Sprekk

I går var ikke de beste av dager. Hadde en smell. Prøvde alle avledningstaktikker jeg kan, og alikevel fortsatte følelsen å ese inni meg. Jeg viste jeg skulle til behandler dagen etter (altså i dag), men det hjalp ikke. Følte ikke jeg kunne ringe noen, for jeg kom bare til å skremme dem. Så jeg sprakk. 137 dager skadefri denne gang.

Dro ned på legevakta og slapp å vente så lenge denne gangen. Følte meg rolig, kaoset inni meg sto på i bakgrunnen men jeg kunne høre meg selv tenke igjen. Legen så ut som han var ferdigutdanna i går og sykepleieren hadde tydeligvis aldri behandlet noen som hadde skadet seg selv før. Det virket ikke som legen hadde vært med på det før heller. Spørsmålene de stilte virket så utrolig naive og dumme på meg, men jeg vet jo at det ikke er lett å forstå det dersom man er en «utenforstående». De ville legge meg inn på psykiatrisk, noe jeg sa var OK. Men da de ringte opp til Østmarka var det ikke rom i herberget. Så de sendte meg hjem igjen, og sa jeg måtte ringe ambulant teamet i morgen. Næææhsj.

Da jeg våknet i formiddag hadde jeg 4 ubesvarte anrop fra ambulant teamet på DPS. Men det var ikke noe stress, for jeg hadde jo, som sagt, time hos behandleren min i dag. Da jeg kom inn til han var det tydelig at beskjeden var gitt, og han viste om hva som hadde skjedd. Vi snakket litt, men jeg følte meg utrolig utilpass og sklei til stadighet ut av samtalen og ble sitttende helt stille. Ble utrolig bevist på alle bevegelsene mine og ble utrolig paranoid. Fikk det for meg at han kunne lese kroppspråket mitt og finne ut de merkeligste ting. Så fikk han meg tilbake til virkeligheten og jeg fikk snakket litt om følelsene mine. Vi snakka om selvskading generelt, og jeg fikk fortalt en del ting om «rutinene» mine som jeg ikke kan fortelle til noen andre. Det føltes ganske godt. Jeg lo til og med litt.

Skal tilbake på Onsdag, ingen innleggelse altså. Vet ikke hva jeg synes om det. Er litt redd for meg selv, men har fått høre at jeg bekymrer meg for mye. Jeg blir så redd for å miste kontrollen og at sykdommen skal komme å ta meg. Men som regel gjør den ikke det. Prøver å tenke at selv om jeg har åpnet «selvskadingsluka» på nytt så betyr det ikke at det er «lov» å gjøre det igjen. Fort gjort at snøballen begynner å rulle, men jeg skal ikke la det skje denne gangen. Har kommet for langt.

Dagens sang: Skyfri himmel – Bjørn Eidsvåg

Reklame