, streiftanker, vrangtanker og virkeligheten som sammen utgjør en for stor bør for meg.

Jeg skal opp kl. 07.00 i morgen. Jeg skal gjennomføre denne forbanna Fredagen på jobb. Jobben er topp, jobben gir mening til tilværelsen min for tiden, men den sliter meg også ned fordi jeg konstant må gå med forsvaret oppe, holde ryggen klar og tenke ti skritt framover. Medisiner er tatt, søvn er ønsket. God natt

Tegneserier

Ok, nå er det på tide at jeg anbefaler litt tegneserier her. Jeg har forelsket meg i universet som Neil Gaiman skapte med sin Sandman serie, og nå har jeg funnet en spin off, nemlig Lucifer Morningstar. Vil anbefale begge disse to på det varmeste. Neil Gaiman har også skrevet en god del skjønnlitterære bøker som også anbefales, deriblandt Good Omens.

Lucifer Morningstar

Sandman, Dream og Død

Videre har vi John Constantine, Hellblazer. En fantastisk antihelt som også figurerer i Sandman universet perifiert. Got to love it!

John Constantine

Drittdag

Vi har en pensumbok som heter «Mellom makt og avmakt», og det er veldig sånn jeg føler livet mitt er nå. På den ene siden skal jeg være en velfungerende sosionomstudent, møte brukere, hjelpe dem med livene sine. Jeg føler jeg gjør en god jobb og får skryt. Jeg føler meg mer og mer komfortabel i rollen som hjelper og støtteperson for andre mennesker som har problemer. Det føles godt. På den andre siden er jeg psykiatrisk pasient, innlagt på sykehus på femte uka. Det er her avmakten kommer inn i bildet. Hadde en grusom opplevelse i går. Fikk en del angst og gråt alene på rommet på kvelden. Motet meg opp til å snakke med en av pleierne her, og spurte om jeg kunne få noe beroligende som ikke gjorde meg så sløv dagen derpå. Medisinutdelingen på denne avdelingen er ekkel, den er et klassisk eksempel på hvordan man IKKE burde gjøre det. Det er et rom med to dører adskilt med en skranke. Du, den syke, står på den ene sida med lua i hånda og de, pleierne står med makta på den andre sida med alle medikamentene i hyller bak seg. Du kan se tabelettene som du ville tatt om du var hjemme, tabelettene som du med 100% sikkerhet vil hjelpe deg ut av angsten. Men du får de ikke. Fordi det har de på den andre siden bestemt. Ble sovemedisin, som ikke ga noen særlig effekt annet enn at jeg ikke husker de siste timene jeg var våken. Det er tungt å miste den stoltheten man har som et fritt-tenkende menneske, som tar egne valg og styrer sitt eget liv. Innlagt på psykiatrisk sykehus må du godta å bli fratatt muligheten til å velge, fratatt valgmulighetene og der forsvinner også en del av selvrespekten og integriteten din.

Forsov meg til praksisen. Kom meg ikke på jobb før 10.30. Fikk litt kjeft av veilederen min som sa at jeg i det miste kunne møte opp tidsnok de dagene det var meningen at jeg skulle være der. Har ikke vært der på to dager på grunn av flyttingen til DPS og at jeg gikk på en Vallergan smell. Så det føltes ikke så veldig kult. Har noia for å forsove meg i morgen også.

Over til noe annet: I dag har jeg følt meg feit. Skikkelig bælfeit. Får vondt i magen og blir kvalm hver gang jeg spiser, men er sulten hele tiden. Det føles ut som det konstant er noe galt med magen min. Klarer å resonnere såpass at jeg skjønner at det bare ligger psykisk. At psyken min vil nekte meg mat fordi jeg reagerer dårlig på å gå opp i vekt igjen. Er redd for å bli sånn som jeg var.

Kjenner på klærne at de ikke passer lengre. Buksene er bitt for små…Det er surt, surt som magesyre.

