Monthly Archives: april 2011

Walkabout

Gikk en lang tur i dag. Gjennom gamle nedslitte fabrikker, og skikkelig industriområde. Det er en utrivelig gåtur, men det var målet jeg var ute etter. For helt ytterst på spissen av denne halvøya er det en gammel skanse. Der er det fredelig og fint. Husker jeg brukte å sykle hit da jeg var lita, bare for å tenke, eller for å komme meg bort.

Så jeg bestemte meg for å gå dit i dag. Været var typisk Nord-Norsk, men ikke noe mer dramatisk enn det. Det regna og blåse som faen, men jeg skulle ut, jeg hadde en plan. Gikk først litt rundt og tok bilder (som kanskje blir lastet opp etterhvert), før jeg gikk ned mot fyret helt nede ved sjøen. Bølgene var store og smalt inn i berget. Jeg satte meg ned på berget for å føle på naturen, føle på vinden som rev i meg, regnet som peppret meg. Det føltes godt, det føltes som et utrykk for hvordan jeg føler det inni meg. En helvettes storm med rasende bølger og vind som blåser ut all fornuft. Så jeg satte meg altså ned, med iPoden min og satte på Vortex Surfer med Motorpsycho og ble sittende der og filosofere. Se på havet. Kjenner at jeg har savnet havet. Savnet intensiteten i været her nord. Det matcher liksom intensiteten inni meg, for å være klisjeenes mester.

Greia med foreldrene mine er fortsatt ganske uavklart, selv om det ser ut til at de blir å holde sammen. Noe jeg er utrolig glad for, stefaren min er som en far for meg, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten han. Men det er en vanskelig situasjon vi er i, og vi prøver å støtte hverandre, men det er ikke lett. Vi har alle skjulte følelser vi ikke vil dele med de andre i frykt for å såre eller gjøre situasjonen værre, men det drypper ut av og til. Sinne, bitterhet, alle de skikkelig destruktive følelsene. Så atmosfæren her er tykk og utrivelig. Jeg vil så gjerne hjem til Trondheim at jeg har lyst til å gråte. Blir fullstendig ødelagt av å være her. Jeg har jo ikke noe hjelpeapparat her oppe. Jeg er redd for at noe skal gå galt.

Var farlig ute på selvskadingstankegangen igjen i går kveld. Ville bare lage noen små risp for å se om det hjalp. Det gjorde det ikke, noe jeg egentlig visste på forhånd. Det må mer til enn noen små risp på hofta til for at ting skal bli bedre. Men det er uansett ikke veien å gå, og jeg er glad for at jeg klarte å kontrollere meg såpass at jeg ikke lot det utvikle seg derfra.

Har vært litt uforsiktig med medisinene mine, tatt dem litt for ofte og litt for mye. Derfor er jeg nå fri for beroligende, og uten nye resepter. Noe som gir meg en enorm angst. Har sendt mail til fastlegen min og forklart det hele, og håper hun svarer meg i morgen. Det er så lett å ta en pille for å dempe kaoset i hodet, jeg har ikke tid eller annledning til å deale med det på «den ordentlige måten» akkurat nå. Slik jeg ser det trenger jeg de pillene for å i det heletatt holde meg i live.

Prøver å skrive når ting er vanskelig, men det eneste jeg klarer å skrive for tiden er for mørkt for denne bloggen, så det blir ikke innlegg så ofte.

2 kommentarer

Filed under Angst, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading

Wishing Well

«there’s a hole when she’s smiling
and a fire when she’s sad
and a void when she’s glad»

Wishing Well – Motorpsycho

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

Vortex Surfer

God påske der ute. Lenge siden innlegg nå, men har vært og er fortsatt på hytta. Har ikke vært i særlig god form de siste dagene, så jeg har ikke vært helt sikker på hva jeg skulle skrive. Faren er jo at jeg i affekt skriver noe alt for privat og mørkt som jeg kan komme til å angre på. Men jeg tar sjansen i dag.

