Sinna

Dette innlegget ble skrevet i går:

Fytti helvette! Ja, jeg er forbanna.

Denne dagen har vært en av de dårligste på ganske lenge. Sov helt elendig i natt. Fikk altså ikke sove, uansett hvilken stilling jeg lå i. Det var for varmt, det var for kaldt, dyna var for tung, masse nye lyder. Nye lyder = ny angst. Ved siden av meg på nattbordet lå dosetten med hele denne ukens medisiner i, og en del av meg hadde lyst til å bare bøtte nedpå hele dosetten. Så jeg lå å kjempa med angstmonsteret i noen timer før jeg endelig sovna. I The Dreaming var det kun mareritt som ventet på meg.

Sov urolig fram til 08.30 da jeg ble vekt av primærkontakten min som sa at legen ville snakke med meg (hun er kun på Senteret 1 gang i uken). Jeg kledde på meg og satt meg i stua og ventet. Primærkontakten min virker fullstendig blåst i hodet. Hun presterte å si ” Ja, den selvskadingen din…Ikke alle her er vant til sånt, og vi har ikke hatt så mye av det her, så hvordan mener du vi skal takle det?” Ærlig talt, skal ikke dette være et psykiatrisk rehabiliteringssenter?  Er det ikke meningen de skal ha kompetanse på slikt? Det virker ikke som noen av de som jobber her aner noe om psykiatri.

Så kom jeg endelig inn til legen. Jeg fortalte om min dårlige natt og sa at jeg var desperat nå. Har ikke sovet skikkelig på ganske lang tid nå, og har slitt med søvn hele livet. Hun ville ikke gi meg sovemedisin før jeg har hatt 2 dårlige netter. Regelen her er nemlig at du å ha to dårlige netter før du får sovemedisin den tredje natta. Jeg skjønner dette med avhengighet og sånt, men synes det begynner å bli litt seint å bry seg om det nå etter å ha fått det foreskrevet etter behov i 8 år. Det er nå en ting. Men jeg spurte henne om hun ikke kunne henvise meg til søvnklinikken, noe hun sa var en god idè, men at det ikke var hennes oppgave. Jeg må vente til jeg begynner i polikliniske samtaler (som kan ta opp til 6 uker), så er det ventetid på å komme inn på søvnklinikken også. Da ble jeg ganske frustrert og prøvde igjen og igjen å forklare henne at det ikke var medisiner jeg nødvendigvis var ute etter, men BEHANDLING! Men neida, sånt driver de ikke med her, her er man bare på oppbevaring. Det er et botilbud ikke et behandlingstilbud.

Ganske frustrert bestemte jeg meg for å dra ned til byen å shoppe litt. Det bruker jo å funke. Dårlig idè. Brukte alt for mye penger og dro til frisøren på toppen av det hele. Tror jeg har brukt rundt 2000 kr i dag…Hevette!

Så dro jeg på trening og fikk laget et treningsprogram. Det var egentlig ganske morsomt, men slitsomt. Da jeg kom ut av treningssenteret slo angsten meg i bakken. Fikk problemer med å puste, begynte å skjelve og ble ustø på beina. Begynte å småløpe mot Claes Olsson med en tanke i hodet: ”skalpell”. Nå i etterkant ser jeg jo at det sannsynligvis var en reaksjon på at jeg ikke hadde lyst til å dra tilbake til Senteret og følte at jeg ikke klarte å takle å være det. Men der og da klarte jeg bare å planlegge selvskadingen. Denne gangen kjøpte jeg også bandage så jeg slapp å blø ut den nye genseren min. Gikk på toalettet på kjøpesentret, låste døren og rigget meg til. Jeg skal sånn på hendene at jeg hadde problemer med å holde skalpellen ”heldigvis” førte det til at sårene ikke ble så dype. Tror det må ha vært et av de jævligste angstanfallene jeg har hatt på lenge.

Taxi opp til legevakten. Kjente at jeg ikke kom til å være i stand til å forklare meg særlig godt til sykepleiere og leger så jeg skrev ned ”faktasetninger” om hva jeg hadde gjort og hvorfor på et ark og ga til dem. Jeg hadde rett, jeg klarte ikke å snakke. Brukte flere minutter på å få ut navnet mitt, stammet og hylskreik meg gjennom samtale meg lege før det bar inn på ”systua”. Etter jeg var sydd var det ny prat med lege. Jeg forklarte at jeg ikke trivdes på Sentret, at jeg følte meg ydmyket, lita og redd. At jeg føler at jeg ikke er i stand til å ha kontroll over livet mitt. Jeg gråt og banna. Hun ville bare sende meg tilbake til Senteret, noe jeg sa var uaktuelt. Så begynte hun å foreslå om jeg kunne dra hjem. Jeg begynte å snakke om å ta livet a meg. Hun ville gi meg sovetabeletter. Da hadde jeg gitt opp og  sa ” Vet du hva, det kan faen meg være det samme, jeg drar hjem” så reiste jeg meg opp og masjerte ut i natten. På veien hjem var jeg dødsparanoid, var sikker på at legen hadde ringt politiet. Kom hjem og innså at jeg ikke hadde noe annet valg enn å dra tilbake til Senteret. Jeg hadde ikke mat eller medisiner.

Så jeg måtte bite i det sure eplet og ta taxi oppover. Nå sitter jeg i sengen og lurer på hvordan jeg skal forklare alt dette i morgen til folkene her.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Medisiner, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Sykdom

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s