Ukesoppsummering

Denne uka har vært utrolig turbulent for meg, og jeg har vært gjennom portene til helvette flere ganger. Blitt sugd ned i det store sorte dypet der selvhatet og vrangtankene er de eneste stemmene som bærer.

Uka startet med ny selvskadingsrekord. Nærmere 60 sting i armene. Satt bare på badet på rommet mitt og prøvde alt jeg kunne for stadig å finne bedre vinkler, bedre tak, legge på mer press. Det er helt jævlig når jeg blir fanget i den selvskadingstransen. Det er kun meg og skalpellen/bladet, og sammen danser vi en underlig vals. Alt annet enn selvskadingen kommer i andre rekke, det er kun den impulsen som styrer meg. Fikk ikke noe kjeft av personalet, noe som jeg umiddelbart tok som et dårlig tegn. Her sparer de opp til noe, og jeg hadde rett.

Onsdag hadde jeg en intox. Husker ikke så mye av det. Ser meg selv utenfra med imsdalflaska til munnen, og jeg svelger og svelger for å få ned pillene. Har poppet ut masse piller som ligger i en haug på bordet. Bøyer meg ned for en ny håndfull og stapper den i kjeften. Mer vann, vann som renner nedover kinnene mine. Husker det som man husker drømmer. I glimt, stykkevis, ingen klare detaljer. Ser meg selv med telefonen i hånda, og har på følelsen av at jeg må få til å forklare hvor jeg er. «Bybroa, bybroa» kommer det ut av meg, og en stemme sier hun ikke forstår. Jeg blir fortvilt, trenger hjelp men klarer ikke å forklare. Så er det sort lenge. I følge papirene havnet jeg i en slags koma som jeg gled inn og ut av. Husker ikke annet fra ventrikkelskyllingen enn at jeg var livredd og at pleierne sa jeg var flinke.

Små glimt, som er slitsomme. De kommer til meg helt plutselig. I dag satt jeg og tok en røyk. Plutselig kunne jeg «føle» en oksygenmaske over ansiktet mitt, og et vagt minne om at jeg hadde på meg oksygenmaske demret i bakhodet. Det er ikke et klart minne, mer som en antydning av et minne, en svak bris av hukommelse.

Jeg tror en del av årsaken til at jeg ikke husker så mye er medsinene. Det jeg tok intox på var medisiner man blir trøtt av, dermed sovnet hjernen min og gikk i denne komatilstanden. En annen del har nok også med fortrengelse å gjøre. At en del av meg ikke vil huske. Ikke vil ha noe minne fra den kvelden. Det ligger utrolig mye skam i den opplevelsen, mange små ydmykelser. Man kan ikke ta vare på seg selv, og mister kontroll over kroppen sin. Det er selvpåført, men på en måte ikke. Ja, jeg tok pillene, men nei, det var ikke noe jeg hadde lyst til. Det var alle vrangtankene, alt selvhatet som tok avgjørelsen til syvende og sist.

Da jeg kom til meg selv var jeg fortsatt utrolig trøtt og skled inn og ut av søvnen hele tiden. Innimellom begynte apparatene jeg var koblet til å pipe, eller så kom det pleiere inn for å skjekke det ene eller det andre. Stort sett sov jeg og ristet av meg restene av medikamentene som hadde rukket å sette seg i blodet mitt. Ca. ett døgn etter jeg ble hentet med ambulanse ble jeg skrevet ut av somatisk sykehus og sendt tilbake til dps. Fikk ikke noe kjeft av personalet nå heller. Da skjønte jeg at de virkelig la opp til noe. Skled inn og ut av søvn resten av dagen.

Fredag hadde jeg samtale med behandleren min. Han sa at dersom «selvskadingsfrekvensen» min fortsatte slik var det ikke noe vits for meg å være innlagt hos dem. Dersom jeg gjorde meg selv noe en gang til kom jeg til å bli skrevet ut (red.anm. kastet ut). Han sa også at det sto i rapportene at jeg hadde reagert negativt mot personalet, noe jeg ikke kan fatte å begripe. Dette med at jeg ikke får gå i t-skjorte ble også nevnt. Snakka my om at det var opp til meg å ta meg sammen og slutte med den selvdestruktive atferden min, og ta i mot hjelpen. Det er jaggu lettere sagt enn gjort.

I dag har jeg bare slappet av, ikke gjort noe fornuftig. Fikk ikke sove i går da jeg var på permisjon, så jeg tok tidligbussen tilbake til dps og sovna rimelig kjapt da jeg kom hit. Har lært meg et kortspill som heter Sequence, som var ganske artig. Satt i en times tid og spilte sammen med de andre pasientene. Etter det var det lørdagspizza og kveldskos.

Nå er det på tide at jeg lukker øynene og prøver å sove litt.

Legg igjen en kommentar

Filed under Depresjon, Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Sykdom

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s