No rest for the wicked

Fucked up slitsom dag! Ingen søvn i går natt, til tross for at jeg sto opp tidlig, var i fysisk aktivitet, følte meg bedre psykisk og tok sovemedisiner. Holdt på å klikke i alle vinkler iløpet av natten da jeg ikke klarte å skru av hjernen. Det bare durer og durer videre. Bekymringer er spesialiteten min.

Så i 06.00 tiden sto jeg opp for godt og tok meg en dusj. Så litt på nyhetene mens jeg spilte World of Worcraft, som er den nye greia mi 🙂 Spiller som Human Mage og har kommet meg til Level 13 på bare to dager. Hurra for WoW!

kl. 09.00 trappet jeg opp på St.Olavs Hostpital (somatiske) for å ta en EEG undersøkelse. Fikk koblet på 25 elektroder på hodet mitt med ekkelt klister i håret og ble lagt i en seng. Der skulle jeg ligge med øynene lukket og ikke sovne. Først trodde jeg det skulle bli litt vanskelig siden jeg ikke hadde sovet i natt, men det gikk greit gitt. Tanketogene freste avgårde og angst ble plutselig en stor del av undersøkelsen. Som en del av testen måtte jeg hyperventilere i 3 minutter. Det er noe av de 3 lengste minuttene jeg har vært med på. Kjenner jo hyperventilering fra angstanfall og slikt, men trodde ikke det skulle være så ille å «bare» hyperventilere. Jeg ble skikkelig svimmel, jeg ble nummen og prikkete i hele kroppen. Det eneste jeg hadde lyst til var å puste rolig, men jeg var nødt til å ligge helt stille med øynene igjen i 3 minutter. Var redd for at jeg skulle svime av, men det gikk greit. Neste del av testen var med et utrolig sterkt lys som pulserte alà blitzlys rett i øynene. Av en eller annen grunn trigget disse lysene og den ekle følelsen av hyperventileringen masse angst inni meg, så jeg ble dritredd. Et slags mini angstanfall.

Stressende test altså. Da det hele var over kom en søt mannlig sykepleier inn og fjernet elektrodene mine. Han spurte om jeg var Motorpsycho fan, siden han så tattooen min. Han var også fan og vi snakket litt om musikk. Deretter vasket han håret mitt for å få ut gøgga de hadde brukt til å feste elektrodene. Han var utrolig sjarmerende og jeg måtte ta meg sammen for ikke å gråte/le da jeg innså at dette var det nærmeste jeg hadde vært en mann på 9 måneder. Djises. Syntes det var utrolig koselig at han vaska håret mitt, jeg fikk litt nærhet, selv om det var en veldig profesjonell nærhet 🙂

Da jeg kom tilbake til DPSn var det rett ut på tvungen trimtur…Gidder ikke si mer om det. Har som mål å gå ned 20 kg, så da er det jo bare å få med seg ræva ut døra.

Så var det medisinmøte med psykiateren som er ansvarlig for medisinene mine. Vi snakket vel og lenge om det. Jeg fikk ut litt frustrasjon og begynte til og med å gråte. Skal fortsette på Orifiril til tross for faren for infertilitet. Dette fordi regelmessige undersøkelser vistnok skal kunne vise om det er fare på ferde. Da kan man i værstefall reversere skaden som har skjedd. Dersom det ikke allerede er for sent. Psykiateren skulle skrive brev til fastlegen min å få henne til å ordne med gjevnlige ultralyd undersøkelser.

Siden jeg sliter med søvn og har prøvd masse rart i den avdelingen skal jeg prøve meg fram med Vival på kvelden i vanskelige perioder. Vi får se.

Snakka også om ECT behandling, men vi ble enige om at det ennå er for tidlig. Jeg kan ikke ta det uansett før etter eksamen, og jeg tror jeg begynner å føle meg litt bedre. Så kanskje trenger jeg ikke det i denne omgangen.

Nå ligger jeg atter en gang søvnløs i sengen. Forhåpentligvis blir det ikke to våkenatter på rad, da tror jeg at jeg blir psykotisk. Man blir jo skrullete i hodet av for lite søvn. Har fortsatt en følelse av at jeg er på vei mot noe bedre, at ting er i ferd med å rette seg ut. Må bare komme meg litt på beina igjen. Gleder meg til å komme hjem til mamma og få slappa av. Legge flyttestresset bak seg for en stund, selv om leilighetsjakten fortsetter. Trenger ro og hvile NÅH!

