Fysisk helse

Var hos legen for litt over en uke siden og fikk konstatert et begynnende magesår. Fikk tabeletter, som har hjulpet bra mot det. Samtidig tok de masse blodprøver og en urinprøve for å sjekke resten av helsa. I dag fikk jeg brev fra legen i posten. Der sto det at jeg hadde lavt stoffskifte og B12 mangel…Faen.

Fakta om lavt stoffskifte:

• Dette betegner den tilstand som forekommer når skjoldbruskkjertelen ikke kan danne tilstrekkelige mengder av de to stoffskiftehormonene tyroksin og trijodthyronin.

For lavt stoffskifte påvirker alle organer i kroppen, og derfor kan det oppstå symptomer fra alle organsystemer (hjerne, hjerte, tarmsystemet, muskler osv). De typiske symptomer på for lavt stoffskifte er:

• overfølsomhet for kulde
• nedsatt apetitt
• vektøkning
• forstoppelse
• tørr og ru hud
• hes og dyp stemme
• håret blir tynnere

• Personer med for lavt stoffskifte har i tillegg ofte en dårlig hukommelse, og hos eldre kan dette være det eneste symptom på for lavt stoffskifte.
• Symptomene inntrer ofte gradvis og over en lang periode og kan derfor spesielt hos eldre lett forveksles med alminnelige aldersbetingede forandringer (alderdomssvekkelse).

• Behandlingen av for lavt stoffskifte består i å ta kunstig stoffskiftehormon som tabletter resten av livet (gjelder ikke for de sykdommene som kun gir forbigående for lavt stoffskifte).

Fakta om B12 mangel:

• De første symptomer vil være tretthet, hjertebank, uregelmessig hjerteslag, åndenød, svimmelhet, ustøhet, særlig i mørket, og følelse av «å gå på puter».
  

• B12 er nødvendig for å danne både røde og hvite blodlegemer. B12 er også viktig for nervesystemet. Derfor kan B12 mangel gi plager både fra blod- og nervesystemet. Sistnevnte kommer til uttrykk blant annet i form av nerveskade, svimmelhet, slapphet, muskelsmerter, lammelser og demens.

• B12-mangel skyldes vanligvis problemer med opptak av B12 fra tarmen. Det at maten inneholder for lite B12 forekommer stort sett kun hos strenge vegetarianere.

Jeg har en tendens til å være hypokonder, og når jeg får vite at jeg har sånne ting som dette får jeg noia og er sikker på at kreften kommer og tar meg. Prøver å stresse ned litt nå og la saken bero til jeg skal til lege den 01.12. For legen hadde vel kalt meg inn tidligere hvis hun hadde hatt mistanke om kreft?

Reklame

Are you in?

Tror jeg skal begynne å kalle innleggene mine tittelen på den sangen jeg hører akkurat nå. Denne gang var det Are you in – Incubus

I dag har vært en vindunderlig slappe-av-dag, ihvertfall etter jeg kom hjem fra jobb. Var litt stress på slutten av dagen, så desto viktigere å slappe skikkelig av når man kommer hjem.

Klarte å få et «mini-hekseskudd» i ryggen da jeg kom hjem. Har isjas, noe som betyr at nervene i korsryggen min kommer i klem. Det betyr smerte i ryggen og nedover beina. Ble stående fast i noen minutter uten å klare å bevege meg. Da gjelder det å ta noen pusteøvelser og prøve å slappe av. Jo lengre man blir stående, jo mer anspent blir man. Ond sirkel som må brytes så fort som mulig. Tok 10 min før jeg klarte å gå å sette meg.

Så da rigga jeg meg til i sofaen. Har shoppa litt koseting til leiligheta i dag. Lilla pute, søte te-lysholdere, og duftoljebrenner. Tente masse lys og tok fram en bok. Etter ca 2 timer tok jeg sjansen på å ta en god dusj, og nå skriver jeg blogg. Kort om min dag der altså.

Kjenner på et blaff av følelser i dag. En ekkel bismak av det å leve. En uforklarig ekkel følelse i kroppen. Jeg vet hva denne følelsen heter, og jeg vet hvordan jeg «vanligvis» har taklet denne. Det er angsten og selvskadingsmonsteret som ligger og lurer under overflaten. Det er ingenting som har utløst det, tror jeg. Noen ganger får jeg det bare for meg at jeg vil kutte, uten tanke for konsekvenser, uten noen voldsom psykisk smerte. Det er bare et blaff. Hadde det vært psykisk smerte bak blaffet ville det vært vanskeligere å holde seg unna, men nå går det ganske greit.

