Are you in?

Tror jeg skal begynne å kalle innleggene mine tittelen på den sangen jeg hører akkurat nå. Denne gang var det Are you in – Incubus

I dag har vært en vindunderlig slappe-av-dag, ihvertfall etter jeg kom hjem fra jobb. Var litt stress på slutten av dagen, så desto viktigere å slappe skikkelig av når man kommer hjem.

Klarte å få et «mini-hekseskudd» i ryggen da jeg kom hjem. Har isjas, noe som betyr at nervene i korsryggen min kommer i klem. Det betyr smerte i ryggen og nedover beina. Ble stående fast i noen minutter uten å klare å bevege meg. Da gjelder det å ta noen pusteøvelser og prøve å slappe av. Jo lengre man blir stående, jo mer anspent blir man. Ond sirkel som må brytes så fort som mulig. Tok 10 min før jeg klarte å gå å sette meg.

Så da rigga jeg meg til i sofaen. Har shoppa litt koseting til leiligheta i dag. Lilla pute, søte te-lysholdere, og duftoljebrenner. Tente masse lys og tok fram en bok. Etter ca 2 timer tok jeg sjansen på å ta en god dusj, og nå skriver jeg blogg. Kort om min dag der altså.

Kjenner på et blaff av følelser i dag. En ekkel bismak av det å leve. En uforklarig ekkel følelse i kroppen. Jeg vet hva denne følelsen heter, og jeg vet hvordan jeg «vanligvis» har taklet denne. Det er angsten og selvskadingsmonsteret som ligger og lurer under overflaten. Det er ingenting som har utløst det, tror jeg. Noen ganger får jeg det bare for meg at jeg vil kutte, uten tanke for konsekvenser, uten noen voldsom psykisk smerte. Det er bare et blaff. Hadde det vært psykisk smerte bak blaffet ville det vært vanskeligere å holde seg unna, men nå går det ganske greit.

6.oktober var sist jeg var på sykehuset (4.okt var sist pga kutting). Måtte faktisk gå tilbake i bloggen for å finne datoen. Har bevist latt være å telle dager. Det var da jeg hadde min første intox på 3 år. Hadde to intoxer i 2007, men har holdt meg unna det siden da. 6.oktober var en del av ei helvettesuke hvor jeg fikk sydd over 100 sting på en uke og tok intox. Det var min «rock-bottom», jeg var en orkan av selvdestruktivitet. En del av meg gjorde alt for å klare praksisen, mens en annen del gjorde alt for å ødelegge.

Det er over en måned siden nå, men jeg føler ikke at det er noen bragd. Jeg bare ble bedre uten å legge merke til det selv nesten. Akkurat som stormen gikk tom for vind, jeg hadde rast fra meg, og det var ikke mer krutt i meg. Føler ikke at jeg fortjener noen ros for at det er gått såpass lang tid siden sist, det har bare på et eller annet merkelig vis vært lettere å gjøre de rette tingene.

Reklame