Nå har jeg vært på akuttposten i nøyaktig to uker. For to uker siden satt jeg hjemme i leiligheten og råtna bort i min egen elendighet. Kutta meg selv såpass mye den kvelden at det måtte over 30 sting til for å hindre infeksjon. Klarte å få infeksjon i sårene allikevel.
I dag sto jeg opp i 10.00 tiden og fikk spise litt frokost selv om matsalen egentlig var stengt. Så bar det på møtet med rehabiliteringssenteret hvor de skulle avgjøre om jeg var en kandidat til å bo hos dem. Legen hadde snakket med dem og fylt ut noen skjemaer og lignende om tilstanden min. Blir alltid så nysgjerrig på sånne ting, så jeg ba om å få innsyn i journalen min ved å få utskrift av miljørapporten om meg og epikrisen de skriver når jeg drar. De så litt overrasket ut, men jeg vil ha det, har alltid spart på sånt.
Samtalen med senteret ,som jeg vil kalle det framover nå, gikk greit. Var i halvsvime på grunn av Seroquelen, men fikk sagt at jeg ville bli frisk og var motivert til å komme meg hjem i leiligheten og fortsette i praksis. Det jeg kan få hos dem er hjelp og tilrettelegging. De har ingen direkte behandling annet enn miljøterapi, og ingen aktiviteter. Senteret er en mellomting mellom psykiatrisk sykehus og hjemme. Så handler det litt om å bli trygg på sitt eget selskap og stole på seg selv igjen. Får eget rom med tv og bad, veldig likt DPS får jeg høre. Man kan også administrere medisiner der selv med hjelp av ukes-dosett, noe som høres veldig greit ut for min del. Max oppholdstid der er 1 måned, men man kan ha åpen retur som betyr at man kan komme inn når som helst å være der i 3 dager der som det skulle være noe akutt som skjer i livet ditt.
De sa de hadde plass til meg og kunne ta i mot meg over helgen, altså på mandag ettermiddag. Det er litt skummelt siden det er noe helt nytt, men jeg håper at det er bra der sånn at jeg klarer å samle meg igjen.
Etter møtet gikk jeg på tur sammen med avdelingen. Det var veldig koselig. Sola strålte på en skyfri himmel men det var litt mye vind. Vi tente bål og spiste grilla pølser ed utsikt over hele Trondheimsfjorden, nydelig. Fikk tatt noen bilder jeg tror ble bra også, skal legge ut etter hvert.
Så var det møte med behandleren min hvor vi gikk inn på litt tyngre saker om min psyke. Hun sa at etter det jeg fortalte så hørtes det sannsynlig ut at jeg hadde en personlighetsforstyrrelse i tillegg til bipolar diagnosen min. Hun hadde skrevet et brev til DPS for utredning av det, søvnen min og dissosiativ lidelse. For det første kommer det til å ta tid før jeg får time på DPS, for det andre så kan man ikke gjennomgå en utredning når man er i en akutt fase. Depresjon eller hypomani. Man skal helst være stabil slik at man klarer å svare så nøyaktig og realistisk som mulig på spørsmålene. Så det tar nok en stund før jeg får startet utredningen.
Etter det bar det på Ikea, av alle plasser å dra når man er psyk, sammen med besteforeldrene mine. Jeg handla for 1500 kr, men fikk mye for pengene. Bilder av dette kommer også senere når jeg får montert det ferdig. Fikk kjøpt en kommode med 5 skuffer, stuebord, nytt gulvteppe, en lampe, batterier, serveringsbrett, godteri, sofapute, og lyspærer. Ikke verst. Møtte ei kjip dame i kassa som provoserte meg noe voldsomt. Bestemora mi skjønte ikke at det ikke er lov å ta med seg de gule handleposene, men at man kan kjøpe de blå. Så hun hadde begynt å pakke i den gule. Mens jeg sto å forklarte henne dette kom kassadama og var dritfrekk (på polsk-gebrokken norsk) og begynte å pakke ut av posen til bestemora mi og la alle tingene hennes midt på gulvet. Stakkar bestemora mi skjønte ingenting og ble kjempeflau. Jeg hadde en blå pose som jeg satte ned på bakken så tok jeg kassadama i skuldra og nærmest brølte ” Dette klarer vi selv!” til. Så begynte bestefaren min å blande seg inn i alt og han kan være utrolig irriterende av og til fordi han maser sånn. Så jeg sa bare ”Ikke snakk til meg akkurat nå.” Etter det ble han veldig lei seg og snurt, og jeg fikk helt vondt i magen. Mente ikke å være sur, og la det gå utover han. Huff, det var ekkelt. Så jeg måtte be han om unnskyldning, og han sa det var greit.
Da vi kom hjem til meg begynte vi å montere varene og det gikk litt seint. Igjen begynte bestefar og jeg å småkrangle og være amper mot hverandre. Tror vi egentlig er alt for like. Så skal jeg prøve å være sarkastisk oppi det hele og da blir det bare krøll. Heldigvis skiltes vi som venner og alt er vel. I morgen skal de være sammen med meg en stund i leiligheten, det tror jeg blir bra for meg (og dem). De er tidenes besteforeldre og jeg elsker dem!
En positiv ting som jeg har spart til slutt er at jeg tror jeg begynner å bli litt bedre. Det føles nesten som utfordre skjebnen å si det. Sliter fortsatt med depresjonen, søvnen, og angsten. Skyggene og det i speilet kan komme tilbake når som helst. Men jeg har fått tilbake matlysten, jeg har fått litt energi til å være ute og gå tur, jeg har begynt å tegne og vise interesse for ting igjen. Verden er ikke helsvart lengre, jeg har begynt å se noen få lyspunkter. Har følt meg ganske bra i dag, og synes det har vært deilig. Var ute i den virkelige verdenen i 8 timer, selv om det var vanskelig og slitsomt, så var det ikke umulig. Det var godt å komme tilbake til posten og ta det rolig. Hjemme hadde jeg ikke klart å slappe av fordi der må jeg kjempe med meg selv.
Dette ble et langt innlegg gitt, men det får så være. Håper dere der ute har det fint 🙂
Nerve 