Hjertetråder

Jeg har det ikke godt inni meg…Vet ikke hva mer jeg kan si. Jeg holdt på å skade meg selv i går. Hadde bestemt meg for å gjøre det tidlig på kvelden og hadde alle planer klar. Men jeg gjorde det ikke. Jeg tenkte konsekvenser og utsatte det noen minutter, så enda noen minutter, helt til jeg innså at trøttheten og utmattelsen i kroppen min var større enn ønsket om å skade meg selv. Så jeg kledde av meg, la meg i sengen og gråt til jeg sovna. Jeg var full også så gråten kom lett og var befriende. Det er en stund siden jeg har grått så inderlig.

Mentalt bilde:

Når man møter nye mennesker sender hjertene våre ut tråder som føler seg fram hos den andre. Liker vi de samme artistene, har vi de samme hobbyene eller synspunktene kobles trådene sammen. Når man blir enda bedre kjent og begynner å bli glade i folk skapes ytterlige nye tråder. Sterke tråder, hjerte til hjerte. De er dypt rotfestet i hjertet og jo bedre man liker et menneske, jo flere tråder blir det. Noen ganger blir de så sterke som rep.

Så hva skjer når trådene begynner å ryke? Det kan være noe som blir sagt feil, en krangel eller å bli såret av handlinger. Mange små ting kan tære på styrken. Trådene mellom hjertene ryker, av og til blir de til og med rykket ut ved roten…Det gjør vondt, forbanna vondt. Noen ganger må man til og med rykke trådene ut selv, for alt har bare blitt en stor vas av tråder.

Hjertetråder

Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre lengre. En stor del av meg vil tilbake til psykehuset nå. Bare lukke øynene og gjemme meg under dyna der for en stund. Føler at jeg har fortjent det nå, siden jeg har vært så flink så lenge. Har vært skadefri siden 03. oktober, og har vært utskrevet fra psykehuset i en måned. Det føles så fjernt og langt unna. Jeg vil tilbake til tryggheten jeg føler på psykehuset, for akkurat nå føler jeg meg ikke trygg hjemme alene med meg selv.

Samtidig har jeg fighteren i meg som nekter å gi opp noe som helst. Som slår hånda i bordet og sier «Nå må du faen meg skjerpe deg! Ta rattet og styr ditt eget liv!». Jeg har bare 2 uker igjen av praksisen, da har jeg klart det. Stått i mot presset fra psyken min, presset meg til det ytterste av min kapasitet og kommet meg igjennom det. Jeg har sloss mot sykdommen som aldri før, og sykdommen har sloss tilbake som aldri før. Jeg vil ikke synke inn i sykdommen igjen og bli svak. Jeg vil være sterk.

Det er så mange ting som raser gjennom hodet mitt nå i kveld. Minner om sykdom og syke ting jeg har gjort. Intoxene, følelsen man har når man våkner på sykehuset, nedverdigelsene man utsetter seg selv for. Smerten man påfører seg selv, både fysisk og psykisk. Smerten man påfører andre, selv om man ikke vil annet enn å være snill og god mot de man er glad i, så blir alt man sier og gjør feil. For det er sykdommen som har kontroll på tankene og ordene dine. Du kan ikke vinne, du er låst fast, besatt.

Må begynne å rette opp hodet igjen for nå er det bare kaos. Hvis jeg ikke føler meg noe bedre i morgen skal jeg ringe til oppfølgerne mine i kommunen og få de til å komme på besøk. Kanskje hjelper det å snakke med dem.

Btw, Har prøvd meg på litt tegning og maling i det siste:

Hav av musikk

Akvarell

 

Reklame