Bilder fra den siste tiden

God natt

Selvportrett

Nok en gang

6 timer i kø

Pills and powders and passion-plays

Reklame

God natt

Var helt knust etter praksisen i dag. Det var et slit og jeg kjempet meg igjennom 8 timer av det. Orket så vidt å si hei da jeg kom inn døra på avdelingen, og gikk rett til sengs for en crashlanding. Sov i tre timer før jeg ble vekt av pleierne. De hadde skjønt at jeg trengte søvn, så de hadde latt meg sove litt. Hadde en merkelig drøm om at jeg fikk ECT behandling men mistet all hukommelse. Som om jeg var dement. Var bare «klar» en dag i uka eller noe slikt og musklene i nakken og kjeven min hadde låst seg så jeg fikk morfinsprøyter hele tiden. Merkelig og forstryrrende drøm.

I går kveld var jeg ganske dårlig og var sengeliggende hele kvelden. I 22 tiden begynte plutselig hjertet mitt å løpe i fra meg. Det dundret i tinningene og jeg målte pulsen til 132 slag i minuttet mens jeg bare lå helt stille i sengen og hadde gjort det i flere timer. Jeg trodde jeg skulle dø, få hjerteinfarkt eller noe. Angstanfall…

Så kan jeg melde at teksen min om psykisk helse og sex er ferdig og sendt til trykk slik jeg forstår det. Artikkelen heter «Sex som emosjonell selvskading» og er på 7 sider. Så det er bare å smre seg med litt tålmodighet så kommer den. Skal komme med info om hvordan man kan få tak i tidsskriftet etterhvert, da jeg er litt usikker selv. På nettet ser det ut som man må ha abonement på det. Skal være mulig å lese artikkelen på nettet og tror jeg. Vi får se.

Mye usammenhengende babbel i dag. Har vært en ekstremt lang uke, og jeg er bare totalt kjørt i hodet.

Et svar blandt 1000 spørsmål

I dag kom det til meg, helt ut av det blå. Svaret på hvorfor jeg har søvnproblemer.

Da jeg var lita kranglet foreldrene mine ofte. Pappa var urimelig og voldelig til tider. Han var en tyrann ovenfor mamma. Jeg pleide å tvinge meg selv til å være våken så lenge som mulig sånn at jeg kunne høre når de begynte å krangle, og så stå opp og avbryte dem. For de prøvde alltid å late som ingenting når jeg kom inn i rommet. Hvis jeg kom inn tidlig nok, før pappa hadde gått over kanten. En gang kom jeg inn for sent. Jeg hadde sovnet og våknet av voldsome brak ute på stua. Jeg hoppet ut av senga og løp ut på stua. Der satt mamma i sofaen og prøvde å holde pappa fast mens han sto oppå stuebordet og hoppet på brillene hennes. Hun ser nesten ingenting uten briller, hun har -5 i styrke eller noe sånt. Det var flere ganger jeg våknet til lignende hendelser.

En gang våknet jeg av at pappa kom brølende og bannende hjem. Han hadde kuttet hovedpulsåren og var i ferd med å blø i hjel. Dette var hjemme hos besteforeldrene min. Her om den historien her.

Så er det rart at jeg har søvnproblemer når jeg i barndommen fryktet søvnen? Fryktet at pappa skulle gjøre noe mot mamma mens jeg sov og ikke kunne beskytte henne. Fryktet at pappa skulle gjøre noe mot seg selv, som jeg ikke kunne hindre. Noen ganger tok jeg bare ”rå-sjanser”, stikkprøver og sto opp for å gå på do eller be om noe å drikke. Fikk mye kjeft for at jeg var så umulig om kveldene.

Denne tanken kom til meg i en samtale. Fortalte historien først og så sa jeg ”ikke rart jeg har søvnproblemer”. Da de ordene falt ut av meg ble jeg svimmel. Der var det, svaret. Venninna mi sa at jeg ble stor i øynene og at hun nesten kunne se lyspæra over hodet mitt. Jeg ble svimmel og kvalm. Jeg hadde rota bort i noe som har ligge gjemt innerst inne i underbevisstheten min i nærmere 20 år. En bølge av minner kom over meg og tankene mine har bare fortsatt å vandre tilbake i tid. Jeg husker ting jeg bare har hatt en vag følelse av før. Jeg føler på nytt frykten og angsten jeg bar på som barn. Det er som om jeg er 5 år igjen og ligger og lytter etter hevede stemmer, en endring i stemmene deres som bare er mumling gjennom døren.
Alt dette kom ramlende ut av meg på en gåtur sammen med venninna mi. Herregud, det var sprøtt. Må ta dette opp med behandleren min på mandag! Skal snakke med noen av pleierne om det i morgen, ingen av de jeg liker ekstra godt er på jobb i kveld.