Reklame

Framtid og fortid

Denne dagen har vært utrolig rar. Begynte å gråte av sesongavslutningen på Californication fordi det passet så utrolig godt til hvordan jeg følte meg.

«You can`t always get what you want, but if you try sometimes, you just might find, you get what you need.» – Rolling Stones

Håper det er sånn det er, og det føles litt sånn i dag. Føler at jeg har fått bearbeidet noe inne i meg, et punktum eller muligens et komma har blitt satt i livshistorien min. Lenge gikk jeg rundt å følte at alt var tapt, levde i fortida. Alt jeg ønsket var å få tilbake det som var borte. Det har vel vært hovedproblemet mitt de siste årene. Men i dag fikk jeg for første gang følelsen av at det kanskje det er en mening med alt. Kanskje er det håp om at ting skal ordne seg. At det som skjer, det skjer for en grunn.

Jeg har prøvd å ta kontroll over mitt eget liv, men det har vist seg å være vanskelig. Kanskje fordi jeg har vært så besatt av å få tilbake det gamle livet. Den smerten jeg har gått gjennom de siste månedene har vært med på å skape ny grobunn for noe nytt. Jeg har prøvd å stake ut en ny vei.

Litt kryptisk alt dette, men sånn må det bare bli noen ganger. Hovedsaken er at jeg har en god følelse. Jeg har fått closure rundt en del følelser og tanker som jeg har jobbet med lenge. Ting forandrer seg ikke på dagen, noe jeg av og til har litt problemer med å akseptere. Har som mål at ting skal være bedre til sommeren, at da skal saker og ting begynne å falle på plass. Noe falt på plass i dag i hvertfall, en slags følelse av at det kan gå bra. At all min lykke ikke ligger i fortiden, men også i framtiden. En framtid som jeg ikke engang kan forestille meg hvordan er, og det er litt godt det også 🙂

Helg

I dag kom det en hyggelig dame som ville gi Dexter, katten min, et nytt hjem. Hun bor på en gård sammen med to små gutter og hun er dyrlege. Det kunne ikke blitt et mer perfekt hjem for han. Men jeg er lei meg alikevel. Håper og tror han vil få det bedre der, men det er vondt alikevel. Føler at jeg har sviktet bestevennen min og bare gitt han bort, men det var ingen annen løsning. Klarte å holde maska til den hyggelige dama hadde dratt, men knakk sammen i gråt etterpå.

Er tilbake på DPSen nå og snart er det lørdagspizza. Hele Østmarka spiser pizza på lørdager.

Satt barnevakt igjen i går kveld og overnattet der i natt. Hadde det kjempekoselig med ungene og hadde trivelige samtaler med foreldrene i morgest. Foreldrene er som onkel og tante for meg fordi jeg har kjent dem så lenge jeg har levd. Kona er bestevenninna til mamma og de vokste opp sammen. Det var de som reddet oss den kvelden pappa truet med å drepe meg å mamma for så mange år siden. Jeg husker nesten ingen ting fra den kvelden, men jeg har et klart minne av å bli bært fra bilen til sengen av mannen. Husker at jeg endelig følte meg trygg da. Så det føles godt å kunne gjøre litt småting for dem innimellom.

Har fått bestilt billetter hjem til mamma og nå, så jeg reiser om en uke. Blir koselig å være sammen med familie igjen, men jeg kommer ikke bort fra suget jeg har i magen om at livet mitt går til helvette. Føles ikke godt å måtte flytte hjem til mamma igjen i en alder av (snart) 23 år. Katten er borte, leiligheten er borte, jeg er innlagt på psykiatrisk, jeg er langtidssykemeldt og kan se fram til å bli delvis uføretrygdet til sommeren…Negativ i dag. Skal prøve å være litt mer positiv i morgen.

Kill some day

Det irriterer meg noe helt vanvittig hvor dårlige puter de har på DPSn! Det er to små, supertynne filmer av noen puter. Som man har puttet en  oppvaskklut i et putevar. Jeg trenger gode puter for å kunne sove. Mens jeg allerede er i gang kan jeg jo også klage på madrassen som også er rævva. Har, ekkel skumgummi. Men Det er nå i det minste bedre enn de på akuttposten.

