Nå har jeg hatt borderline diagnosen, offisielt, i en dag. I realiteten har jeg hatt den i flere år, har bare ikke hatt merkelappen klistret i panna. Det er en personlighetsforstyrrelse, altså en mye større del av «den jeg er» enn bipolar og ptsd diagnosene.
Personligheten min er syk. Det er ikke en fin ting å kjenne på. Før har det vært biologiske årsaker og traumer som har vært årsaken til sykdommen min. Jeg har på en måte skjønt hvorfor. Jeg har kunnet isolere sykdom og person på en enklere måte. Men hvorfor er personligheten min syk? Jeg har ingen god forklaring.
En del av meg har lyst til å ringe opp alle de venner jeg har hatt som nå har forsvunnet og si, jeg vet hvorfor jeg sa og gjorde de tingene; personligheten min er syk, jeg som person er syk. Jeg har nye forklaringer. Men jeg vet det ikke har noen hensikt. Broer er brente og sånn er det bare, uansett om det finnes en forklaring eller ikke. Jeg kan aldri få tilbake det som er tapt, og det gjør fortsatt forfærdelig vondt.
Jeg føler meg så utrolig håpløs. Selv om behandleren min sier at progosene er gode fordi jeg er så reflektert og har sånn motivasjon til å bli frisk. I dag føler jeg at det ikke er noen vits å kjempe. Vet at dette er syke tanker, at det ikke er den jeg er. Men jeg har litt vanskelig med å vite hvem jeg er og hvordan jeg er. Fordi med den nye diagnosen, er den jeg er syk.
Tror jeg bare skal gå å legge meg igjen nå, har ikke energi eller lyst til å være våken akkurat nå.
Nerve 
Hei!
Eg berre snubla over bloggen din i dag 🙂
Eg har også fått diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse nå nylig (30.januar i år). Men eg har vore klar over problemet mitt lenge, og har hatt mistanke om det i fleire år (har gått hos psykolog i 5år også pga depresjon og diverse).
Psykiateren min som foretok utredninga var snill og forklarte til meg at diagnosen kanskje høyrdest litt fæl ut, men at det var ein forstyrrelse i utviklinga av personligheten (som kanskje alt starta i barndommen) og ikkje at sjølve personligheten var forstyrra.
Det høyrest mykje bedre ut, synst eg.
Og det kan eg leve med.
Eg tenker som så at noko har forstyrra personligheten min, og utviklinga dens.
Slik som du gjer så ser eg også diagnosen som utgangspunkt for kva eg skal jobbe med vidare.
Kanskje er det lettare å akseptere diagnosen da?
Uansett, lykke til!!! 🙂
Ja nå såg eg akkurat at innlegget ditt var frå i fjor og ikkje i år… (rødmer)
Har ikkje vent meg til at det er 2012, trur eg 😀
Hm uansett – lykke til vidare!
Det gjør ingenting 🙂 fortsatt hyggelig å høre fra folk.
Takk for kommentar. Jeg følte vel aldri at jeg passa inn i noen diagnose. Men jeg ser jo at bipolar er passende. Fikk borderline i tillegg, men til syvende og sist fant de ut at det var bare bipolare symptomer. Så det er mange likheter mellom de to kategoriene. Det at jeg har forsonet meg med min diagnose gjorde at jeg klarte å dedikere meg til ei hard linje for å bli frisk. Medisiner, total endring av livsstil og terapi. Det er et tungt løp å gå, men nå føler jeg meg bedre enn på mange år. Håper du og klarer å forsone deg med din diagnose og at du finner et løp som passer for deg. Alle er forskjellige og det som funker for meg funker kanskje ikke for deg. Lykke til uansett og god bedring 🙂
Tusen takk!
Ja eg ser absolutt likheten til bipolar.
Eg opplever ein form for svingningar i energi og humør som kunne vera ein slags «mini-polar» med tanke på at episodane varar så kort tid.
Men likevel, så kjenner eg meg nok best igjen i diagnosen min, så den er heilt grei, den 😉
Og eg tek den som utgangspunkt til vidare behandling.
Og har starta gruppebasert terapi.
Spennande.
Å legge om livsstilen til det betre er utruleg krevande men så spennande!
Trur av og til at me levar litt på sida av det livet me eigentleg har godt av, og då blir det trøbbel.
Lykke til og god bedring til deg også! 🙂
Åh..den beskrivelsen, personligheten min er syk…den traff hardt! Det var en sår og skjør beskrivelse, men også god. Det har liksom vært lettere å si at jeg har en sykdom, på en måte lagt det i en boks utenom. Jeg får også høre at det er kjempefordel å være så reflektert. Det er mange med den diagnosen som nekter å innse, og som faktisk kjører sitt løp uten å kunne hjelpes. Jeg har tro på deg! Og jeg håper at diagnosen vil være mer en fordel enn ulempe..noe litt mer konkret som man kan jobbe med ❤
Takk for det. Tror bare jeg må venne meg litt til diagnosen, finne ut hvilke områder i livet mitt som påvirkes og hvordan jeg kan jobbe med det. Se diagnosen som et verktøy og ikke som et blylodd.
Håper du også får til å definere deg selv. Det er så vanskelig.