Drittdag

Klarte ikke å være i praksis fra morgenen av. Var dårlig, tom for krutt og batteriene var gått ut. Ble tvingt opp av senga for samtale med behandler i 10 tida, der ble det ytret en del bekymringer. Hadde skrevet et brev til behandleren min om en del ting som hun mente var urovekkende. Hun skulle ta det med til en spesialist på huset, så får vi se da…Kom meg i praksis til i 12 tida. Det var tungt, men jeg klarte det. Bare morgendagen igjen, så er det helg og jeg kan begynne å puste litt.

I kveld har jeg bare ligget i sengen og følt meg død. Ingen energi, ingen tiltakslyst. Deprimert og sengeliggende. Mulig det dabber litt av på bloggen framover nå, selv om jeg skal prøve å unngå det.

Fred ut

«Kan du noen gode fise-stillinger da?»

Som mine faste lesere kanskje allerede har mistenkt så er jeg innlagt igjen. Jepp, 2, nesten 3 dager klarte jeg hjemme alene( Hvis jeg forsvinner fra bloggen i mer enn 1-2 dager, så har det skjedd noe). Var skikkelig alene og, ingen besøk eller noe. Endte opp med kutting igjen. Måtte ned til legevakta, og der var det full havock. Gråtende barn og jamrene voksne over alt. De tre første timene gikk greit, da klarte jeg å lese og slappe av. Men da jeg gikk inn i time 5 og enda ikke hadde fått kommet inn til lege med den blødende armen min, knakk jeg sammen på venterommet og måtte sette meg på gulvet i en krok hvor ingen kunne se meg, og strigråte. Helt kjørt.

Så var det suturering, 10 sting denne gang og litt liming. Fikk taxi-rekvisisjon og en inngangsbillett til akuttposten igjen. En uke etter at jeg ble skrevet ut derfra. Det var litt pinlig å komme tilbake etter så kort tid, men jeg stoler sånn på personalet her at det gikk egentlig ganske greit. Jeg er ikke unik, faktisk så kommer og går de fleste inn og ut dørene her ganske ofte. Venninna mi er fortsatt innlagt her, så det var godt å møte henne igjen, å ha noen å snakke med.
I dag hadde jeg en rar episode som pleierne kaller en dissosiativ opplevelse. Jess, jeg begynner å få mye jeg skal utredes for her nå.

Så tilbake til overskriften. Hva i helvette var det kanskje mange som tenkte, det gjorde jeg og. Her er historien:

Det er nemlig slik at man ikke får lov til å oppbevare medisiner selv på avdelingen. Ikke ibux, paracet eller noe slikt. Jeg hadde i dag kjøpt meg en pakke med imogas fordi jeg følte meg så oppblåst i magen og tenkte at det skadet ikke å prøve det. Så da jeg kom tilbake til avdelingen ble tingene mine ransaket for dødelige våpen og fandens oldemor. Da pleieren fant den lille pakken spurte hun ”er du plaget med gass?” Jeg rødmet øyeblikkelig, denne pleieren har jeg bare møtt en gang før og jeg synes hun er ganske rar. Synes man kan få ha en viss grad av privatliv selv om man er innlagt på psykiatrisk instutisjon! Jeg svarte «øøøøh, litt oppblåst i magen bare ” hvorpå hun sier » Ja, det er jo beste å bare fise å få det ut naturlig, man trenger ikke å ta tabeletter.” JESUS da kvinne! hadde jeg lyst til å rope til henne men ble bare enda flauere og mumlet ett eller annet til svar. Så kommer vi til toppen av kransekaka når hun ser meg i øynene og sier helt alvorlig ” Kan du noen gode fise-stillinger da?” Da var den samtalen over for min del. Jeg trodde jeg skulle sprekke jeg hadde lyst til å legge meg på gulvet å le i timesvis. Det er det mest absurde spørsmålet jeg har fått i mitt liv. Hun fulgte opp med å si at det var lettere og bedre å fise i enkelte stillinger og at jeg kunne prøve meg fram på badet. Klarte å holde meg (latteren altså) i ca. Et halvt minutt før jeg måtte unnskylde meg og gå på do for å le. Gikk ut og tok en røyk med venninna mi og hun knakk sammen når jeg gjenfortalte historien. Jeg må fortsatt smile når jeg ser henne for meg, dødsens alvorlig. Haha, det reddet dagen min. De gærne har det godt ☺

