Bosted

Som kanskje noen av dere fikk med dere i høst, så sleit jeg med å finne meg en ny plass å bo. Etter mye om og men fikk jeg fortsette å bo i den samme leiligheten, mot at jeg gikk opp i husleie, fra 4500 til 7000 i måneden. Det har jeg nå klart i et halvt år, men nå er det bare alt for dyrt, og jeg har ikke sjans til å fortsette. Noe som er veldig synd, fordi jeg trives veldig godt her jeg bor.

Så etter samråd med min kjære mamma, så sende jeg oppsigelse til husverten. Så jeg har 2 måneder på å finne meg en ny plass å bo. Noen tips?

Reklame

Duplexfestivalen

I kveld har jeg vært på Duplexfestivalen på Studentersamfundet i Trondheim. Det var helt fantastisk bra. Black Debbath var helt nydelig, som alltid. Gartnerlosjen er det mest absurde jeg har blitt utsatt for i hele mitt liv. Her snakker vi fastelavensjakker, gjess på hodet, og Kristopher Schau i presteuniform. Det var flott å se på 😉 Fikk desverre ikke tatt bilder av Black Debbath eller Gartnerlosjen, for da var det så stappa forran scenen at jeg hadde ikke sjans til å få hendene i veska for å ta opp mobilen.

Også verdt å nevne er Hurra Torpedo og Bare Egil. Supert 🙂

Hurra Torpedo 2

Pynta meg 🙂

Pynta andre armen og

Hurra Torpedo

Time to move on

Den O store medisinendringen skulle ha funnet sted i går. Men slik gikk det ikke. Ting tar tid når en fastlege, en psykolog og en psykiater skal finne ut hva som er best for meg, og utrolig nok vil de høre hva jeg synes også. Så den 11. februar blir det medisinmøte for å finne ut hva jeg skal bytte til. Høres ut som det kan bli snakk om totalbytte, men vi får se.

Ble skuffa over at det ikke ble noe av det denne uka, føler at jeg allerede har strukket meg lengre enn hva som burde vært nødvendig.

Var til psykolog i går også, det var en anneledes time enn noe jeg har vært med på før. Vi snakket om hvordan vi mennesker er satt sammen av forskjellige deler. Som for eksempel en sint tenåring eller et redd barn. Dette var de to eksemplene jeg ga. Gikk igjennom noen øvelser der jeg måtte tenke som disse delene, som jeg var en sint tenåring og et redd barn. Han stilte meg spørsmål om dem og deres forhold til hverandre og om de og jeg forsto at jeg var voksen. Hele opplegget er så anneledes enn noe jeg har vært med på før, aner ikke hva han forventer av meg, så ofte vet jeg ikke hva jeg skal svare. Blir sliten av disse timene, må tenke på måter jeg ikke har tenkt på før.

Han snakket om hvordan traumeminner er som tidskapsler. De vet ikke at du har blitt voksen, så dersom du har et traumeminne fra du var 9 år så vil du når du er «inne i minnet» tenke som en 9 åring, du vil ikke klare å resonere på en voksen måte. Trikset er å åpne disse tidskapslene og begynne å tenke rasjonelt. Bli kvitt frykten og angsten. Forstå at det er over, det er bare et minne. Time to move on…

OK

Fredagskvelden var en suksess. Ble kjent med nye folk uten å få panikk, kom meg til og med på nachspil, det har ikke skjedd på mange år. Får alltid noia på ett eller annet tidspunkt og stikker, men ikke denne gangen. Så stjerne i boka til meg 🙂

Ellers har helga bestått i avslapping. Har blitt frelst på tv serien Big Bang Theory, og jeg har nå sett 3 sesonger med 20 episoder i hver på en uke. Virkelighetsflukt.

Lite å si, er litt stuck i «ingenting». Ting går greit, ikke supert, ikke dårlig, bare OK. Tar til takke med det

 

Ut

Ut på byen en tur i dag. Håper det blir en fin kveld, og at jeg klarer å nyte det. Slippe meg løs litt. Håper dere der ute også har en flott kveld 🙂 Her kommer noen random bilder funnet på min nye favorittside på nettet imgfave.com

Fuck yes

Daddy issues 2

Har nettopp hatt en lengre telefonsamtale med min kjære mamma. Jeg begynte å snakke litt om hva jeg holder på med i terapi for tiden, og jeg fikk selvfølgelig et lite breakdown. Begynte å forklare henne hvor utrolig skuffa jeg var over juleferien og faren min. Jeg føler meg avvist av han, rett og slett. Noe som er ganske vanskelig å svelge når jeg ikke hadde sett han på 3 år. Han spurte ikke om livet mitt (bare når det gjaldt selvskadingen), ingenting om utdanningen min, venner, hva jeg gjør i fritiden, ingenting. Vi snakket bare om overfladiske ting. Han hadde ingen bilder av meg, men mange av sin nye datter. Ingen julegave…Det er mange andre ting også…

Men, uansett så prøvde jeg å forklare disse tingene til mamma i kveld og det er først nå jeg innser hvor utrolig lei meg jeg er. Hvor skuffa og såra jeg er. Han har tydeligvis funnet ut at det er enklest for han å ikke involvere seg i meg, ikke bry seg så mye. Kan forstå den tankegangen, og det er det jeg har gjort disse 3 årene for ikke å ha det så vondt. Men jeg trodde virkelig han skulle vise litt mer glede og entuiasme for å møte datteren sin som han ikke hadde sett på 3 år!

Faen altså…Dette er vanskelige følelser å ta og kjenne på. Vanskelig å aksptere. Vanskelig å tillate meg selv å være sint på han og lei meg.Vet at det finnes værre fedre der ute og at han ikke vil meg vondt med vilje. Han er sikkert glad i meg innerst inne.