Får ikke sove så da tilbringer hjernen min tid på grublerier, bekymringer og irritasjoner.

«I get so mad, frustrated and sick. I wish I knew just who or what to kick.» Kill Some Day – Motorpsycho

Har tatt sovemedisin i dag, men ingen effekt. Noe som betyr at jeg bare må klare meg uten i nærmeste framtid. Noe som jeg vet av erfaring funker dårlig. Jeg har ingen andre «eventuelt» medsiner skevet opp, så hvis jeg ber om å få noe annet så får jeg det ikke. Det er frustrerende, jeg vet hva som funker, men jeg får ikke det. Vil bare sove. En natt med ro. Der jeg sovner uten problemer, og sover godt hele natten. Helst etterfulgt av en morgen hvor jeg våkner og føler meg uthvilt. Det haddet vært noe.

Katten

I dag er en drittdag, fra start til bunn.

Sov hjemme i natt fordi flyttebyrået skulle komme tidlig. Jeg skulle ringe dem i 09.00 tiden så skulle de komme. Da jeg våkna hadde mobilen min konka, så jeg fikk ikke kontaktet dem. Laderen lå på DPSn og det var full snøstom ute. Så jeg snudde meg i senga og dreit i hele greia. Lurt…

Våkna med tonnevis av dårlig samvittighet kl 13.30, sto opp og tok taxi tilbaketil DPSn uten å ha fått utrettet så mye fornuftig. Så ringte det en hyggelig dame som ville adoptere katten min. Kjenner at hjertet mitt knuses bare jeg tenker på det. Men jeg finner jo faen ingen plass å bo hvor man kan ha katt, og mamma har ikke lov til å ha katt der hun bor. Så da var det eneste utvei. Denne damen bor på gård da, så det er jo en liten trøst. Han blir sikkert å få det fint der, mye finere enn som innekatt i en liten leilighet. Men jeg kommer til å savne han alikevel…

Flyttings

Trist dag i dag. Har skrevet annonse som jeg har lagt ut på finn.no for katten min. På grunn av bositusjonen min kan jeg ikke ha han lengre, og det synes jeg er kjempetrist. Så hvis du bor i Trondheim og har lyst på verdens beste pusekatt så er det bare å si ifra.

I tillegg til dette har jeg vært hjemme å pakka. Føles ikke som hjemme lengre. Alle tingene mine ligger hulter til bulter i esker og poser. Ingenting ser ut som den trivelige leiligheten min lengre. Jeg har ikke noen plass å bo, jeg er hjemløs. Fy faen så trist. Skal bestille flyttebyrå i morgen så jeg får satt tingene på lager iløpet av helgen. Så blir det hjem til mamma rundt den 4. april. Huff altså…Alt rakner. Savner livet mitt. Føler meg som tidenes failure. Jeg hadde alt, nå har jeg ikke en dritt. Har ikke vært på forelesning på nesten 2 måneder og om under to uker begynner eksamen. Jeg har ikke engang en plass å bo og er innlagt på psykiatrisk instutisjon. Livet mitt er fucking peachy.

Var også og tok blodprøver til BRAIN studien i dag (forskningsprosjekt på bipolare), de tok 13 glass med blod pluss en urinprøve. Vanligvis bryr jeg meg ikke om blodprøver og sånt, men da jeg så han plukke fram 13 glass ble jeg litt bekymra for at jeg skulle svime av etterpå. Men det gikk bra, ble ikke svimmel engang. I morgen skal jeg på MR undersøkelse, også i forbindelse med denne studien.

Motorpsycho @ Byscenen, dag 2

Hehe, ja, dette har vært en impulsens dag.

Hadde store problemer med å komme meg opp i dag. Var så utroli gåen etter konserten, men hadde avtale på et treffsted for psykisk syke sammen med ei fra personalet. Så jeg dro meg opp av sengen og vi stakk opp dit. Var greit nok der, så jeg meldte meg på et «glasskurs» hvor man lærer å lage glassfat, så skal jeg kanskje begynne på malekurs der også. Mens vi satt der og drakk kaffe fikk jeg det for meg at jeg måtte komme meg på Motorpsycho konserten i kveld også. Følte meg så utrolig bra i går, og det var så utrolig deilig å være på konsert.

