Dagens Godt Sagt går til Robbie Williams. Hørte han over høytaleren på butikken i sted og selv om jeg ikke akkurat er noen super-fan av han så har han faktisk en setning i en sang som jeg kjenner meg igjen i: ”I don`t wanna die, but I ain`t keen on living either.” Det er godt sagt, gjenkjennelsesgraden er på 100%.
Jeg er overflyttet til Senteret nå. Det er 5 andre brukere her. Jeg er ikke pasient lengre, men bruker. Det innebærer en ganske stor forskjell, det forventes mer av meg, og jeg er ”friere”. Jeg har nå tilgang til et kjøkken hvor jeg kan lage meg frokost, lunsj og kveldsmat. Jeg har fått en ukesdosett med medisinene mine. Sakene mine ble ikke gått igjennom verken da jeg kom inn eller da jeg hadde vært på butikken.
Det er stor forskjell fra å bli utskrevet fra et psykiatrisk sykehus og innskrevet i et kommunalt tiltak. Her er det prøvd å gjøre hjemmekoselig. Har eget bad og egen TV på rommet. Ingen låste dører, ingen snille pleiere som kommer å deler ut medisinen til meg eller bare stikker hodet inn døra for å se hvordan det går med meg.
Har hatt samtale med primærkontaktene mine. Det handlet mest om praktiske ting. De spurte mye som selvskading og om jeg trodde jeg kom til å gjøre det her. Jeg svarte at jeg ikke trodde det, at jeg følte at det verste var bak meg. Det var sant der og da, men det er ikke sant nå lengre. Nå begynner impulsene å komme. Selvskadingsmonsteret puster meg i nakken.
Faen heller. Jeg trives ikke her. Jeg føler meg ensom på nytt. På akuttposten var det alltid ”noen der”. Pluss at jeg hadde venninna mi. Her sitter jeg bare på rommet. Det får meg litt til å innse alvorlighetsgraden av problemet mitt. Depresjonen og angsten tar kvelertak på meg så fort jeg blir litt alene, og selvskadingsmonsteret lurer i hodet mitt så fort jeg får litt friere tøyler. Alle mine fantastiske tanker om hvor håpløst og meningsløst livet mitt er kommer susende inn i hodet igjen.
Sannsynligvis kommer disse følelsene til å bli mindre etter hvert. Det er tross alt første dagen. Jeg håper i hvert fall det. I går følte jeg meg så bra, jeg følte meg så trygg på meg selv at jeg var på tur å skrive meg ut for å dra hjem. Nå sitter jeg å har noia for at jeg må disponere medisinen min selv, stå opp selv og ikke gi etter for selvskadingen nok en gang. På inntakssamtalen her ba jeg om de kunne se inn til meg noen ganger i løpet av natten. Hva er jeg? 4 år? Jepp, psyken min har faktisk redusert trygghetsfølelsen min så mye.
Forresten sært å se medisindosene mine i dosett. Har ikke brukt det på lenge og mengden medisiner jeg går på er betydelig. Enda har jeg sluttet med Truxalen, har den bare som alternativ medisin nå. Tror ikke jeg vil bruke den så mye, føler ikke at det har effekt.
For sikkerhetsskyld har jeg begynt å få vondt i ryggen igjen. Sikker fordi jeg har trent de to siste dagene og kroppen min fikk sjokk. I morgen skal jeg på programtime og få lagt et treningsprogram som jeg kan følge. Det blir greit. Er motivert for trening nå.
Senga mi på akuttposten
Mitt private bad på senteret
Rommet mitt på senteret
Utsikten fra rommet mitt på akuttposten.
Æ vet at det som skjer ska skje.
At ingenting e finere enn det som ska passèr
Og det som snart ska rives ned
Vi ska, ja vi ska
som du sa, kastes.
Æ vil at æ ska ha en klar tanke
Om at æ nu står på bar bakke
Kjenn at live stramma
Og æ tar til takke med det
Æ har og lar alt kastes
Vi ska, ja vi ska
Som du sa kastes.
Nerve 