Surfin again

And never stop
Go back to start
And never say
When i fall apart
And never stoop
To complain
About the pain

-Motorpsycho

Hjemme

Nå har jeg vært hjemme i nesten et døgn. Etter 3 uker på instutisjon, så har jeg klart meg usedvanlig bra. Ingen selvskading, ikke tanker om det engang. Har vært alene hele tiden, og den kvelende ensomhetsfølelsen har ikke kommet tilbake enda. Var på trening i en times tid i dag også.

I morgen er det praksis igjen, og jeg gleder meg faktisk. Ikke til å stå opp tidlig og Serouquel-knekken, men til å lære nye ting og denne uka skal jeg begynne å få mine egne brukere.

Det er en lettelse å ikke være på senteret lengre, kjenner virkelig godt nå hvor tungt det var for meg. Håper jeg holder meg i god form framover og klarer resten av høsten uten mer selvskading og innleggelse.

Home sweet home?

Da var jeg hjemme. Pakket sakene mine og dro fra Senteret i dag. Jeg klarte ikke å være der et sekund til. Det var kun jeg og gamle alkoholikere der, langt unna alt, maten smakte dritt, ingen oppfølgning og i dag klarte de ansatte å tulle med medisinene mine sånn at jeg fikk de 5 timer for sent. Fuck det!

Så nå er jeg hjemme og skal tilbringe natten hjemme i egen leilighet for første gang på over 3 uker. Spennende. Følelsen så langt er at det kommer til å gå bra. Har en del rydding og organisering å gjøre nå i kveld. Er spent på om jeg klarer dette. Håper det, for jeg drar ikke tilbake til Senteret, no way.

Jimi fikk sagt det han

Manic depression is touching my soul
I know what I want but I just don’t know
How to, go about gettin’ it
Feeling sweet feeling,
Drops from my fingers, fingers
Manic depression is catchin’ my soul

Woman so weary, the sweet cause in vain
You make love, you break love
It’s all the same
When it’s, when it’s over, mama
Music, sweet music
I wish I could caress, caress, caress
Manic depression is a frustrating mess

Well, I think I’ll go turn myself off,
And go on down
All the way down
Really ain’t no use in me hanging around
In your kinda scene

Music, sweet music
I wish I could caress, caress, caress
Manic depression is a frustrating mess

Fredag

For første gang på omtrent…ett år(?) har jeg fredagsfølelse, og det liker jeg! har vært i praksisen igjen i dag, og det var til og med bedre enn i går. Mer brukerkontakt, og jeg begynner å bli litt kjent med rutiner og slikt. Jobben består rett og slett i å hjelpe folk som har fått vetak på hjelp fra kommunen. Det gir meg en god følelse og forhåpentligvis karmapoeng :p Neste uke skal jeg få mine egne brukere som jeg skal føle opp alene. Det blir utrolig spennende, og jeg gleder meg masse til det .

Så etter to dager på praksis er jeg sliten. Seroquel-knekken som kommer i 10-11.00 tida er fortsatt hard, men det begynner å gå seg litt til. Været er fortsatt dritt ute, og jeg trives sånn passe på Senteret. Nå har det kommet masse gamle alkoholikere hit, så jeg vil anslå at gjennomsnittsalderen her er på 50 +. Føler meg bare så utrolig malplassert her. Håper jeg klarer å få permisjon så jeg kan være hjemme litt neste uke. Begynner å føle på at det kan gå greit. Skal hjem en tur nå for å hente post og sjekke at alt er ok. På grunn av selvskadingsstuntet mitt på mandag får jeg ikke lov til å dra hjem alene, men blir kjørt. Helt ok for min del å bli kjørt altså, men jeg blir irritert over hun ene som jobber her som snakker så utrolig nedlatende til meg, som om jeg var et barn. «Ja vi må jo holde litt styr på deg vet du, så du ikke finner på noe tull» BLÆ!

Så denne kvelden blir nok rolig. Spise litt godis på rommet og se på gullrekka. Forbanna ensomt, men det er jo sånn det hadde vært om jeg hadde vært i leiligheten min også. Savner akuttposten med alle de trivelige folka, følte meg ikke så ensom der. Følte meg ikke ensom i det hele tatt faktisk for første gang på ett års tid. Sukk…vanskelig skal det være.