Så da jeg kom tilbake til psykehuset begynte jeg å tråle internettet etter billetter. Det var umulig. Konserten hadde vært utsolgt i ukesvis. Så jeg la inn en forespørsel om billetter på alle slags forum jeg kom på. Både på facebook og på Motorpsycho sine hjemmesider. Kl. 18.30 fikk jeg sms fra ei hyggelig jente som ville selge meg billetten sin 🙂

Så da ble det konsert igjen gitt. Det var like fantastisk i dag også, selv om det var to helt forskjellige konserter. Det var mer publikum og bedre stemning i dag. Låtvalget var anneledes også, noe som var veldig fint for min del. Det eneste drawbacket var at jeg var utrolig sliten og hadde vondt i beina. Men jeg smilte og sang med alikevel på første rad.

Da konserten var over så jeg til min overaskelse en kompis jeg ikke har sett på flere år som har flytta fra byen. Det var kjempekoselig å treffe han igjen så jeg ble med han og kjæresten og tok en øl.

Nå er jeg hjemme av alle steder. Har tatt permisjon til Søndags formiddag. Veldig merkelig å være her. Hadde ikke sett for meg at jeg skulle sove en natt til her siden jeg skal flytte om bare noen uker og er innlagt. Godt å ligge i egen seng med ordentlig pute! De har drittputer på psykehuset. Hadde ikke sett for meg at jeg skulle plutselig få det greit igjen, så alt er litt rart. Vi får se om det varer eller om det bare er Motorpsychorus.

Nå er jeg trøtt, sliten og har mest lyst til å sove. Fred ut.

Motorpsycho @ Byscenen

«It feels so good to feel again» – Motorpsycho

Fy søder! Jeg har aldri hatt sånn øresus før i hele mitt liv, frykter for at det kan bli permanent denne gangen. Høres ut som jeg har en jævla foss i hodet. Håper det går over i løpet av natten.

For en kveld! Bestemte meg først i formiddag for at jeg skulle dra på konsert, jeg er jo tross alt blodfan. Hadde tenkt å bare sitte på galleriet og ta det med ro. Det klarte jeg i 1 sang før jeg sto forrerst. Når det har gått en stund mellom at jeg har vært på konsert med dem glemmer jeg hvor glad det gjør meg. For første gang på lenge sto jeg å bare smilte fordi jeg var glad. Det liksom boblet inni meg. Så jeg sang med, dansa og koste meg masse.

De hadde et akustisk parti hvor de spilte noen gode gamle slagere og da måtte jeg felle noen tårer. De spilte blandt annet Fools Gold, den første Motorpsycho sangen jeg kicka skikkelig på, og den har jeg aldri hørt live før.

Fools Gold - Motorpsycho

please come smile with me just one more time,
it won’t get out of hand
keep doing what you’re doing now,
I think I understand.
insight comes so fast sometimes,
with confusion in it’s wake.
I dug and found fools gold again,
but saw through it way too late.
I saw through you way too late
   you weren’t far from me that time..
   not so far from me
   but it’s been dying all this time...

you still mean the world to me
for seconds on end sometimes.
we talked until no more words were left
and the things we did were crimes.
why beautiful turned ugly then,
I still can’t understand-
please look at me just one more time,
I can take it if you can
I can take it if you can
   You weren’t far from me that time
    not so far from me
    but it’s been dying all this time

    and now you’re losing me

Det var så utrolig godt å være i publikum, stå forrerst å synge med igjen. Noen av tekstene går rett i hjertet og snakker til meg i den situasjonen jeg er i nå. Noen får meg til å smile, og når det virkelig rocker da er jeg i himmelen. Det er få ting i livet som gjør meg så glad som Motorpsycho konserter, og akkurat nå trengte jeg en. Litt spesielt å være edru og ta taxi rett tilbake til psykehuset etter konserten, men det ga kvelden mer mening.

Etter hver konsert jeg har vært på har jeg alltid stått og venta til roadiene kommer og begynner å rigge ned for å spørre om jeg kan få set-lista (altså lista bandet har skrevet ned over sangene de skal spille) og i kveld fikk jeg den 🙂 Det tok meg bare 8 konserter, men nå har jeg ei Motorpsycho set-liste. Hurra for det 🙂

Nå er jeg sliten i beina og litt trøtt, men mest gira. Håper jeg får sove godt i natt. I morgen er starten på at jeg skal bli bedre. Takk kjære, kjære Motorpsycho for at dere finnes!