Føler meg ikke god i hodet. Har bare lyst til å gråte, men finner ikke tårene. Føler selvskadingstrang, føler en trang til å slutte å spise, sulte meg selv som en straff for at jeg har lagt på meg. Vil straffe kroppen min for at den oppfører seg på et så ufint vis. Føler en trang til å trykke på «self-destruct» knappen. Men heldigvis er jeg innlagt og kan prøve å prate med noen om det. Tror jeg skal prøve det. Hvis ikke det funker så har jeg vært på biblioteket og lånt meg masse » Lucifer» og «Hellblazer-John Constantine» tegneserier på biblioteket. De er fantastiske, og er herved anbefalt.

Mat

Jeg har et ganske ambivalent forhold til mat. Akkurat nå er det et elsk/hat forhold. Har lagt på meg 6 kilo på en måned. Har i utgangspunktet hatt en normal kost, men nå i det siste har det begynt å ringe varselbjeller. Har tidligere hatt tendenser til overspising. Spis til du får vondt. Det har vart i en uke kanskje. Det er ikke bevist, men jeg forsyner meg alltid med store posjoner og spiser fort. Har vondt i magen konstant. Jeg kaster ikke opp etter å ha overspist, så fordøyelsen min jobber overtid.

Så meg selv i speilet i kveld og ble rett og slett dårlig. Magen min buler virkelig ut som om jeg var gravid. Kjenner igjen dette alt for godt Jeg må ta meg sammen med den maten nå. Kan ikke holde på sånn som det her. På mitt største veide jeg 90 kilo. Det er «bare» 10 kilo over det jeg veier nå, og hvis jeg fortsetter slik det har vært nå, så kommer jeg til å være der om en måned. Jeg beveger meg mer nå enn jeg gjorde da jeg var alene hjemme. Har jo gått turer hver dag og begynt å trene litt. Så det er så forbanna utrettferdig at jeg skal legge på meg. Sannsynligvis har det noe med medisinene å gjøre også…

Fuck det. Orker ikke å måtte kjøpe nye klær. Var så glad og fornøyd med vekta mi tidligere. Litt for mye, men ikke noe jeg ikke kunne leve med. Var bare glad for å være kvitt den ekstra vekta jeg hadde for ett år siden.

Utseende

Jeg er så lei av utseendet på bloggen min! Bah…Skulle ønske jeg kunne sånne ting så jeg fikk endra på det. Heldigvis skal Dystopia Kaotika aka Stine komme på besøk å hjelpe meg litt 🙂 Hurra! Så forhåpentligvis blir det bedre snart

Lang dag

Advarer om at dette blir et langt innlegg. Har masse på hjertet i dag.

Da har jeg pakket ut og installert livet mitt på et rom på DPS. Har fått innleggelse på langtidsposten, og det er anslått at jeg blir her en måneds tid. Det virker ganske så trivelig og hyggelig her. Første inntrykket av primærkontaktene mine var godt. De virket hyggelige og snille. Det er et nytt og pent bygg, så rommene er fine.  Får gratis trådløst nettverk her også, me like 🙂 Så jeg kan sitte på rommet å være på nettet. Tjohei.

Litt vemodig å dra fra akuttposten og. Var jo innlagt der i nesten en måned til sammen. Man blir litt glad i de andre pasientene og i pleierne man får et godt forhold til. Men jeg er jo fullstendig klar over at jeg må komme meg ut i livet og ikke gro fast i sykehuset. Det er ganske likt Senteret  her, jeg kan få permisjoner og være en del hjemme hvis jeg vil. Det er mye ungdommer her, det liker jeg. Kanskje jeg blir kjent med noen nye venner? Det hadde ikke vært å forakte.

Hadde samtale med behandleren min på akuttposten før jeg dro. Kommer til å savne henne, hun er den beste jeg har hatt på 8år. Hun tar meg virkelig på alvor. Hun fortalte at hun hadde vist brevet jeg hadde skrevet til en spesialist på personlighetsforstyrrelser og dissosiativ lidelse. De hadde lest og analysert brevet og kommet fram til at jeg ikke er psykotisk, fordi jeg klarer å rasjonalisere at skyggene ikke er ekte, men bare en del av sykdommen. Derimot så var de skjønt enige om at jeg har en del dissosiative episoder. Hun forklarte det til meg slik.