6.oktober var sist jeg var på sykehuset (4.okt var sist pga kutting). Måtte faktisk gå tilbake i bloggen for å finne datoen. Har bevist latt være å telle dager. Det var da jeg hadde min første intox på 3 år. Hadde to intoxer i 2007, men har holdt meg unna det siden da. 6.oktober var en del av ei helvettesuke hvor jeg fikk sydd over 100 sting på en uke og tok intox. Det var min «rock-bottom», jeg var en orkan av selvdestruktivitet. En del av meg gjorde alt for å klare praksisen, mens en annen del gjorde alt for å ødelegge.

Det er over en måned siden nå, men jeg føler ikke at det er noen bragd. Jeg bare ble bedre uten å legge merke til det selv nesten. Akkurat som stormen gikk tom for vind, jeg hadde rast fra meg, og det var ikke mer krutt i meg. Føler ikke at jeg fortjener noen ros for at det er gått såpass lang tid siden sist, det har bare på et eller annet merkelig vis vært lettere å gjøre de rette tingene.

Borderline? Jeg?

Jeg sitter i stua mi, det er varmt og godt. Har tent noen stearinlys og satt på Incubus. Melankolien kommer til meg gjennom sangene.

«I dig my toes into the sand
The ocean looks like a thousand diamonds
Strewn across a blue blanket
I lean against the wind
Pretend that I am weightless
And in this moment I am happy…happy

I wish you were here
I wish you were here

I lay my head onto the sand
The sky resembles a back lit canopy
With holes punched in it
I’m counting UFOs
I signal them with my lighter
And in this moment I am happy…happy

I wish you were here
Wish you were here

The world’s a roller coaster
And I am not strapped in
Maybe I should hold with care
But my hands are busy in the air saying:

I wish you were here
Wish you were here»
(Incubus)

Det er lett å glemme hvor vondt alt kan gjøre nå. Nå når jeg sitter her trygt i leiligheten. Angstmonsteret er ute av syne, selvskadingsmonsteret er bare en vag skygge bakerst i hodet mitt. Jeg vet at denne tilstanden kan endre seg, jeg kan snu fort og bli syk igjen, men av en eller annen grunn tror jeg ikke det. Jeg har kommet ut på den andre siden av det værste jeg har opplevd i livet mitt. Riktignok har jeg noen krigsarr å vise til, og jeg holdt på å dø…Det er en helt sprø og fjern tanke nå. Men det er den beinharde realiteten, jeg hold på å dø eller havne i koma.

Fikk låne en bok på jobb for noen dager siden. Den heter «Personlighet og personlighetsforstyrrelser» og er skrevet av Svenn Torgersen. Jeg skulle ønske jeg hadde lest denne boken for mange år siden. Kanskje hadde livet mitt vært lettere, jeg hadde i hvertfall kunne forstått meg selv bedre og unngått noen feller jeg har gått i. Det er vondt å tenke på alt som kunne vært unngått hadde jeg bare vært bevisst på denne diagnosen. Jeg trodde jeg «bare» var bipolar og det var det, resten var bare meg, ei fucked up jente.

Fikk bipolar diagnosen da jeg var 18 år, men den var ikke utfyllende. Jeg hadde en del atferd som var «unormal» men som ikke kunne forklares med bipolar diagnosen. Blandt annet selvskadingsproblematikk, og vanskeligheter i venneforhold. Hadde jeg bare lest denne boken da ville jeg forstått at jeg også var borderline eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrret. Fikk meg en støkk da jeg leste diagnosekriterie og sykdomsbeskrivelser for denne diagnosen. Det var ord for ord det jeg har prøvd å forklare gjennom dagbøker og til behandlere i årevis. Vil sitere litt fra denne boken siden det ikke finnes så mye god litteratur på nettet om denne lidelsen.

DSM-IV-definisjon: (det som jeg kjenner meg igjen i er markert i kursiv)

Et vedvarende mønster av ustabilitet i mellommenneskelige forhold, selvbilde og affekter, og markert impulsivitet som starter tidlig i voksen alder og manifisterer seg i en rekke sammenhenger, karakterisert ved minst fem av følgende kriterier:

1. desperate anstrengelser for å unngå en reell eller innbilt fare for å bli forlatt. (Viktig: omfatter ikke selvmordsforsøk eller selvbeskadigelse som er dekket av kriterium 5).
2. et mønster med ustabile og intense mellommenneskelige forhold som er kjennetegnet av en veksling mellom ekstremer av overidealiserin og devaluering.
3. identitetsfortyrrelse; markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller følelse av eget selv.
4. impulsivitet på minst to områder som er potensielt selvødeleggende (sløsing med penger, seksualitet, alkohol – eller stoffmisbruk, overspising, vill bilkjøring)
5. gjentatte selvmordsforsøk, demonstrasjoner, trusler eller selvbeskadigelse.
6. Affektiv ustabilitet på grunn av markert tendens til følelsesmessige reaksjoner (dette forstår jeg virkelig ikke hva betyr).
7. Kronisk følelse av tomhet
8. upassende, intenst sinne eller vansker med å kontrollere sinne.
9. forbigående, stress-utløste paranoide tanker eller alvorlige dissosiative symptomer.

