You better start swimming…

…or you`ll sink like a stone

Ligger i senga og prøver å høre på lydbok, men konsentrasjonen glipper. Jeg ser for meg ting jeg ikke vil se, ting jeg prøver å stenge ute av bevistheten min presser seg inn bak øyelokkene. Følelsene øker i intensitet og det tar ikke lang tid før jeg føler meg slitt ned til beinet. Hjertet hamrer raskere, kjenner pulsen i hele kroppen, den dundrer avgårde som et løpskt tog. Angstanfallet er et faktum og jeg må begynne å ro meg inn mot land.

I morgen er det ekstremt viktig at jeg ikke forsover meg, noe som ikke hjelper på angsten. Er overbevist om at jeg kommer til å forsove meg og stryke hele praksisen. Gruer meg utrolig til møtet med veilederne mine og skolen. Føler at veilederne mine kommer til å sitte å fortelle negative ting om meg, og så må jeg prøve å respondere på det på en normal og voksen måte, uten å gå i forsvarsposisjon. Ikke anklage tilbake, eller komme med unnskyldninger. Jeg må annerkjenne og ta ansvar. Men det gir meg fullstendig panikk. Er også uenig i at det skal gjøres en så big deal av at det ble en kommunikasjonsfeil mellom meg og veilederne. I stedet for å bare diskutere det og bli enige oss i mellom, så ringte de skolen med en gang.

Selv om jeg må tidlig opp ble jeg nødt til å ta «krise» medisin, for å kunne slappe av og få sove. Var nødt til å gjøre det i går også. Bekymrer meg så jævlig mye for tida.Vil bare være ferdig med praksisen. Er litt redd for at jeg kommer til å få fullstendig sammenbrudd når jeg endelig kan slappe av. Heldigvis drar jeg til mamma samme dag som praksisen slutter.

I går var jeg ikke hjemme, var hele dagen hos venninna mi, og hun ville ikke at jeg skulle være alene, så jeg overnattet hos henne. Det var koselig, og det hjalp å være sammen med noen, å kunne prate om banale ting for å distrahere hjernen eller gå igjennom litt alvorligere ting for å bearbeide/forberede. Selvskadingstankene var og er fortsatt i hodet, men jeg føler at jeg har god kontroll på de, jeg klarer å benytte meg av mestringsstrategiene mine og prøver å snakke/tegne/male følelsene i stede for å gråte blod.

Forhåpentligvis virker tabelettene raskt så jeg får sovet i natt, og ikke forsover meg i morgen. Gud, da dør jeg…NOIA!

Reklame