Steg for steg

Sov om natten, ikke om dagen. Les til eksamen. Spis mat, ikke for mye, ikke for lite. Ta medisinene, i riktig mengde og til rett tid. Ikke tenkt og bekymre deg for mye. Tren. Gå på forelesning. Kom deg på timer til lege og psykolog. Ta vare på katten. Hold det ryddig og fint hjemme. Ikke kast bort pengene dine. Vær sosial. Ikke kutt deg.

I går våknet jeg kl 18.30 noe som gjorde meg utrolig motløs. Fortvilelsen satt i hele kroppen før jeg i det heletatt hadde stått opp. Skulle egentlig i bursdagsfest til en god venninne, men avlyste. Var så utrolig sint på meg selv som nok en gang hadde kastet bort en hel dag. Så jeg bestemte meg for å tvinge på meg selv en døgnrytme.

Kl 21.00 tok jeg en ganske stor dose sovetabeletter og la meg i sengen igjen. Satte på en lydbok og ventet på at søvnen skulle ta meg. Kan såvidt huske at jeg sto opp igjen for å lage meg Løvbiff og potetmos etter en kort tid, men etter det tror jeg at jeg sovna. Våkna igjen klokka 05 og lå våken en stund før jeg sov urolig i noen timer. Kl. 11 fikk jeg ikke sove lengre, og følte at det var på tide å stå opp. Kroppen verka etter å ha tilbrakt så mye tid i senga. Sto opp, ordna opp etter matlaginga i går og begynte å lese til eksamen. Det funka dårlig her hjemme, så jeg gikk til en av favorittkafeene mine og satt der et par timer. Holdt på å klikke på de to jentene som satt ved siden av meg. De snakka bare om healing, alger, auraer, krystaller og tang-smoothies i 2 timer!

Klarte ikke å konsentrere meg så veldig godt, men jeg fikk da lest noen sider og jeg kom meg ut av huset.

I morgen må jeg karre meg til legen og beklage at jeg ikke klare å møte opp på fredag. Må få avklart om jeg skal gå tilbake til full sykemelding eller om jeg skal friskmelde meg. Det er mye som skal avklares for tiden.

Har enda ikke funnet noe sted å bo og må være ute fra leiligheten min om 1 måned. Ser ut til alternativet mitt er å sette alle tingene mine på lager og flytte hjem til nord-norge til jeg finner ut hvordan jeg skal gjøre ting. Det kan bli problematisk i forhold til eksamen og slikt, men jeg tror det skal være mulig. Problemet er at jeg da må si opp jobben min, slutte i behandling og finne meg ny fastlege. Det frister ikke noe særlig. Alt er kaos for tiden og jeg får ikke til å samle bitene. Må ta det steg for steg. Morgendagens steg er å komme meg til legen!

Reklame

Bortkasta?

Jeg får ikke gjort noe fornuftig for tiden. I går så jeg hele sesong 5 av Weeds og nå er jeg snart sett ferdig sesong 6. I tillegg har jeg sett dagens episode av Greys Anatomy, Big Bang Theory og Jackass 3. Djises…

Forsov meg til legetimen jeg hadde kl 12.30 i dag. Det passa jævlig dårlig. Skulle snakke om medsinnedtrapping, sykemelding, uføreprosent og masse viktige ting. Så på mandag må jeg bare belage meg på å sitte å vente til hun har tid til meg. Baaah…

Føler ikke for å gjøre noe for tiden. Klarer ikke å engasjere meg og snakke så mye med folk. Vil bare være alene egentlig, men vet at det ikke er særlig sunt. Isolering og ensomhet er ikke veien å gå når man er deprimert.

 

Mor

I dag har vært en kjip dag så langt. Jeg sovnet ikke før i 08-09 tiden i morges og våknet i 16 tiden. Sto opp og innså at det ser ikke ut i leiligheten min. Skitne klær og skitne kopper over alt. Gikk i dusjen for å skylle av meg kaldsvetten jeg lå badet i da jeg våknet.