En slik person går lett inn i intense og ustabile forhold, har et ustabilt og usikkert selvbilde og identitet, og en tendens til selvbeskadigelse, eller trussel om å foreta slike handlinger. Intesitet og ustabilitet er altså kjernen i denne personlighetsforstyrrelsen(…)

Angsten for å bli forlatt og tomhetsfølelsen er også viktig. Dette kan betraktes som følge av en bristende identitet eller svakt «jeg». Alene er de ingenting. Andre mennesker er desperat nødvendig for å føle at de eksisterer. Alene føler de bare tomhet, deres indre hvor det skulle vært en kjerne av jeg-følelse oppleves bare som et åpent hull.

Med alderen vil tendensen til utagering minke, sinnet dempe seg, impulsiviteten vil avta og livet normalisere seg. Faktisk er det neppe mange andre personlighetsforstyrrelser som har så sterk tendens til å forsvinne som nettopp borderline-forstyrrelsen.

Skal ikke sitere noe mer nå selv om det står mange andre treffende ting i denne boken. Ville bare dele litt kunnskap og anbefale boken dersom du er interessert i personlighetsforstyrrelser. Det finnes flere og de utarter seg ganske forskjellig. Spennende for folk som er interessert i psykiatri, har en personlighetsforstyrrelse eller er pårørende.

Har vært mye fokus på psykisk helse i det siste i praksisen og i dag hadde vi foredrag om psykofarmaka. Det var utrolig interessant men presantert på en kjedelig måte. Lærte mye nyttig 🙂

Nå kommer mammaen min snart. Hun skal være her i helgen på besøk 🙂 Det blir koselig, har ikke sett henne siden i sommer før jeg ble innlagt. Så det blir mor/datter helg på meg. Hurra 🙂

Warning

Warning – Incubus

Bat your eyes girl, be otherworldly.
Count your blessings. Seduce a stranger.
What’s so wrong with being happy?
Kudos to those who see through sickness. (yeah)
Over and over and over and over and ooh…

She woke in the morning.
She knew that her life had passed her by
And she called out a warning:
«Don’t ever let life pass you by!»

I suggest we learn to love
ourselves before it’s made illegal.
When will we learn? (When will we learn?)
When will we change? (When will we change?)
Just in time to see it all come down.
Those left standing will make millions
writing books on the way it should have been.

When she woke in the morning,
she knew that her life had passed her by
And she called out a warning (warning):
«Don’t ever let life pass you by!»

Floating in this cosmic jacuzzi,
we are like frogs oblivious
to the water starting to boil.
No one flinches. We all float face down.

She woke in the morning.
She knew that her life had passed her by
And she called out a warning,
«Don’t ever let life pass you by…
pass you by…

«

Mitt budskap

Lust for life

I dag fikk jeg besøk av oppfølgningsteamet fra kommunen i form av en hyggelig dame som satt å snakket med meg i en times tid. Vi snakket om det meste i livet mitt. Litt om hvordan jeg har blitt bedre, hvordan jeg skal fortsette å holde meg bra og hvilke ting jeg vil bruke oppfølgningsteamet til. En viktig ting vi ble enig om var at de skal spørre meg om jeg har skadet meg selv hver gang de kommer, og at jeg ikke lyver. Det var min idè og det er en bevist strategi for å gjøre terskelen for selvskading enda høyere.

Jeg har det, som tidligere nevnt, bedre. Jeg er kommet dit hvor denne høsten og det siste året generelt virker som et fjernt, forfærdelig mareritt. Jeg kjenner at jeg lever, både på godt og vondt. Har dårlige dager, men det har da virkelig alle.

Hadde time hos behandleren min i dag også. Der snakket jeg og om strategier for å holde på denne gode fasen. Viktig å holde på gode rutiner i forhold til alt egentlig. Mat, søvn, trening, avslapping, jobb, skole, lesing. Få faste rutiner, etabler dem godt å hold på dem med nebb og klør. Det er en litt kjedelig jobb fordi du må gjennom litt smertefulle oppvåkninger og gå litt lengre uten mat. Men jeg ser ut til å klare det. Har til og med klart å holde det ryddig hjemme i det siste, noe som er en stor bragd for meg.

