Borderline? Jeg?

Jeg sitter i stua mi, det er varmt og godt. Har tent noen stearinlys og satt på Incubus. Melankolien kommer til meg gjennom sangene.

«I dig my toes into the sand
The ocean looks like a thousand diamonds
Strewn across a blue blanket
I lean against the wind
Pretend that I am weightless
And in this moment I am happy…happy

I wish you were here
I wish you were here

I lay my head onto the sand
The sky resembles a back lit canopy
With holes punched in it
I’m counting UFOs
I signal them with my lighter
And in this moment I am happy…happy

I wish you were here
Wish you were here

The world’s a roller coaster
And I am not strapped in
Maybe I should hold with care
But my hands are busy in the air saying:

I wish you were here
Wish you were here»
(Incubus)

Det er lett å glemme hvor vondt alt kan gjøre nå. Nå når jeg sitter her trygt i leiligheten. Angstmonsteret er ute av syne, selvskadingsmonsteret er bare en vag skygge bakerst i hodet mitt. Jeg vet at denne tilstanden kan endre seg, jeg kan snu fort og bli syk igjen, men av en eller annen grunn tror jeg ikke det. Jeg har kommet ut på den andre siden av det værste jeg har opplevd i livet mitt. Riktignok har jeg noen krigsarr å vise til, og jeg holdt på å dø…Det er en helt sprø og fjern tanke nå. Men det er den beinharde realiteten, jeg hold på å dø eller havne i koma.

Fikk låne en bok på jobb for noen dager siden. Den heter «Personlighet og personlighetsforstyrrelser» og er skrevet av Svenn Torgersen. Jeg skulle ønske jeg hadde lest denne boken for mange år siden. Kanskje hadde livet mitt vært lettere, jeg hadde i hvertfall kunne forstått meg selv bedre og unngått noen feller jeg har gått i. Det er vondt å tenke på alt som kunne vært unngått hadde jeg bare vært bevisst på denne diagnosen. Jeg trodde jeg «bare» var bipolar og det var det, resten var bare meg, ei fucked up jente.

Fikk bipolar diagnosen da jeg var 18 år, men den var ikke utfyllende. Jeg hadde en del atferd som var «unormal» men som ikke kunne forklares med bipolar diagnosen. Blandt annet selvskadingsproblematikk, og vanskeligheter i venneforhold. Hadde jeg bare lest denne boken da ville jeg forstått at jeg også var borderline eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrret. Fikk meg en støkk da jeg leste diagnosekriterie og sykdomsbeskrivelser for denne diagnosen. Det var ord for ord det jeg har prøvd å forklare gjennom dagbøker og til behandlere i årevis. Vil sitere litt fra denne boken siden det ikke finnes så mye god litteratur på nettet om denne lidelsen.

DSM-IV-definisjon: (det som jeg kjenner meg igjen i er markert i kursiv)

Et vedvarende mønster av ustabilitet i mellommenneskelige forhold, selvbilde og affekter, og markert impulsivitet som starter tidlig i voksen alder og manifisterer seg i en rekke sammenhenger, karakterisert ved minst fem av følgende kriterier:

  1. desperate anstrengelser for å unngå en reell eller innbilt fare for å bli forlatt. (Viktig: omfatter ikke selvmordsforsøk eller selvbeskadigelse som er dekket av kriterium 5).
  2. et mønster med ustabile og intense mellommenneskelige forhold som er kjennetegnet av en veksling mellom ekstremer av overidealiserin og devaluering.
  3. identitetsfortyrrelse; markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller følelse av eget selv.
  4. impulsivitet på minst to områder som er potensielt selvødeleggende (sløsing med penger, seksualitet, alkohol – eller stoffmisbruk, overspising, vill bilkjøring)
  5. gjentatte selvmordsforsøk, demonstrasjoner, trusler eller selvbeskadigelse.
  6. Affektiv ustabilitet på grunn av markert tendens til følelsesmessige reaksjoner (dette forstår jeg virkelig ikke hva betyr).
  7. Kronisk følelse av tomhet
  8. upassende, intenst sinne eller vansker med å kontrollere sinne.
  9. forbigående, stress-utløste paranoide tanker eller alvorlige dissosiative symptomer.

En slik person går lett inn i intense og ustabile forhold, har et ustabilt og usikkert selvbilde og identitet, og en tendens til selvbeskadigelse, eller trussel om å foreta slike handlinger. Intesitet og ustabilitet er altså kjernen i denne personlighetsforstyrrelsen(…)

Angsten for å bli forlatt og tomhetsfølelsen er også viktig. Dette kan betraktes som følge av en bristende identitet eller svakt «jeg». Alene er de ingenting. Andre mennesker er desperat nødvendig for å føle at de eksisterer. Alene føler de bare tomhet, deres indre hvor det skulle vært en kjerne av jeg-følelse oppleves bare som et åpent hull.

Med alderen vil tendensen til utagering minke, sinnet dempe seg, impulsiviteten vil avta og livet normalisere seg. Faktisk er det neppe mange andre personlighetsforstyrrelser som har så sterk tendens til å forsvinne som nettopp borderline-forstyrrelsen.

