Juleferien er et faktum. Jeg er ambivalent. Det er alltid ferier som er værst for meg, fordi det bryter med rutiner og det sosiale livet mitt. Ting forandrer seg, og ensomhetsfølelsen har en tendens til å bli større når jeg bare har familie å omgåes med. Jeg har slitt og strevd siden August nå med praksisen, nå er den over, og jeg er redd for at når jeg endelig kan senke skuldrene så kommer tankene.
Har kjent på en melankoli i dag, ikke noe værre enn det. Men jeg er redd. Angst for angsten…ironiskt?
Men jeg har også godt av å være hjemme sammen med familien min. Trygge og gode rammer, jeg er ikke alene mer enn et par timer i slengen. Godt å se familien igjen, har savnet de skikkelig. I kveld har det vært mammas hjemmelagde pizza og tv-titting. Kos, kos, kos. Og jeg håper det holder seg sånn. At jeg klarer å slappe av, og at ikke tankene tar overhånd.
Nerve 
Jeg føler det samme om ferier. Rutiner ødelegges, noe som gjerne fører til destruksjon av alt annet … bra. Eller noe. Jeg blir alltid somatisk syk i feriene, og etter noen uker/dager med ferie følger som regel sinnet med. Æsj altså. Derfor prøver jeg nå, som det er ferie, å holde meg selv okkupert med prosjekter, stå opp tidlig, osv. Det funker greit.
Men! Jeg håper uansett ferien blir bra! Prøv å skape noen ferie rutiner? For meg funker det å skape prosjekter og planlegge. Det holder tankene okkuperte (på noe annet enn pessimisme) og … hjelper på et vis. Jaja. Ha en fin ferie, som jeg sa, og kos deg med familie (:
Tusen takk for det 🙂 Det var gode tips. Skal finne meg et prosjekt eller to å holde på med.
Sinnet kom i dag. Vi var på julehandel på et søndagsåpent shoppingsenter…irritasjonen ble så stor at jeg måtte stenge meg selv inne på kjøkkenet og bake kake for at jeg ikke skulle eksplodere på den stakkars familien min.