Da jeg kom ut at dusjen klarte jeg å få ryddet litt i klærne og sortert rent og skitten. Så ringte jeg mamma og ting ble enda værre. Bestemoren min ligger på sykehus i Spania og har hjerteproblemer. Hun har vært innlagt i noen dager nå, og de har tatt diverse undersøkelser. De trodde hun skulle bli skrevet ut i dag, men istede kom legen og fortalte at det fortsatt er noe som ikke stemmer. De er ikke sikre på om hun har blodpropp eller noe greier, så i morgen skal de sende et kamera i hjertet hennes sånn som jeg forsto det. De må kanskje restarte hjertet hennes, og operere.

Jeg er livredd. Hun kan ikke dø. Da jeg var lita brukte jeg å kalle mamma for «lille-mamma», fordi jeg følte at bestemora mi ofte var like mye mammaen min. Jeg har bodd hos henne og bestefaren min i perioder, og vi er veldig nær. Vi snakker ofte i telefonen, og hun har alltid vært der for meg. Hun kan ikke dø. Jeg er så redd, og jeg har ingen å snakke med om det. Mamma er like redd som meg og jeg kunne høre på stemmen hennes at hun hadde grått.

Har lyst til å ringe bestemora mi og snakke med henne på sykehuset, men jeg er redd for å gråte i telefonen. Vil ikke at hun skal vite hvor redd jeg er, for hun er sikkert redd nok selv. Bestefaren min er der sammen med henne, men han er ikke den beste til å takle slike ting. Synes så synd på henne som ligger på sykehus i Spania uten å kunne snakke hverken spansk eller engelsk. Skulle ønske jeg kunne dra ned dit å være sammen med henne. Snakket med henne på telefonen på mandag, og sa jeg var glad i henne.

Kanskje er det ikke så ille som jeg tror det er. Kanskje går det bra, men uansett så kommer sannsynligvis helsen hennes til å bli dårligere. Hun har alltid vært så sprek og frisk. Hun og bestefaren min drar hele tiden på reiser. De er i Spania om vinteren men drar stadig på helgeturer og slikt til Madrid eller lignende. Når de er i Norge drar de plutselig avgårde på 2 ukers ferier rundt omkring, og i sommer har de tenkt å dra på cruise. Kanskje overreagerer jeg, men jeg kjenner bare en enorm frykt for å miste henne.

Søvn

Får ikke sove. Vil ikke prøve engang. Kroppen er urolig og jeg vrir meg i sengen. Kaldsvetten sitter i hender og på fotbladene mine slik den har gjort konstant de siste ukene. Det er noe som ikke stemmer. Noe er galt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å fikse det.

Lite hjelp er det å få fra de profesjonelle også. Det må bare gå sin gang tydeligvis, så får vi håpe på at jeg ikke bli selvdestruktiv igjen. Skal til lege på fredag, håper hun har noe fornuftig å si, noe jeg tviler på.

Kjenner tendenser i kroppen. Tilbøyeligheten til å bare gi etter og flyte videre med strømmen. Men jeg har liksom aldri tid til å bli syk. Det er alltid noe som holder meg igjen og får meg til å sette på bremsene. Det er vel en bra ting, men det føles slitsomt for tiden. Ikke det at jeg gjør så utrolig mye. Jeg sovner seint og står opp seint. Hvis jeg har en god dag leser jeg kanskje noen sider i pensum og er sosial. Hvis jeg har en dårlig dag sitter jeg inne på internett og ser på TV serier hele dagen. Igjen har spørsmålet «Hva slags liv er dette?» begynt å poppe opp i hodet mitt.

Behandling

Nå er jeg kommet i gang med EMDR terapien og tenkte jeg skulle forsøke å forklare dagens time.

I dag begynte vi med et relativt greit minne. Ikke et traume, det sparer vi til jeg har blitt bedre kjent med prosessen. Det handlet om en krangel jeg hadde med ei venninne en gang som var vanskelig for meg. Først fortalte jeg kort hva situasjonen gikk ut på og dannet meg et mentalt bilde av denne situasjonen. Så skulle jeg si hvor urolig jeg ble eller hvor vanskelig dette minnet var for meg på en skala fra 0-10. Jeg ble spurt om hva denne situasjonen fikk meg til å føle om meg selv. For å få hjelp til det ble jeg gitt en liste med negative følelser og valgte en. Så skulle jeg finne et motsetning til denne negative følelsen. Den negative følelsen jeg ga var ”Det er noe galt med meg.” og motsetningen var ”Jeg gjør så godt jeg kan.” Deretter skulle jeg si hvor sann denne motsetningen føltes på en skala fra 1-7.