”Man får en dissosiativ episode dersom man ikke er i stand eller har mulighet til å takle følelsene sine og virkeligheten. Det er i utgangspunkt en forsvarsmekanisme, men for noen blir det en lidelse hvis de ikke klarer å kontrollere det, og føler at de faller inn og ut av virkeligheten ukontrollert”

Hun ga meg også et tips til hva jeg kunne gjøre hvis jeg føler at jeg sklir ut av virkeligheten. Nemlig å si høyt 5 ting jeg ser rundt meg. Det vil fungere som et anker til virkeligheten i følge behandleren min. Hun er flott, og flink. Hun syntes brevet jeg hadde skrevet var så bra og så beskrivende at hun ville at det skulle bli en del av journalen min, noe jeg sa var ok. Hun mente det var viktig at det ble med meg videre i behandlingssystemer jeg skal ha kontakt med.

Så det blir skrevet i journalen min at jeg har dissosiative tendenser eller noe slikt. Så var de også enige om at jeg sannsynligvis har diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (border line) i tillegg. Dette var noe de hadde kommet fram til etter mine beskrivelser rundt selvskading. Tanken er at jeg skal få utredning for dette og få fastslått diagnosen så fort som mulig, slik at de kan begynne å behandle og medisinere meg for dette.

Det føles litt skremmende og litt godt å plutselig fått vite at jeg sannsynligvis har to nye diagnoser. Skremmende fordi jeg bare vil bli bra, og når de øser på med nye diagnoser føles det som jeg har fått enda mer å jobbe med. Men jeg har jo ikke forandret meg, jeg er jo fortsatt den jeg alltid har vært, bare at det har kommet nye ord på det. Det føles godt for da kan jeg lettere forholde meg til ”fienden” når han har et navn og en karakteristikk jeg kan kjenne han igjen på.

Summa summarum er:

• Bipolar type 2
• Post traumatisk stresslidelse
• Dissosiative tendenser/episoder (?)
• Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Det blir noe helt nytt å jobbe med meg selv utifra dette. Det føles som riktige diagnoser etter hva jeg har blitt forklart om det, og jeg klarer å kjenne meg igjen i de. Er spent på hva som skjer videre.

Behandleren min er en mann, han virker flink og koselig. Han tok tak i de viktige tingene jeg ville ta opp. Så jeg ser positivt på å snakke med han også. Han var veldig klar på at jeg ikke måtte være redd for at jeg plutselig skulle bli skrevet ut. Vi skal sette opp utskrivelses dato sammen på mandag så vi har noe å jobbe fram mot. Han mente også at det ville være viktig for meg med permisjoner sånn at jeg får bli vant til å være hjemme igjen og klare å mestre det. Så skulle vi snakke om søvn neste time, og han ville vurdere om det var aktuelt med utredning på søvnklinikken.

Kom meg ikke på praksisen i dag. Var så sinnsykt trøtt, det er det værste jeg har vært borti. Føltes som jeg var i narkose. Antagelig på grunn av Vallerganen, den er noe herk. Hadde mye bivirkninger av medisiner i går, pluss såpass med angst at jeg ikke klarte å skru av lyset.  (Sovna ikke før i 2 tiden, noe som er ny våkenrekord mens jeg har vært innlagt)

Urolige bein og muskelsammentrekninger i armer og bein. Var våken i hodet men kroppen min føltes så tung at det var umulig å snu seg. Det var utrolig ekkelt. Fikk masse groteske bilder i hodet, så jeg måtte sloss for å holde øynene igjen å prøve å sove. Dårlig natt med andre ord.

