Lang dag

Advarer om at dette blir et langt innlegg. Har masse på hjertet i dag.

Da har jeg pakket ut og installert livet mitt på et rom på DPS. Har fått innleggelse på langtidsposten, og det er anslått at jeg blir her en måneds tid. Det virker ganske så trivelig og hyggelig her. Første inntrykket av primærkontaktene mine var godt. De virket hyggelige og snille. Det er et nytt og pent bygg, så rommene er fine.  Får gratis trådløst nettverk her også, me like 🙂 Så jeg kan sitte på rommet å være på nettet. Tjohei.

Litt vemodig å dra fra akuttposten og. Var jo innlagt der i nesten en måned til sammen. Man blir litt glad i de andre pasientene og i pleierne man får et godt forhold til. Men jeg er jo fullstendig klar over at jeg må komme meg ut i livet og ikke gro fast i sykehuset. Det er ganske likt Senteret  her, jeg kan få permisjoner og være en del hjemme hvis jeg vil. Det er mye ungdommer her, det liker jeg. Kanskje jeg blir kjent med noen nye venner? Det hadde ikke vært å forakte.

Hadde samtale med behandleren min på akuttposten før jeg dro. Kommer til å savne henne, hun er den beste jeg har hatt på 8år. Hun tar meg virkelig på alvor. Hun fortalte at hun hadde vist brevet jeg hadde skrevet til en spesialist på personlighetsforstyrrelser og dissosiativ lidelse. De hadde lest og analysert brevet og kommet fram til at jeg ikke er psykotisk, fordi jeg klarer å rasjonalisere at skyggene ikke er ekte, men bare en del av sykdommen. Derimot så var de skjønt enige om at jeg har en del dissosiative episoder. Hun forklarte det til meg slik.

”Man får en dissosiativ episode dersom man ikke er i stand eller har mulighet til å takle følelsene sine og virkeligheten. Det er i utgangspunkt en forsvarsmekanisme, men for noen blir det en lidelse hvis de ikke klarer å kontrollere det, og føler at de faller inn og ut av virkeligheten ukontrollert”

Hun ga meg også et tips til hva jeg kunne gjøre hvis jeg føler at jeg sklir ut av virkeligheten. Nemlig å si høyt 5 ting jeg ser rundt meg. Det vil fungere som et anker til virkeligheten i følge behandleren min. Hun er flott, og flink. Hun syntes brevet jeg hadde skrevet var så bra og så beskrivende at hun ville at det skulle bli en del av journalen min, noe jeg sa var ok. Hun mente det var viktig at det ble med meg videre i behandlingssystemer jeg skal ha kontakt med.

Så det blir skrevet i journalen min at jeg har dissosiative tendenser eller noe slikt. Så var de også enige om at jeg sannsynligvis har diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (border line) i tillegg. Dette var noe de hadde kommet fram til etter mine beskrivelser rundt selvskading. Tanken er at jeg skal få utredning for dette og få fastslått diagnosen så fort som mulig, slik at de kan begynne å behandle og medisinere meg for dette.

Det føles litt skremmende og litt godt å plutselig fått vite at jeg sannsynligvis har to nye diagnoser. Skremmende fordi jeg bare vil bli bra, og når de øser på med nye diagnoser føles det som jeg har fått enda mer å jobbe med. Men jeg har jo ikke forandret meg, jeg er jo fortsatt den jeg alltid har vært, bare at det har kommet nye ord på det. Det føles godt for da kan jeg lettere forholde meg til ”fienden” når han har et navn og en karakteristikk jeg kan kjenne han igjen på.

Summa summarum er:

  • Bipolar type 2
  • Post traumatisk stresslidelse
  • Dissosiative tendenser/episoder (?)
  • Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Det blir noe helt nytt å jobbe med meg selv utifra dette. Det føles som riktige diagnoser etter hva jeg har blitt forklart om det, og jeg klarer å kjenne meg igjen i de. Er spent på hva som skjer videre.

Behandleren min er en mann, han virker flink og koselig. Han tok tak i de viktige tingene jeg ville ta opp. Så jeg ser positivt på å snakke med han også. Han var veldig klar på at jeg ikke måtte være redd for at jeg plutselig skulle bli skrevet ut. Vi skal sette opp utskrivelses dato sammen på mandag så vi har noe å jobbe fram mot. Han mente også at det ville være viktig for meg med permisjoner sånn at jeg får bli vant til å være hjemme igjen og klare å mestre det. Så skulle vi snakke om søvn neste time, og han ville vurdere om det var aktuelt med utredning på søvnklinikken.

Kom meg ikke på praksisen i dag. Var så sinnsykt trøtt, det er det værste jeg har vært borti. Føltes som jeg var i narkose. Antagelig på grunn av Vallerganen, den er noe herk. Hadde mye bivirkninger av medisiner i går, pluss såpass med angst at jeg ikke klarte å skru av lyset.  (Sovna ikke før i 2 tiden, noe som er ny våkenrekord mens jeg har vært innlagt)

Urolige bein og muskelsammentrekninger i armer og bein. Var våken i hodet men kroppen min føltes så tung at det var umulig å snu seg. Det var utrolig ekkelt. Fikk masse groteske bilder i hodet, så jeg måtte sloss for å holde øynene igjen å prøve å sove. Dårlig natt med andre ord.

Er nede i halv dose av Efexor nå, og har ikke merka noe særlig til seponerings symptomer. Har hatt en del vondt i hodet, nakke og skuldre. Så jeg er kanskje helt fri for Efexor om 2 uker. Det bli deilig. Har allerede lagt merke til at jeg skjelver mindre på hendene 🙂 Oppe i 500 mg Seoquel, kjenner at jeg blir trøtt av den, men det er ikke så ille som det var i starten, klarer fint å holde meg våken.

Så vi får ser hvordan dette går folkens, har et positivt syn på at jeg kanskje klarer å bli bedre på en måned. Vi får se.

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s