Akkurat nå ligger jeg i sengen etter nok en lang dag. I dag har vært første dag med strålende sol og varme. Så det har vært litt bedre stemning i dag. Det har vært drittvær hele påska til nå og familien har vært inne i den lille hytta. It`s driving me fucking mad!

En ting hadde vært å være her og være sammen med familien min under vanlige omstendigheter. Det hadde vært vanskelig nok det, men nå når det er så mye uro og så mye dårlige følelser er det ekstra vanskelig. Mamma er deprimert og vil bare isolere seg. Vet hun ikke gjør det med vilje men alt hun sier til meg er kommandoer, sarkasme eller bare ord bak tomme, triste øyne. Stefaren min prøver å være seg selv, men han lister seg stille i dørene og prøver å skape så lite konfrontasjoner som mulig. Lillebroren min aner ingenting og jeg tror ha blir frustrert og forvirra over stemninga.

Selv har jeg det ikke noe godt i det hele tatt. Jeg er vel deprimert, og har en del farlige tanker. Går å legger meg så tidlig som mulig for å slippe unna dem. Det er jo helt forfærdelig, for jeg er jo glade i dem, men de gjør meg gal. Må komme meg tilbake til Trondheim så fort som mulig.

Har hatt oppheng i fortiden i dag. Påskeaften for noen år siden var en veldig bra dag, og jeg er lei meg for at jeg ikke er i nærheten av å føle meg så bra som jeg gjorde den gang. Må slutte med denne fikseringen på fortiden og begynne å innse at det finnes en framtid. Men det er liksom det da. Det er det jeg ikke har noen tro på. Selv om jeg har vært lykkelig, men er syk nå, betyr det ikke at jeg ikke kan bli lykkelig igjen. Gjør det vel? Føler at det siste året kun har presset meg lengre og lengre ned, og jeg er enda lengre unna det jeg vil ha i livet. Jeg vil være stabil og ikke så jævla deprimert og humørsyk hele tiden. Prøver så hardt jeg kan, men faen heller!

Frustrert. Orker ikke skrive mer.

Dagens sang: Vortex Surfer – Motorpsycho

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

Klaustrofobi

Dagens sang: Little Cabin Song – Sharkey

Føler at jeg har ingenting her hjemme å gjøre når situasjonen er som den er. Føler at jeg burde komme meg tilbake til Trondheim så fort som faen.

Stefaren min sa i dag «Ikke misforstå meg, men jeg tror at jo tidligere du drar, jo bedre. Både for deg selv og for oss.» Det han mente var at jeg er voksen og trenger å ha et eget liv, egne venner og være i den byen hvor jeg trives best. Pluss at vi i familien går hverandre på nervene over tid.

Dette hører jeg: «Kom deg bort herfra, vi vil ikke ha deg her mer. Vi har nok å bekymre oss over, om vi ikke skal være nødt til å bekymre oss for deg også. Du er bare en byrde for familien og du er irriterende.»

Klarer ikke å ta det opp, fordi jeg vet hvordan det kommer til å ende. Han blir sur fordi jeg har mistolket han, mamma blir sint fordi han har sagt det og jeg kommer ikke noe lengre.

Mamma, stefaren min og lillebroren min drar på hytta på Fredags ettermiddag, jeg skal ikke komme etter før Lørdags ettermiddag fordi jeg endelig skal på synstest. Det betyr at jeg får leiligheten for meg selv hele fredagen. Planen er å kjøpe en flaske rødvin, eller kanskje portvin? «I`ll get the port out, and I`ll drink to all the hopes that I once had, before I go to bed to dream on».

Snakka lenge med stefaren min i dag, vi kjørte nemlig til og fra hytta for å bære ned matvarer til påska. Det var en fin biltur og vi fikk snakka mye om ting vi aldri har snakka om før. Han spurte blandt annet veldig åpent om sykdommen min og selvskadingen og viste interesse for å lære om det. Før har han virket veldig distansert fra hele greia. Så jeg fortalte nå hvordan det var, med eksempler som han kunne forstå, og han sa han forsto bedre. Ga han også en bipolar «flyer» jeg hadde liggende i veska mi som han kan lese hvis han vil vite mer. Håper han gjør det, vil at både han og mamma skal vite mer sånn at de kan hjelpe meg. Det har ikke vært så mye interesse på det området før.