Så begynner selve opplegget. Du velger selv om du vil ha øynene åpne eller igjen. Du blir bedt om å ta fram det mentale bildet av situasjonen og føle på den. Deretter tapper behandleren din deg på armene eller tar fingrene fram og tilbake. Når han slutter skal du trekke pusten og si hva du føler. Dette gjentaes mange ganger.

Prosessen fikk meg til å virkelig kjenne på alle følelsene igjen, og legg de til en viss grad mer bak meg. Jeg ble også mer klar over hvilke følelser jeg faktisk hadde rundt dette. Innse at det som har skjedd, har skjedd men det er over nå. Grunnen til at man fører fingeren fram og tilbake eller tapper på høyre og venstre hånd er i følge ekspertene for å koble sammen de to hjernehalvdelene. Såkalt bilateral stimulering. Dette skal vistnok koble sammen fornuften og følelsene.

Følte at det gikk greit i dag. Det var slitsomt å skulle holde fokus på en vond situasjon over såpass lang tid, så jeg er spent på hvordan det blir når vi skal begynne med traumene.

Feel

Sprekk

I går var ikke de beste av dager. Hadde en smell. Prøvde alle avledningstaktikker jeg kan, og alikevel fortsatte følelsen å ese inni meg. Jeg viste jeg skulle til behandler dagen etter (altså i dag), men det hjalp ikke. Følte ikke jeg kunne ringe noen, for jeg kom bare til å skremme dem. Så jeg sprakk. 137 dager skadefri denne gang.

Dro ned på legevakta og slapp å vente så lenge denne gangen. Følte meg rolig, kaoset inni meg sto på i bakgrunnen men jeg kunne høre meg selv tenke igjen. Legen så ut som han var ferdigutdanna i går og sykepleieren hadde tydeligvis aldri behandlet noen som hadde skadet seg selv før. Det virket ikke som legen hadde vært med på det før heller. Spørsmålene de stilte virket så utrolig naive og dumme på meg, men jeg vet jo at det ikke er lett å forstå det dersom man er en «utenforstående». De ville legge meg inn på psykiatrisk, noe jeg sa var OK. Men da de ringte opp til Østmarka var det ikke rom i herberget. Så de sendte meg hjem igjen, og sa jeg måtte ringe ambulant teamet i morgen. Næææhsj.

Da jeg våknet i formiddag hadde jeg 4 ubesvarte anrop fra ambulant teamet på DPS. Men det var ikke noe stress, for jeg hadde jo, som sagt, time hos behandleren min i dag. Da jeg kom inn til han var det tydelig at beskjeden var gitt, og han viste om hva som hadde skjedd. Vi snakket litt, men jeg følte meg utrolig utilpass og sklei til stadighet ut av samtalen og ble sitttende helt stille. Ble utrolig bevist på alle bevegelsene mine og ble utrolig paranoid. Fikk det for meg at han kunne lese kroppspråket mitt og finne ut de merkeligste ting. Så fikk han meg tilbake til virkeligheten og jeg fikk snakket litt om følelsene mine. Vi snakka om selvskading generelt, og jeg fikk fortalt en del ting om «rutinene» mine som jeg ikke kan fortelle til noen andre. Det føltes ganske godt. Jeg lo til og med litt.

Skal tilbake på Onsdag, ingen innleggelse altså. Vet ikke hva jeg synes om det. Er litt redd for meg selv, men har fått høre at jeg bekymrer meg for mye. Jeg blir så redd for å miste kontrollen og at sykdommen skal komme å ta meg. Men som regel gjør den ikke det. Prøver å tenke at selv om jeg har åpnet «selvskadingsluka» på nytt så betyr det ikke at det er «lov» å gjøre det igjen. Fort gjort at snøballen begynner å rulle, men jeg skal ikke la det skje denne gangen. Har kommet for langt.

