Why go home?

Nå ligger jeg i sengen på rommet mitt. Godt å ha enerom sånn at jeg slipper å forstyrre andre med tastingen min.
Fikk besøk i kveld av en tidligere kollega, den var veldig koselig. Selv om hun er ”voksen” så har vi alltid hatt et venninneforhold. Hun er sykepleier og anbefalte ECT behandling. Har prøvd så utrolig mye medisiner så jeg har bestemt meg for å gi det en sjanse. Sannsynligvis blir det ikke før etter utdanningen eller etter jul.
Er ganske neddopa nå. Får jo sovemedisin pluss at jeg trapper opp Seruquel, så jeg er utrolig trøtt for tiden og må sove mye. I morgen har jeg som mål å gå en tur for å ta bilder. Jeg har utgang etter avtale nå, noe som betyr at jeg får gå alene hvis jeg oppfører meg. De første dagene hadde jeg utgang med følget, noe som vil si at du må ha en pleier med deg når du skal ut av avdelingen.
Det som har plaget meg mest har vært depresjonen og angsten. Har snakket en del i behandling om det og psykologen mener jeg tar på meg mye ansvar og skyldfølelse som ikke er berettiget. Det ringer en bjelle, og høres litt sant ut. Samtidig er det utrolig vanskelig å kvitte seg med følelsen av å ha skyld i noe når man først er overbevist og føler seg som dritt. Har hatt en del tanker om selvskading, og hadde jeg vært hjemme alene hadde jeg nok skadet meg flere ganger. Heldigvis er jeg på sykehuset nå hvor de følger med og tar god vare på meg.
Fengselsfuglen som jeg hadde en liten crush på har fløyet. Bokstavelig talt. Han rømte mens vi satt å så på TV. Hendelsen var ganske ekkel, og jeg er ennå skjelven. Skulle ønske han ikke hadde gjort det, var blitt så glad i han og ønsket han godt. Nå må han leve med å se seg bak skuldra helt fram til den dagen han blir tatt. Pluss at han får lengre straff…triste greier, ung søt gutt. Det siste han sa på vei ut var at vi måtte vente 5 min før vi sa ifra til pleierne. Vi sa ingenting og lot dem finne ut av det selv, noe de brukte tre kvarter på. Det er ikke før nå at det slår meg at det kanskje er straffbart å ikke si ifra. Men de kan da vel ikke forvente at en gjeng med psykiatripasienter på instutisjon skal klare å ta sånne valg. Jaja, det er ikke min feil eller mitt problem, men synes det var trist.

4 kommentarer

Filed under Uncategorized

4 responses to “Why go home?

  1. Jeg gikk på 600 mg. Syntes det var så urettferdig at jeg ikke fikk sove av det, altså…

  2. Hvor mye seroquel går du på/skal du gå på? Jeg gikk på det inntil nylig, men det funket liksom altdri på meg. Fikk ikke sove av det engang, enda jeg har hørt om folk som fikk sove kjempegodt av mye lavere dose enn meg.

    • jeg har stått på 100mg tidligere, vet ikke hvor høyt opp de vil gå, men de har begynt å gi meg 50mg om morgenen og 100 om kvelden. Blir trøtt og slapp av det, og det hjelper definitivt for å få sove, hvertfall for min del.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s