Skal ikke sitere noe mer nå selv om det står mange andre treffende ting i denne boken. Ville bare dele litt kunnskap og anbefale boken dersom du er interessert i personlighetsforstyrrelser. Det finnes flere og de utarter seg ganske forskjellig. Spennende for folk som er interessert i psykiatri, har en personlighetsforstyrrelse eller er pårørende.

Har vært mye fokus på psykisk helse i det siste i praksisen og i dag hadde vi foredrag om psykofarmaka. Det var utrolig interessant men presantert på en kjedelig måte. Lærte mye nyttig 🙂

Nå kommer mammaen min snart. Hun skal være her i helgen på besøk 🙂 Det blir koselig, har ikke sett henne siden i sommer før jeg ble innlagt. Så det blir mor/datter helg på meg. Hurra 🙂

9 kommentarer

Filed under Borderline, Detaljer om meg, Psykiatrisk sykehus, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom, Tips og anbefalninger

9 responses to “Borderline? Jeg?

  1. Jeg syns det var en lettelse å endelig får diagnosen, da var jeg 21 år. En forklaring, et navn, en beskrivelse – det var ikke bare meg, liksom. Avsnittet du beskriver etter sangteksten treffer meg veldig.. ❤

    • Ja, det er en utrolig befriende følelse det å plutselig ikke stå alene om det. Enten det gjelder det å få en diagnose, eller bli kjent med noen som har gått igjennom noe lignende. Sammen er man sterkere! ❤

  2. Tror det er mange der ute som plutselg finner seg selv beskrevet i diagnoser..For de som har vanskelig for å få forklare,eller gjøre seg forstått,må nok finne en stor lettelse når en diagnose forklarer alt…

    Psykiatri er spennende synes jeg,interessant 🙂

    • Vel, diagnosen forklarer ikke alt. Jeg har jo tross alt en personlighet, en del som er meg 🙂 Men det er nok mange som får en aha opplevelse ifht diagnoser. For meg er det en god følelse, men jeg kan se at det er noe som kan være skremmende og føles ubehagelig også.

      Ja psykiatri er spennende, særlig når man kan se det litt innenfra også.

  3. Jenny

    Plutselig fant jeg bloggen din, og det er jeg jammen glad for, så den skal jeg følge videre.

    Jeg har ikke borderline, men fikk som syttenåring diganosen bipolar type 1. Jeg har også vært innom selvskadingsproblematikken og mye angst i forbindelse med depresjon og blandingsepisoder.

    Leser bloggen til Liseliten, og interesserer meg for andre ting enn bare min egen diagnose, men det blir jo mye preik på bloggen om det jeg selv har opplevd.

    Legene har også (feil) diagnostisert meg med Asperger, noe jeg forsøker å få bort, fordi det virker som de satte den uten å tenke på at jeg var i en dyp depresjon, som jo til tider kan virke ganske lik enkelte av Aspergertrekkene (vanskelig sosialt i forhold til snakking, liker seg best alene, reagerer på høye lyder) Men men, det er ikke godt å si.

    Kjenner meg av og til igjen i borderline, men tenker ofte at det har med mine såkalte mixed states å gjøre, for da har jeg ofte en tendens til å fare opp, være hissig, selvskade, bruke mye penger/overspise på samme tid.

    • Hei! Så hyggelig at du likte bloggen min 🙂 Setter alltid pris på nye lesere.

      Du har rett i at mixed states også kan forklare det. Kanskje er det det jeg har? I følge psykologen var det sjeldent med mixed states i bipolar 2. Eller kanskje mixed states og borderline bare er det samme? Hva vet jeg.

      Hørtes rart ut med Asbergers og bipolar 1. Sikkert ikke noen god følelse å ha en merkelapp på seg som man er uenig i. Hvordan går man fram for å få fjernet en diagnose? Det kan ikke være bare bare?

  4. Har knøla ihop en tegning til deg på bloggen min. Det vil si – hvis / når jeg får laga en større og finere versjon.
    🙂

  5. Hanne

    Jeg «er» også borderline sier de, men kjenner meg overhodet ikke igjen i punktene 1 ,2, 4, 8, 9, noen av resterene oppfyller jeg kriteriene til, og noen er mer uklar. Kjenner meg mer igjen i bipolar 2 diagnosen, men pga at jeg har hatt tanker om suicid så ble jeg borderline istedet 🙂
    Sånn kan det gå.
    Men det var veldig positivt at det sto at borderlinediagnosen kan forsvinne 🙂

    Og det er veldig godt å lese at du har det bedre!
    *klem*

    • Hehe, liker «er». Det er veldig riktig. Man er ikke sykdommen/diagnosen, man har den. Dårlig ordvalg fra min side, har blitt så vant til det.

      Rart at de gikk bort fra bipolar diagnosen pga suicid tanker. Det er jo utrolig mange bipolare som tar livet av seg, eller «utagerer» i form av suicide handlinger.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s