Positivitet, dag 2

Hjemme nå. Klarte ikke å være på dps lengre, er mett av psykiatrien. Lei av avmaktsfølelsen, det å bli fratatt sin personlighet. Det har jeg lagt veldig godt merke til som forskjell mellom DPS og akuttposten. På DPS er det ingen som er interessert i å bli kjent med deg, eller finne ut hvem du virkelig er. På akuttposten blir du sett for det individet og mennesket du er. Dine ønsker og dine følelser blir tatt hensyn til. Er lei av å være pasient, vil være «Nerve», meg, ikke en pasient som skal passe inn i en mal. Linja er: «Her har vi det sånn og sånn, enten tilpasser du deg båsen du blir satt i, eller så kan du bare dra din vei.»

Nok om det, det er bare noe jeg har tenkt en del på de siste dagene. Forsettet om å holde bloggen litt mer positiv er ikke like lett bestandig, men jeg prøver. Tror jeg har lukket øynene for omverdenen, for den friske meg, for livet. Jeg mistet meg selv og sykdommen tok over, bestemte, gjorde meg svak samtidig som den vokste. Har innsett det nå, og prøver å vinne tilbake makten. Små skritt, bittesmå museskritt hver dag. Jeg tar seieren ved at jeg klarer å ordne meg mat hjemme, tar seieren i å være alene hjemme uten å finne på noe tull, uten å gi etter for angsten. Og det beste/verste med det er at jeg klarer det med ganske lite hjelp fra medisiner. Har så lyst til å se lyset i enden av tunellen og føle at jeg kommer nærmere, har lyst til å hoppe over noen museskritt og ta større steg. Det kan være farlig å hoppe over noen små steg, man må gå hele veien selv og alene. Det er bare jeg som kan leve mitt liv, og det er jeg som må ta konsekvensene av de valgene jeg tar. Nå velger jeg å bli frisk. Selv om det vil koste så skal jeg nok klare det.

Arrene og sårene på armen gror fint. Jeg får vondt av å tenke på at bare for noen måneder siden så var armene mine 10 ganger penere, mye renere, jeg kunne gå i t-skjorte uten total nedverdigelse. Det er en melankoli, men igjen, jeg må ta konsekvensene.

Nå skal jeg se på et rart TV program på National Geographic Channel om en mann som er gift med en dukke! Shit!

Legg igjen en kommentar

Filed under Depresjon, Hverdag, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s