Så over til noe helt annet: Måtte innom tattoo sjappa å klage på motorpsychotattooen min. Den var flasset av og falmet allerede. Så jeg fikk den fiksa gratis. Det tok 40 min, og det var mye vondere denne gangen, noe jeg tar som et godt tegn. Har pleid den god de siste dagene og det ser ut som det blir bra nå. Men denne nye turen til tattovør fikk meg til å bli sulten på ny tattoo, så jeg gikk til Freaks Tattoo og booka en time i Januar (tenkte det var best å vente til etter jeg er kommet hjem fra Thailand). Skal da sitte i 3 timer og legge linjer 🙂 Whoopidoo, gleder meg sykt mye. Endelig skal fønixen jeg har hatt lyst på i årevis komme på huden min. Det blir i japansk stil med flammer og skyer. Han sa han skulle designe den slik at jeg kan bygge på rundt temaet etterhvert hvis jeg får lyst, noe jeg sannsynligvis blir å gjøre. Jeg sa jeg ville at den skulle være feminin, men samtidig voldsom, og det må da bli bra 🙂

Magesmerte

Var hos legen i dag. Har vært plaget med smerter i magen en stund, og legen mente det var et begynnende magesår. Så jeg fikk tabeletter og advarsler. Dersom det ikke blir bedre innen ei uke må jeg på gastroskopi, noe jeg har utrolig lite lyst til.

Fortsatt stressa i forhold til praksisen, men kom meg avgårde i rett tid i dag. Bare 1 måned igjen nå, 1 måned.

Psyken min fortsetter å holde seg oppe selv om jeg er under mye stress nå, håper og tror at jeg skal klare å ri stormen uten et dypdykk ned i depresjonen eller et trampolinehopp i hypomanien. Man kan da i hvertfall håpe.

Praksistull

I dag forsov jeg meg grundig. Hadde ikke hørt klokker, telefoner eller noe. Våkna i full panikk i 12.30 tiden. Sende melding til veilederen min og sa jeg var på vei.

Da jeg kom dit ville de ha en prat med meg. De ville stryke meg, ikke godkjenne prakisen min på grunn av forsentkommingen. Jeg begynte nesten å grine. Sa at jeg ikke hadde noen unnskyldninger men at jeg gjerne ville fortsette. Vi ble enig om at jeg skulle få en aller siste sjanse. Det vil si at neste gang jeg kommer for sent, stryker jeg.

Jadda, no pressure. Gikk direkte fra jobb til Claes Olsson og kjøpte meg 2 vekkerklokker. Så nå har jeg to vekkeklokker, alarm på mobilen og avtale om at ei venninne skal ringe å vekke meg. Denne måneden kommer til å bli et mareritt med angst, og jeg tviler på at jeg i det heletatt kommer til å klare å sovne…

Hele greia er bare så fortvilt og jeg ble sint på den ene veilederen min i dag da hun sa, du må bare begynne å kjempe hardere. Du må bestemme deg for å klare det. Hadde lyst til å fortelle henne de siste månedene i detalj, sånn at hun skulle forstå hvor hardt jeg faktisk har kjempet og hvor mye jeg har ofret. Men jeg lot være.

Så nå er det bare å kjøre beinhard disiplin framover. 10. desember er det hele over.

Chill

Det snør, det snør. Her kommer vinteren med Jokke står på. Hjemmelagd pizza er spist, High Fidelity er sett. Melankolien er i full blomst. En bittersøt følelse av ro i hele kroppen.

Har ikke hatt så mye på hjertet i det siste. Er stabil emosjonelt sett. Sykdommen har lagt seg litt for denne gangen, depresjonen har rent av meg. Jeg kan være meg selv igjen og ikke en ekstrem karikatur av meg selv.

Hvis dere har spørsmål eller forslag til temaer dere vil høre mer om er det bare å skyte løs!

Tenke

Jeg er lei av å tenke. Å analysere, vurdere og gruble ihjel ting. Hodet mitt går på overdrive og små detaljer som sannsynligvis ikke har noen betydning blir store saker som må analyseres. Jeg kommer aldri til noen konklusjon heller, og de konklusjonene jeg kommer til er negative og det aner meg at det er vrangtanker.

Orker ikke, vil ha virkelighetsflukt. Så i kveld rømmer jeg inn i playstationen selv om jeg kanskje burde ha tenkt litt mer og kommet fram til slutninger jeg kan leve med.

Veldig meta dette her, men ikke alt gjør seg ute i det offentlige på blogg.