Konsert

Noen dager siden oppdatering nå. Begynner med Mandag:

For en dag! Ingen søvn. Sist jeg så på klokka var den rundt 0630. Sov i to timer før jeg spratt opp og dro til samtale. Lite viste jeg at klokka mi på et eller annet mystisk vis har klart å stille seg en time fram i tid, så jeg ble sittende på Bipolarklinikken å vente i en time fordi jeg kom for tidlig. FML

Samtalen jeg hadde på Bipolarklinikken var intervjuet som henger sammen med BRAIN studien. Det var en merkelig samtale. Ble både motivert og provosert.

For det første er det tydelig at jeg har blitt ganske dårlig behandla av helsevesenet i forhold til medisiner og behandling, det er nå en ting. Hun jeg snakket med var sjokkert over «medisinlista» mi og hvordan jeg har blitt forsøkt behandlet. En annen ting er at jeg ikke har blitt skikkelig orientert om bivirkningen av en medisin jeg har gått på i 2 år. Fikk vite i dag at denne medisinen (Orifiril) er siste valget til jenter i fertil alder pga faren for cyster som fører til infertilitet. De hadde nevnt til meg for noen uker siden at dette var en mulig bivirkning, men ikke hvor alvorlig det var. Så nå er jeg offisielt skremt.

Hun snakket mye om å kjempe og ta livet tilbake. Blandt annet i forhold til kosthold. Og den delen av samtalen skremte meg. «Du kan ikke drikke cola lengre. Du kan ikke spise brødskiver. Du kan ikke spise poteter. Du kan ikke spise pasta. Hold deg unna alt med sukker og stivelse». Hun prata lenge om fiskekaker uten poteter og jeg kjente helt ærlig på meg at jeg fikk lyst til å grine. Så viktig er faktisk god mat for meg! Greit at man skal være forsiktig med hva man spiser og man skal passe seg for karbohydratene, men denne dama ville at jeg skulle kutte ut alt jeg er glad i. «På den måten blir du frisk!»

Oppskriften hennes var god søvn, faste rutiner, godt kosthold og trim. Forsåvidt greit, men hun klarte altså å skremme vettet av meg med kostholdsanbefalningene sine. Hun er den første personen som har sagt til meg at jeg er overvektig og den stakk. Kjente jeg ble provosert så jeg svarte til henne at jeg hadde da for fanken spist poteter, pasta og drukket cola før jeg begynte på Seroquel også. Det var etter jeg begynte på Seroquel at jeg la på meg 25 kg.

Ellers har lite skjedd. Var hjemme i går og begynte operasjon pakking. Har enda ikke fått meg noen plass å bo, så det blir sannsynligvis hjem til mamma om noen uker…Liker ikke.

I kveld skal jeg på Motorpsycho konsert 🙂 Blir godt å gjøre noe annet. Satte på ei plate jeg ikke har hørt på på noen år og begynte å gråte. Den kom ut i en periode av livet mitt som var veldig bra. Jeg hørte på plata hele tiden, og livet mitt var fint. Var rett og slett vondt å høre på den nå når jeg vet hvordan livet mitt har utviklet seg siden den gangen, så jeg måtte gråte litt. Men konsert i kveld blir bra 🙂

T-skjorter

I dag har jeg virkelig fått føle på kroppen at jeg ikke tar Seroquel lengre. Jeg tror hvertfall det er det som er grunnen. Det føles veldig likt som da jeg sluttet på Effexor. Konstant svimmel og i ubalanse. Føles som hjernen ikke klarer å registrere hvordan ting er i forhold til hverandre og når jeg beveger meg kjennes det ut som jeg er på en båt. Aller helst vil jeg ligge i sengen helt stille, da er det minst ubehagelig. Men det er jo ikke noe særlig gøy det heller.

Fikk ikke sove i natt heller, selv om jeg fikk sovetabeletter kl 23.00 så sovnet jeg ikke før i 04-05 tiden i natt. Dritt…

Har kikket på t-skjorter på det O store internettet i dag og funnet noen t-skjorter jeg skal bestille meg i morgen når jeg får penger 🙂 Jeg er jo serie geek, så det blir serieskjorter, oh joy!

Kanskje jeg ikke kjøper alle i morgen, men i hvertfall noen av de 🙂 Can`t wait