I dag føler jeg at jeg har funnet tilbake til litt av meg selv. Dro på trening igjen, alene. Først 15 min jogging, så 15 min sykling deretter nesten en time med Dance Mix, altså aerobic med dansetrinn. Huhei så sliten jeg var da jeg var ferdig. Så ut som en tomat i ansiktet og svetta som bare juling. Men det var gøy også, ble litt overraska over at jeg klarte å henge med såpass mye so jeg gjorde. Har jo ikke gjort det grann fysisk siden videregående.
Føler meg ved godt mot. Var innom leiligheten før jeg dro på trening, og jeg fikk lyst til å sove der i natt. Har gått å tenkt på om jeg bare skal skrive meg ut og satse på at det går bra. Men innerst inne vet jeg jo at jeg har mye svingninger, og det å være i god form når man er innlagt er noe helt annet enn å være i god form i den virkelige verdenen. Her er alt så trygt, det er alltid noen å snakke med og jeg er ikke alene. Ikke ensom og alene i min egen smørje. Jeg tror det hadde gått bra i natt, og jeg har så lyst til å skrive meg ut. Har vært her i over 2 uker, og jeg vil egentlig hjem. Men angsten er der for at impulsene skal komme, og jeg ikke klarer å styre dem. Angsten for angsten og depresjonen. Angsten for hypomanien som jeg er redd for skal komme nå. Det er slitsomt å måtte analysere sine egne tanker og handlinger tusen ganger for å finne ut om det er sjuke tanker eller ikke. Det er hovedsakelig derfor jeg ikke vil skrive meg ut ennå. Skal jo overføres til senteret i morgen, og når jeg har kommet dit får jeg litt botrening og slikt. Så kanskje jeg kan bo hjemme en dag denne uka. Det får være målet.
Mye energi nå. Vet ikke om det er på grunn av treningen, fordi depresjonen begynner å slippe taket eller at jeg er på vei opp i hypomanien. Uansett så smiler jeg litt mer i dag, puster litt roligere og ser litt lysere på framtiden. I hvertfall akkurat her og akkurat nå. Og det var noe jeg ikke trodde skulle skje igjen for 2 uker siden.
Nerve 
Hei. Du hadde nok rett i det, og jeg skrev meg heller ikke ut. Er på Senteret nå, og innlegg er på vei.
Depresjonen kjenner jeg lett igjen. Jeg blir trøtt konstant, føler meg aldri våken. Tankene begynner å plage meg i så stor grad at jeg får en vondt klump i magen konstant. Skyldfølelse for alt og alle. Noen ganger gråter jeg mer, andre ganger gråter jeg ikke i det heletatt, men føler meg bare trist. Jeg slutter å bry meg om ting som feks. skole, foto, musikk, slutter å engasjere meg. Mister framtidshåpet. Det er en ganske fysisk greie egentlig. Jeg får rett og slett veldig vondt i hele kroppen, det verker.
Hypomanien derimot, her snakker vi litt vanskeligere terriotrium. Jeg er ikke så flink til å merke det selv, pengebruk er en ganske grei indikator. Hvis jeg plutselig bruker masse penger jeg egentlig ikke har. Eller hvis jeg begynner å gå på fylla oftere (snakker da feks 4 dager på rad). Andre måter å kjenne det på er om du føler at du slapper av. Når jeg er hypoman klarer jeg ikke å slappe av. Tankene suser gjennom hodet mitt og jeg får ikke tenkt igjennom ting ordentlig. Impulsstyrt er vel nøkkelordet. som oftest føler jeg meg bra når jeg er hypoman og får meg er det en varselbjelle i seg selv, når jeg begynner å tenke :»Gud, så lykkelig jeg er» 20 ganger om dagen.
Så har man jo også noe som kalles mixed episodes. Noe som er akkurat det det høres ut som. Du er både manisk og deprimert. Skikkelige voldsomme humørsvingninger på en og samme dag. Jeg har hørt at det er i disse fasene det er «farligst» å være bipolar, ofte i disse mixed states at folk tar livet av seg, for det krever energi i tillegg til en følelse av 0 framtidshåp.
det ble et langt svar, håper du fikk vite det du lurte på 🙂
Ja – tusen takk for svar!
Jeg blei litt nysgjerrig på om mine «indikatorer» ligna, serru.
🙂
🙂
Tror det er lurt av deg å IKKE skrive deg ut riktig ennå…
Og så lurte jeg på – hvordan merker du at du er på vei opp i hypomanien, eller ned i depresjonen? Er det noe spesifikt som skjer?