Er nede i halv dose av Efexor nå, og har ikke merka noe særlig til seponerings symptomer. Har hatt en del vondt i hodet, nakke og skuldre. Så jeg er kanskje helt fri for Efexor om 2 uker. Det bli deilig. Har allerede lagt merke til at jeg skjelver mindre på hendene 🙂 Oppe i 500 mg Seoquel, kjenner at jeg blir trøtt av den, men det er ikke så ille som det var i starten, klarer fint å holde meg våken.

Så vi får ser hvordan dette går folkens, har et positivt syn på at jeg kanskje klarer å bli bedre på en måned. Vi får se.

Hverdag

Lite nytt i dag. Har bakt eplekake til hele avdelingen sammen med venninna mi. Det var fantastisk godt. Har lagt på meg 6 kilo siden jeg ble innlagt for en måned siden, noe jeg liker ekstremt dårlig. Tror det er en kombinasjon av at jeg faktisk spiser mat og medisinene som slår inn.

Fint vær i dag også, skulle vist være det ut uka. Det er godt. Var på kjøpesenter og klarte å begrense shoppingen til en neglelakk og en toalettmappe.

Ble ikke flytta over til DPS i dag alikevel. Mye rot og feilinformasjon, så forhåpentligvis blir det i morgen ettermiddag. Det var egentlig ganske kjipt at det ikke ble i dag, hadde tatt meg fri fra praksisen og alt for å kunne få en grei og smooth overgang fra akuttposten og til DPS. Så nå blir det istede masse stress i morgen 😦 Er det noe jeg ikke tåler, så er det stress.

Har forresten begynt å bruke Vallergan igjen. Har ikke brukt det siden jeg var 15. Det er første kvelden jeg bruker det i dag, så vi får se hvordan det går. Synes å huske at jeg ikke hadde noen særlig effekt av den.

Har også sett første episode av House, sesong 7 i dag 😀 Elsker høsten når alle seriene starter opp. Når jeg får nett på DPS skal jeg laste ned Greys Anatomy og Dexter begynner denne uka. Hurra!

Hello

I morgen blir jeg overført til DPS senteret hvor jeg sannsynligvis skal bo i noen måneder. Det er greit. Nabobygget til akuttposten, så det blir greit. Følelsen er sånn passe ok på det. Har mye tankekaos i kveld og egentlig ikke lyst til å skrive så mye. Mye stygge ekle tanker.

Kan fortelle at jeg var å gikk tur med avdelinga i bymarka i dag. Fantastisk høstvær i trøndelagen, helt nydelig selv om det er litt kaldt. Det er litt spesielt å gå på tur med avdelingen. Det oser psykiatri av oss. Noen er litt «sprøere» enn andre og det blir en del komiske situasjoner. Man gir seg så faen når man er innlagt og at man tillater seg selv å oppføre seg så gal som man føler seg også, gidder ikke å holde maska.

Så har jeg hatt besøk av en venn, malt litt og lest i et photoshopblad jeg har kjøpt meg. Men nå må jeg få meg litt søvn før monsteret kommer å tar meg. Setter inn noen ord fra A Perfect Circle på tampen siden jeg ikke har så mye å si

«Say hello to the rug’s topography
It holds quite a lot of interest with your face down on it
Say hello to the shrinking in your head
You can’t see it but you know its there so don’t neglect it»

Stemningssetter, The Hollow

Stemningssetter til teksen min som heter Sex som emosjonell selvskading

The Hollow – A Perfect Circle

Run desire run

Sexual being

Run him like a blade

To and through the heart

No conscience

One Motive

Cater to the hollow

Screaming feed me here

Fill me up again

Temporarily pacify this hungering

So grow

Libido throw

Dominoes of indiscretions down

Falling all around In cycles In circles

Constantly consuming

Conquer and devour

Cause it’s time to bring the fire down

Bridle all this indiscretion

Long enough to edify

And permanently fill this hollow

Screaming feed me here

Fill me up again

Temporarily pacifying

Feed me here

Fill me up again

Temporarily pacifying