Dagens sang: Skyfri himmel – Bjørn Eidsvåg

Come as you are

Føler meg dum, føler meg farlig. Føler at alt er nyttesløst, føler at jeg må stå på.

Føler meg deprimert fordi jeg ikke har lyst til å stå opp av sengen, så jeg blir liggende til langt utpå ettermiddagen. Til musklene og leddene i kroppen verker og kroppen tvinger meg til å stå opp. Etter det oppstår vakumet; hva nå? Jeg har masse jeg skulle ha gjort, men ingenting å gjøre. Kiker opp på banneret jeg har laget meg, det henger over speilet mitt og utbasunerer «Let it go, this too shall pass». Jada, jeg vet det. Vet at det vil komme perioder igjen hvor alt virker bekymringsfritt, men hva gjør jeg inntil da? Og når den tid kommer vet jeg at det vil komme perioder med hypomanier og depresjoner igjen. Det er en evig runddans.

Føler meg rett og slett utstabil. Det vipper opp og ned hver dag, og jeg gjør mitt beste for å komme i likevekt. Følelsen vokser, og jeg kan ikke definere den. Det er en stor, skummel, slem ting som vokser i hjertet, magen og hodet mitt. Til tider er det paralyserende. Jeg har ikke 100 % kontroll over den jeg er, og det gjør meg sint og redd.

Kattelykke

I kveld kom pusen min hjem fra en utvidet juleferie hjemme hos foreldrene mine. Måtte ha katten der over jul siden jeg reiste bort for å besøke faren min i utlandet. Men nå er han endelig kommet hjem og det føles godt 🙂 Deilig å ha noen å snakke med, kose med og til å holde meg med selskap. Hjerteknuseren min ❤

Hjalp på humøret å få hjem katten, har vært utrolig rar i hodet i det siste. Ok, det var en dårlig beskrivelse. Det føles mer som om jeg det er en følelse som vokser inni meg. Det bygger seg mer og mer opp. Som en pipelyd som begynner svakt men øker og øker på i et voldsomt cresendo. Tilslutt må det få et punktum.

Vanskelig å si hva utfallet av disse tankene og følelsene blir. Får ventilert meg litt hver gang jeg ler eller distraherer meg på andre måter, så hvis jeg bare holder ut til Mandagen er jeg fornøyd. Da skal jeg til behandleren min igjen, og jeg håper han har noe fornuftig å si. Akkurat nå føles det som veien tilbake til «galskapen» er utrolig kort. Selvskadingstankene er utrolig nok ganske greie å forholde seg til, det er ingen overveldene trang, selv om de vanskelige følelsene er der igjen. Tror det er et tegn på at jeg har gjort/gjør noe riktig.

Har forresten også begynt på et prosjekt som heter «Learning to love you more». Det begynte som et kunstprosjekt hvor det ble delt ut oppgaver man skulle gjøre. Skrive ned noe, gjøre noe, eller lage noe og deretter sende det inn. I 2009 ble det avsluttet og en bok ble gitt ut. Fenomenet har derimot fortsatt på internett og folk rundt omkring i verden gjør fortsatt oppgavene. Jeg har ikke tenkt å gjøre alle, men noen som jeg synes virker interessante. Har kjøpt meg ei skrivebok hvor jeg skal skrive ned og lime inn bilder og stash 🙂

Rar

Hodet mitt er rart for tiden. Jeg føler meg rastløs og klar for impulsivitet og nye eventyr samtidig som jeg er sliten og trist. Alt som hører til søvn er fucked up. I går sovna jeg i 23 tiden for så å våkne kl 02.00 og ligge lys våken fram til tidlig i morgest. Så i stede for å skrive noe fornuftig legger jeg ut et «stemningsbilde».

Fight Club er min favoritt film, og den filmen jeg har sett flest ganger. Da jeg leste boka fikk jeg panikk-angst, men det gikk over. Se filmen, les boka, nyt 🙂