Nok en ydmykelse fra psykiatrien

Faen altså jeg skal vist ikke få en eneste bra dag. Den plassen her er helt syk! Jeg kan ikke fatte å begripe!

Hadde en fin dag i praksis, dro «hjem» tidlig fordi det var lite å gjøre. Så var venninna mi fra akuttposten kommet ned hit, og vi har hatt «røykapauser» sammen. Snakket lenge med både mamma og bestemor i telefonen, det var koselig. Alt i alt en av de bedre dagene jeg har hatt så langt. Helt til nå.

Kveldskontakten min banket på døra og ville ta en prat. Hun sa » Det er observert at du går rundt i t-skjorter, og det har du ikke lov til.» Jeg ble helt lamslått, satte meg ned og klarte ikke å si noe. «Du er nødt til å dekke deg til, du får ikke lov til å gå i t-skjorte. Selvskading er smittsomt ved du, og du trigger andre ved å gå rundt i t-skjorte» (For the record så har jeg ingen synlige arr eller sår nå, bare bandager rundt begge armene).

Jeg begynte selvfølgelig å grine umiddelbart. En del av meg hadde lyst til å brøle ut «Hva med anorektikerne, de får lov til å gå i thigts og trange klær, hva om jeg kutter meg i ansiktet, skal jeg gå med burka da? Hva om det er synlig i ansiktet mitt at jeg har grått? Hva om jeg ser trist ut? HVA DA?!» Men jeg sa ingenting, satt bare å gråt. Klarte til slutt å kvekke ut av meg at jeg håpet jeg ikke hadde trigget noen andre til å skade seg og at dette var det første jeg hadde hørt om dette. Svaret hennes var «Det står i rapporten at du har blitt observert flere ganger i bare t-skjorter, og det er en husregel av selvskadere ikke får vise arrene sine. Det står at du har blitt informert om dette».

Jeg klarte ikke å slutte å gråte. Hun ville prate med meg. «Hvordan føler du deg nå?» Hun sa at det ikke var min feil at jeg ikke var blitt informert, en rutinesvikt. Jeg klarte ikke å ta henne seriøst. Hun trodde jeg var lei meg fordi jeg hadde brutt reglene, men jeg var lei meg på grunn av reglene, den nedverdigelsen jeg følte er ubeskrivelig. Tilslutt klarte jeg å få henne ut av rommet ved å si at det gikk greit og at det kom bardust på. Deretter gikk jeg på badet og la meg på gulvet og hulket i en halvtimes tid. Da jeg reiste meg opp og så meg selv i speilet klarte jeg bare å føle hat og forakt ovenfor meg selv. Ovenfor denne plassen. Hvisket ut med ru, gråtkvalt stemme «Jeg hater deg» til mitt eget speilbilde.

Dette er det desidert mest ydmykende jeg har vært med på i mitt liv. Det er ikke sånn at det er lett for meg å gå i t-skjorte, jeg skjuler armene mine når jeg er i praksis. Det er ikke lett å skjule armer som gjør vondt hele tiden. Jeg går ikke rundt å stikker bandagene mine i trynet på folk. Jeg har så vidt vært ute i fellesarealene fordi jeg har sånn angst. Dette handler om mitt menneskeverd, min integritet, min selvfølelse. At jeg ikke skal få lov til å gå i t-skjorte er faen meg noe av det mest latterlige jeg har hørt i mitt liv, og det ødela noe inni meg. Den siste delen av selvrespekten min tok farvell, og nå klarer jeg ikke å gå ut av rommet. Jeg føler meg ironiskt nok naken, ydmyket og sett ned på. Det har bare vært dritt her, jeg klarer ikke å forholde meg til alt dette. Jeg klarer ikke lengre å være rak i ryggen og tenke «fuck you» til de som dømmer meg, jeg har nå blitt dolket i ryggen av hjelpeapparatet nok en gang. Og selvhatet bare vokser og vokser

1 kommentar

Filed under Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

One response to “Nok en ydmykelse fra psykiatrien

  1. Tilbaketråkk: Scar tissue | Nerve

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s