Sliter fortsatt med disse impulsene som forteller meg at det er lurt å skade seg selv. Det kan komme helt uten forvarsel og slå meg i bakken.
Sårene mine har grodd og blitt til arrvev. Enkelte steder på kroppen min er ikke huden myk, men harde kanter som stikker ut fra den friske huden, som små skjær. Andre steder har blitt til små søkk.
Jeg har snakket en del med behandleren min om dette med arrene mine. En del av meg hater arrene, mens en annen del av meg elsker de, og synes nesten de er vakre. En del av meg vil ha flere arr, og har romantisert selvskadingen. Psykologen min spurte meg om jeg hadde noen idè om hvorfor jeg følte det sånn. Etter å ha tenkt meg om litt så kom jeg fra til en slags sannhet. Selvskading er en strategi jeg har brukt i mange år nå, det har en positiv funksjon for meg. Det hjelper meg å ventilere følelser, og det gir en lettelse psykisk. Selvskading har blitt en del av min identitet og måten jeg ser på meg selv. «Selvskader» er en bås jeg har satt meg selv i, en merkelapp jeg har risset inn i armene mine og jo flere arr jeg har, jo mer etablert blir jeg.
Mennesket er alltid redd for det ukjente, og i denne sammenhengen kan man si at jeg er redd for hva det vil innebære å ikke lengre være selvskader. Hvordan vil min verden forandres? Hvordan skal jeg møte verdenen, og bli møtt av verdenen når jeg ikke kutter meg lengre?
Jeg har gått over 2 måneder skadefri nå, og synes det er dritskummelt.
Nerve 