Å leve med diagnosen bipolar

Veldig klisjefylt overskrift, beklager det, men det er det innlegget skal handle om. Hvordan jeg lever med diagnosen min, og hvordan jeg har observert andre leve med diagnosen.

Bare noen dager etter 18 års dagen min fikk jeg diagnosen bipolar type 2. Med den fikk jeg en resept på Lamictal (stemningsstabiliserende og epilepsi medisin). Jeg var ikke overrasket over diagnosen i det heletatt, jeg hadde ventet på den i noen år. Faren min hadde vært psykisk syk «i alle år» og fikk bipolar diagnosen noen år før meg. Jeg skjønte at jeg hadde det samme som han lenge før psykologene gjorde det. Så det å få diagnosen bipolar veltet ikke verdenen min, det var en naturlig del av det å bli 18 år og «voksen».

Nå har jeg levd med sykdommen i omlag 20 år, har kun vært bevist at jeg har den i 5 år, og det er de 5 årene hvor jeg har kunnet sette regler for livet mitt. Prøve og feile, for det er det livet handler om til syvende og sist. Prøving og feiling helt til du finner den «riktige stien» for deg. kall det hva du vil. Sti, regler, bud hva som helst.

Jeg har en del regler jeg prøver å leve etter for å ha så god livskvalitet som mulig med diagnosen min. For det er faktisk mulig å leve et godt liv med en kronisk psykisk diagnose, man er ikke dømt til undergang og evig mental smerte. Litt om mine regler:

  1. Ha kontroll på søvn. Få nok søvn, ikke for mye, ikke for lite. Dette er kanskje den viktigste reglen for meg, fordi det er den jeg nesten aldri klarer å følge. Men jeg prøver så godt jeg kan å få 8 timers søvn på riktig tidspunk på døgnet.
  2. Ha kontroll på mat. Ikke hopp over måltid fordi du ikke har lyst på mat, eller spis ekstra mye fordi du synes synd  på deg selv. Harde bud dette også. Jeg har jojo vekt og går stadig opp og ned i vekt på grunn av medisiner og hvordan jeg lever livet mitt.
  3. Nettverk! Alfa og omega, ha venner, familie, bekjente, kollegaer, studievenner. Omgi deg med folk, ikke isoler deg og begynn å brenne broer. Det kommer du til å angre sårt på. Sykdommen har tatt mange venner fra meg, og jeg skulle ønske det ikke var slik.
  4. Aldri snakk med vennene dine om at du vil ta livet av deg, tenker mye på døden eller slikt. Dette har vi profesjonelle fagfolk som kan ta seg av. Dine venner kommer garantert til å bli redde, bekymra og til slutt bli utbrent. Om så ring en hjelpetelefon eller legevakta, fastlege. Ikke legg ansvaret over på vennene dine. Det er ditt liv.
  5. Skaff deg et godt «hjelper-nettverk» og ha gode kriseplaner. Få deg kontaktpersoner du stoler på. DPS, kommunale tjenester, PPT, PUT hva som helst med fancy forkortelser. For ikke å snakke om en god behandler og en god fastlege.
  6. Ikke aksepter medisin som eneste utvei. Prøv å stå i det, lær deg å leve med det først. Dersom det blir for vanskelig kan du prøve. Det er et helvette å gjøre det omvendt.
  7. Aktiviser deg selv. Finn en hobby, noe du liker å gjøre. Strikking, playstation, foto, maling what ever floats your boat.
  8. Vær måteholden med alkohol. Helst hold deg unna, men litt morro må man jo ha det. Prøver å drikke så lite og så skjeldent som mulig, men jeg gir etter noen ganger fordi jeg har lyst der og da. Oftere og oftere angrer jeg dagen derpå.
  9. Prøv å finn dine «triggere», de tingene som utløser smerten i deg og unngå det. For min del gjelder det enkelte sanger og filmer jeg må holde meg unna når jeg er deprimert fordi de bare graver meg enda lengre ned.

Dette er bare noen av de tingene jeg prøver å ha kontroll over og mestre hver dag. Det er ikke like lett å holde tunga beint i munnen bestandig. Det er lov å feile, du lærer av dine feil. Men det innebærer en ofte smertefull refleksjonsbit. Man må være klar for å innrømme en del ting om seg selv som kanskje ikke er så gøy, men det gjør deg kanskje sterkere og bedre rustet til neste omgang med karusellen. Det nytter ikke å vite at du gjør noe feil, hvis du alikevel fortsetter å gjøre den feilen. Du må også handle utifra de tingene du lærer i disse svingningene.

Håper dette ga ihvertfall litt klarhet 🙂

1 kommentar

Filed under Angst, Depresjon, Hverdag, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

One response to “Å leve med diagnosen bipolar

  1. Heisann. Gode råd, gode råd. Veldig sant med refleksjonsbiten.

    Jeg har ingen diagnose. Eller, jeg vet ikke om dem. Eller, jo, egentlig litt – men de var så uklare og skiftet hele tida. Alt fra ingenting («du er jo bare en hormonell ungdom) til angst og deperesjon, tilbake til andre ting, osv.

    Uansett har jeg bare fulgt generelle «passe-på-humøret»-regler, og særlig søvn, mat, anti-alkohol og aktivisering har hjulpet meg. Så tror dette er gode regler for andre psykiske lidelser enn bare bipolar. (-:
    Kjempegode, virkelig. Jeg skal ta med meg flere av dem, tror jeg. Som nettverk og vennedelen. Og triggere! Det er nok lurt …

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s