I dag forsov jeg meg grundig. Hadde ikke hørt klokker, telefoner eller noe. Våkna i full panikk i 12.30 tiden. Sende melding til veilederen min og sa jeg var på vei.
Da jeg kom dit ville de ha en prat med meg. De ville stryke meg, ikke godkjenne prakisen min på grunn av forsentkommingen. Jeg begynte nesten å grine. Sa at jeg ikke hadde noen unnskyldninger men at jeg gjerne ville fortsette. Vi ble enig om at jeg skulle få en aller siste sjanse. Det vil si at neste gang jeg kommer for sent, stryker jeg.
Jadda, no pressure. Gikk direkte fra jobb til Claes Olsson og kjøpte meg 2 vekkerklokker. Så nå har jeg to vekkeklokker, alarm på mobilen og avtale om at ei venninne skal ringe å vekke meg. Denne måneden kommer til å bli et mareritt med angst, og jeg tviler på at jeg i det heletatt kommer til å klare å sovne…
Hele greia er bare så fortvilt og jeg ble sint på den ene veilederen min i dag da hun sa, du må bare begynne å kjempe hardere. Du må bestemme deg for å klare det. Hadde lyst til å fortelle henne de siste månedene i detalj, sånn at hun skulle forstå hvor hardt jeg faktisk har kjempet og hvor mye jeg har ofret. Men jeg lot være.
Så nå er det bare å kjøre beinhard disiplin framover. 10. desember er det hele over.
Nerve 
Uff, sånt er litt stress i praksis ja. Har du fått noen advarsler før på det med forsentkomming? De burde jo gi mer sjans enn bare «ikke kom for sent en gang til»
– hilsen fra barnevernstudenten du møtte sammen med Dystopia
Har fått advarsler ja, men trodde ikke de var så alvorlige. Kan jo skjønne at de blir irritert av det, men jeg vil jo veldig gjerne stå 🙂
oj, snakke du.. æ villa ha sagt det som d e æ, altså alt som har skjedd den siste mnd.. Kanskje dæm får stør forståelse og bli litt «snillar» da..?
*klæm*