Utmattelse og julebord

Jeg er så ufattelig sliten. Har gått med stålnoia, tårer i øynene og angst mer eller mindre konstant siden onsdag. Det var delvis min feil, og delvis deres feil, slik det alltid er. Jeg er ikke redd for å ta på meg skyld og gi uforbeholdne unnskyldninger, det er noe jeg har lært meg å takle, men i dette tilfellet var det ikke riktig, og jeg følte meg tråkket på. Det er derimot noe jeg har veldig vanskelig for å si ifra om, særlig til autoritetspersoner.

Så møtet konkluderte med at jeg består praksisen dersom jeg møter opp presis 5 dager neste uke (istede for 4 som var den opprinnelige avtalen), og at det vil komme med en bemerkning om at jeg har hatt periodevis dårlig oppmøte på attesten min, noe som igjen vil føre til at jeg ikke kommer til å få meg noen jobb med det første. Men det er et problem jeg ikke klarer å ta innover meg nå. Jeg har vært utrolig syk denne høsten, og jeg er her fortsatt.

Da jeg var hos fastlegen min på onsdag sa hun masse flotte og fine ting om meg, som jeg selvfølgelig ikke klarte å ta innover meg. Hun sa at hun trodde at jeg kom til å klare å leve godt med sykdommen min fordi jeg var så reflektert og hadde sånn guts og ståpå vilje. Selv om tilbakefallene kommer, så følte hun seg veldig trygg på at jeg kom til å få en god livskvalitet. Hun sa at iløpet av høsten fikk hun i posten den ene epikrisen etter den andre fra sykehus, dps og akuttposten. «Da var jeg sikker på at du hadde ramla ut fra skolen, men til min store overraskelse så er du jo fortsatt i praksis og er snart ferdig. Det er det ikke mange som klarer.»

Nå skal jeg ta det litt til meg og være litt stolt over det, for jeg har fokusert så enormt på det negative de siste dagene. Jeg kom meg faktisk på jobb 2 dager etter at jeg hadde forrige intox. Jeg dro på praksis med godt bandasjerte armer skjult under gensern. Jeg nekta å sykemelde meg og gi opp. Det tror jeg er en styrke som jeg må ta med meg videre.

De siste ukene har jeg gått på reservestyrke. Det har vært utrolig slitsomt å kjempe seg igjennom det, men jeg føler at jeg har fått utrolig mye fint og godt tilbake. Det har ikke vært «all bad», det er bare at det har vært mye fokus på det negative. Veilederne mine har jo faktisk sagt at de mener jeg har en intuitiv forståelse av faget, og er utrolig reflektert og dyktig. Noe som har gjort at de har gitt meg ekstra sjanser. Jeg er takknemlig for det.

Må som sagt begynne å fokusere litt på de positive tingene nå, for de siste dagene har virkelig tatt knekken på meg. Er så utkjørt at det halve kunne vært nok.

Til alt overmot var det julebord på jobben i dag. Det skulle være ute i en lavo, langt oppi skogen. I dag var det -16 grader i byen, og jeg hadde hatt en tung dag, så jeg hadde bestemt meg for å ikke dra. I siste minutt ombestemte jeg meg, og heiv på meg masse ull og tykke klær og tok bussen opp sammen med de andre. Det angrer jeg ikke et sekund på. Det var så vakkert ute i skogen. Det eneste lyset var fra noen fakler og bålet, så man så hele den vakre stjernehimmelen. Maten var fantastisk god, og det var koselig å snakke med kollegaene mine på fritiden i festlig lag. Så det ble mang en god latter, og gode samtaler. Det var godt over 20- ute i skogen, og det var ganske så kaldt, men det gikk bra. Tok et glass vin og dro hjem i 12 tiden.

Dagen endte godt. Jeg skal ta med meg erfaringene fra disse siste dagene videre, men jeg er også nødt til å se videre framover, og se på de positive tingene. Jeg har til og med klart å holde meg unna selvskadingen i disse vanskelige dagene, noe som har vært en kraftanstrengelse i seg selv. 60 dager skadefri 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Angst, Depresjon, Hverdag, Psykisk Helse, Skole

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s