Østmarka blues

Angsten har forfulgt meg i dag. Sov til kl. 12.00 og var slapp og fjern i hodet. Ute var været strålende og det var deilig å sitte ute å tegne og skrive. Men mer og mer utover dagen har følelsene eskalert og jeg ble mer og mer redd. Mer og mer utilpass og usikker på virkeligheten.
Så måtte jeg igjennom frustrasjonsrunde med pleierne. Medisin X hjelper meg veldig når jeg har det som verst, og jeg får den skrevet ut av min fastlege. Jeg har ingen historie med misbruk av denne medisinen. Allikevel nekter de å gi meg medisin X her. Det som er fint med den er at jeg ikke blir så trøtt og fjern i hodet, den fjerner kun de vanskelige tingene og gjør meg allikevel i stand til å føre samtaler og fungere. Så jeg har spurt flere ganger om å få det, noe jeg ikke får. Blir så frustrert når jeg vet hva som funker og de nekter meg det. Forstår at de ikke kan skrive ut B preparater i hytt og gevær, men alle andre på denne jævla plassen får det etter behov. Blir bare så frustrert av at pleierne ikke engang kan ringe vakthavende lege for å spørre om jeg kan få den medisinen. Må bare stole på at de vet hva de gjør, men det er faen så vanskelig.
Så jeg har vært ganske frustrert og full av angst og uvirkelighet i dag. Det er en gangske dårlig kombo. Er fjern i hodet og ser generelt mørkt på alt. Besteforeldrene mine kommer på besøk til uka, fra onsdag til fredag. Gruer meg til det nå. Vil ikke i praksis, vil sykemelde meg og prøve på nytt igjen neste år. Men faren er at jeg blir syk av å ikke ha noe å gjøre også.
Vanskelig. Besteforeldrene mine vet ikke at jeg er innlagt eller noe. Så jeg må snike meg tilbake til posten etter å ha møtt dem i leiligheten min om dagen. Det blir for komplisert, for vanskelig. Suicidale tanker flyter inn og ut av bevisstheten.
I morgen skal jeg møte behandler og forhåpentligvis få litt mer svar. Både på hvor lenge jeg skal være her , utredninger og i forholdt til ECT. Utrolig hvor tregt ting går.

Reklame