I dag kom det til meg, helt ut av det blå. Svaret på hvorfor jeg har søvnproblemer.
Da jeg var lita kranglet foreldrene mine ofte. Pappa var urimelig og voldelig til tider. Han var en tyrann ovenfor mamma. Jeg pleide å tvinge meg selv til å være våken så lenge som mulig sånn at jeg kunne høre når de begynte å krangle, og så stå opp og avbryte dem. For de prøvde alltid å late som ingenting når jeg kom inn i rommet. Hvis jeg kom inn tidlig nok, før pappa hadde gått over kanten. En gang kom jeg inn for sent. Jeg hadde sovnet og våknet av voldsome brak ute på stua. Jeg hoppet ut av senga og løp ut på stua. Der satt mamma i sofaen og prøvde å holde pappa fast mens han sto oppå stuebordet og hoppet på brillene hennes. Hun ser nesten ingenting uten briller, hun har -5 i styrke eller noe sånt. Det var flere ganger jeg våknet til lignende hendelser.
En gang våknet jeg av at pappa kom brølende og bannende hjem. Han hadde kuttet hovedpulsåren og var i ferd med å blø i hjel. Dette var hjemme hos besteforeldrene min. Her om den historien her.
Så er det rart at jeg har søvnproblemer når jeg i barndommen fryktet søvnen? Fryktet at pappa skulle gjøre noe mot mamma mens jeg sov og ikke kunne beskytte henne. Fryktet at pappa skulle gjøre noe mot seg selv, som jeg ikke kunne hindre. Noen ganger tok jeg bare ”rå-sjanser”, stikkprøver og sto opp for å gå på do eller be om noe å drikke. Fikk mye kjeft for at jeg var så umulig om kveldene.
Denne tanken kom til meg i en samtale. Fortalte historien først og så sa jeg ”ikke rart jeg har søvnproblemer”. Da de ordene falt ut av meg ble jeg svimmel. Der var det, svaret. Venninna mi sa at jeg ble stor i øynene og at hun nesten kunne se lyspæra over hodet mitt. Jeg ble svimmel og kvalm. Jeg hadde rota bort i noe som har ligge gjemt innerst inne i underbevisstheten min i nærmere 20 år. En bølge av minner kom over meg og tankene mine har bare fortsatt å vandre tilbake i tid. Jeg husker ting jeg bare har hatt en vag følelse av før. Jeg føler på nytt frykten og angsten jeg bar på som barn. Det er som om jeg er 5 år igjen og ligger og lytter etter hevede stemmer, en endring i stemmene deres som bare er mumling gjennom døren.
Alt dette kom ramlende ut av meg på en gåtur sammen med venninna mi. Herregud, det var sprøtt. Må ta dette opp med behandleren min på mandag! Skal snakke med noen av pleierne om det i morgen, ingen av de jeg liker ekstra godt er på jobb i kveld.
Nerve 
Jeg fikk ikke sove mye av oppveksten pga jeg blant annet ikke fikk lov å sove med døra igjen… det er visst farlig 😛 orkeri kke å gå i detalj men mora mi er gal.
så lys, lyder, tv, prat, alt holdt meg våken selv om jeg var nederst i gangen. (blokkleilighet, normalt liten?)
Jeg sliter enda med å sovne «fort», bruker fort 1 time. Er blitt lettere med mørke og stillhet og så klart etter som årene går. Men med å være holdt våken av dritt og ofte ligge våken å tenke altfor mye, tror jeg ødela hele mitt forhold til søvn. Sover også veldig urolig, sansynligvis sover jeg ikke så dypt som jeg burde. Kroppen er vel vant med å våkne av et eller annet hele tida… uff.
Hei, beklager at jeg har vært treig å svare. har vært litt mye fram og tilbake i det siste.
Det er utrolig hvordan hendelser og «mønstre» i barndommen forfølger oss videre. Har begynt å tenke en del på det i det siste, og selv om det er en klisjè at man kan finne roten til psykiske problemer i barndommen, så tror jeg det ofte kan være ihvertfall delvis sant.
Oi, så godt det må være å oppdage dette! Og så mye vondt folk må oppleve…