 

 

Meds

Var hos lege og psykolog i går, og de ahr nå bestemt seg for at jeg får bytte medisiner. De tok hintet forrige uke da jeg trua med å stoppe medisinene selv uten nedtrapping. Litt diskutering står igjen for deres del, men jeg får begynne på ny medisin neste Onsdag. Da skal jeg trappe ned de jeg går på nå og trappe opp de nye. De har nevnt ett alternativ; Abilify. Noen som har erfaringer med denne medisinen?

Så forhåpentligvis går jeg i bunaden min til skoleavslutningen i sommer. Forstår ikke hvorfor de ikke har tatt meg alvorlig før. jeg har gått opp 25 kg på et halvt år, de har sett utviklingen lenge, og de har sett at det ikke kommer til å stoppe med det første. Alikevel har de valgt å late som ingenting og vente på at jeg har nådd min maksgrense for hva jeg tåler psykisk. Det gjør noe med selvtilitten din å måtte gå på medisiner. Da jeg tok en opptelling før jul tok jeg rundt 100 tabeletter i uka. Nå er det tallet heldigvis blitt lavere, men ikke med mye. Det gjør i hvertfall noe med selvtilitten din når du veier 100 kg på grunn av medisinene…

Det er ikke lett å akseptere det, men jeg har akseptert at jeg sannsynligvis må gå på medisiner resten av livet. Da synes jeg i hvertfall at de som skal behandle meg kan vise meg litt respekt ved å la meg få bestemme hvilke bivirkninger som ikke er akseptable. Jeg vet av erfaring at medisiner kan hjelpe, og de kan være gode hjelpere. Har også erfaring med å føle meg værre av medisiner, man må finne sin egen balansegang og toleransegrense. Uansett så er det ikke til å komme unna at det føles som et nederlag, et lite stikk i selvbildet at jeg er avhengig av medisiner for å være et godt menneske, for å være god mot meg selv.

Bildet er hentet fra imgfave.com

Borderline bitch?

Fredag var jeg hos legen. Fortalte henne at jeg trodde jeg var i en dårlig fase nå, og at jeg var redd for å bli enda dårligere. Hun var ikke enig. Hun mente at det jeg opplever nå er etterreaksjoner etter juleferien min hos pappa. Som hun sa «Det å møte faren sin etter 3 år er som å stikke hånda i et vepsebol, og det er en konsekvens du må ta hvis du ønsker å ha kontakt med han». Jeg tror jeg er uenig med henne, men jeg er ikke helt sikker. Vet ikke hva som er normalt og ikke, det er vanskelig. Så legen mente jeg måtte bruke tid på å akseptere at dette ikke er en del av sykdommen min, men en del av et vanlig følelsesregister.

Jeg er uenig fordi jeg synes ikke det handler så mye om pappa og juleferien. Det handler mer om meg og den jeg er. Føler ikke at de ytre påvirkningene har så stor påvirkning, litt har det jo selvfølgelig. Det handler mer om dårlig selvtilitt, selvhat og angst.

I dag møtte jeg en kompis jeg ikke har sett på en stund på kafè. Vi satt og prata litt, og jeg fortalte han at jeg har fått en ny diagnose, nemlig borderline diagnosen. Responsen hans var «Å det er jo den manipulerende-bitch-diagnosen», eller noe i den dur. Så jeg spurte han om han syntes jeg er manipulerende «Ja, absolutt, men jeg er glad i deg for det» var svaret jeg fikk. Magen min knytte seg og jeg fikk tårer i øynene. Til svar sa jeg «Ja…jeg vil jo ikke være sånn. Jeg legger ikke merke til at jeg er sånn en gang. Jeg vil være snill og hyggelig…»

Kjenner på de samme følelsene fra depresjonen jeg hadde i høst, de samme tankene om hvor lite verdt jeg er. Hvor forfærdelig jeg er mot mennesker rundt meg, folk jeg er utrolig glad i, uten å i det hele tatt legge merke til det selv. Kjenner på den samme angsten, vil ikke være sammen med andre mennesker i frykt for å såre dem, eller være slem. Har mistet så mange, jeg klarer ikke å miste flere. Makter ikke det nederlaget igjen. Forstår virkelig ikke hva det er jeg gjør som er galt, forstår ikke hva det er jeg gjør feil. Har alltid trodd om meg selv at jeg var en snill og hyggelig person. En som behandlet vennene sine på en fin og god måte, som var empatisk og god mot andre mennesker. Igjen får jeg tilbakemelding på at dette ikke er fakta.

Turte ikke spørre han mer om hva han mente, eller hvilke andre dårlige kvaliteter jeg hadde. Det gjorde allerede for vondt. Vil ikke være den jeg er, men forstår ikke hvordan jeg skal være. Føler meg forvirra, maktesløs og utrolig trist. Jeg er min egen værste fiende.

Fugl Fønix Tattoo

Da var dagens sesjon over. 4 timer ble det for å ta de grove linjene rundt fønixen min. Har nok ca 6 timer igjen med farger og detaljer, men det blir nok ikke før til sommeren.

Det var vondt i dag, mye vondere enn da jeg tok den i nakken. Det var så mye snirkler rundt knehasene, på skinnleggen og bak leggen. For det meste klarte jeg å gjøre smerten til min venn og ta det rolig, men mot slutten, da det var nært knehasene måtte jeg lukke øynene og bedrive pusteøvelser. Klarte å holde meg og ba om kun en pause for å spise banan. Men heldigvis er det over nå, og jeg er megafornøyd med resultatet. Den kunne vært like fin i bare sort,men jeg vil ha masse farger.

Takk til David Leon på Freaks Tattoo Parlour!