Er bare gjennomsyra av tristhet i dag. De siste dagene har vært forfærdelige og tårene ligger i øyekroken hele tiden. Skulle ønske jeg kunne skrive her hva det er som foregår, for å få lufta tankene og følelsene mine. Men jeg skriver jo min egen dagbok i tillegg og snakker med nære venner for å få lufta ut litt.

Prøvde å gå igjennom økonomien min i dag…SMERTE. Hvis jeg er heldig får jeg utbetalt rundt 12 000 pluss 2000 i besteforeldrebidrag og da får jeg såvidt dekt alle inkassokravene og regningene. Balle! Jeg hater penger! Jeg hater penger så intenst at jeg har ikke ord!

Jeg vil bare at alt skal bli bra for alle!

1 kommentar

Filed under Hverdag

Long time…

Lenge siden et ordentlig innlegg nå. Det har skjedd mye rart og jeg har ikke hatt energi til å gjøre så mye.

På Fredagen fikk familen et skikkelig sjokk, og livet sånn som foreldrene mine kjenner det har blitt snudd opp ned. De har bestemt seg for å ikke gå fra hverandre, men komme seg gjennom dette sammen. Men det kan nok ta måneder, om ikke år. Det vil komme alvorlige konsekvenser. Vil ikke si noe som hva som har skjedd på grunn av familien min, men jeg kan si litt om hvordan jeg har hatt det.

Jeg har grått masse. Jeg har holdt rundt mamma mens hun har grått. Jeg har våkna av mammas gråt om morgenen. Jeg har gått gjennom alle følelsene, sinne, skam, tristhet, skuffelse, sympati. Klarer ikke å finne en følelse og holde meg til den, så det er bare stort kaos. Jeg har for 2. gang på 11 år sett stefaren min gråte da jeg skulle ha en alvorlig prat med han. Rart å se han gråte, rart å se hvor vondt alle de jeg er glad i har det og ikke kunne gjøre noe som helst med det.

Skal snakke med behandleren min i morgen om det som har skjedd, må få noen profesjonelle råd på hvordan dette skal gå.

Bortsett fra denne krisen, så har jeg prøvd å gjøre fornuftige ting. Jeg har blitt mye mer bevist på kostholdet mitt, jeg er jo 25 kg overvektig, så jeg har blitt med i vektklubben på vg-nett. Så vi får se om det gir noen uttelling. Prøver å gå tur eller trene på en eller annen måte hver dag. Prøver også å få skrevet på bachelor oppgaven, men det er også vanskelig. Vanskelig å tenke…

Er så lei av at ting går til helvette. Kan ikke ting bare gå bra for en stund?

4 kommentarer

Filed under Hverdag

Bra tegneserie

Ny serie på dagbladet som jeg liker 🙂

1 kommentar

Filed under Hverdag

Like a rolling stone

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

Black Lab – This Night

There are things
I have done
There’s a place
I have gone
There’s a beast
And I let it run
Now it’s running . . .
My way

There are things
I regret
To can’t forgive
You can’t forget
There’s a gift
That you sent
You sent it . . .
My way

So take this night
Wrap it around me like a sheet
I know I’m not forgiven
But I need a place to sleep
So take this night
And lay me down on the street
I know I’m not forgiven
But I hope that I’ll be given . . .
Some peace

There’s a game
That I play
There are rules
I had to break
There’s mistakes
That I made
But I made them . . .
My way

So take this night
Wrap it around me like a sheet
I know I’m not forgiven
But I need a place to sleep
So take this night
And lay me down on the street
I know I’m not forgiven
But I hope that I’ll be given . . .
Some peace . . .
Some peace . . .
Some peace

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

ute av kontroll

Alt har gått bra hjemme…fram til i kveld. Da gikk alt til helvette. Kan ikke si så mye om det, men forholdet til mamma og stefaren min henger i en tynn tråd. Og det gjør resten av framtiden vår også…Shit hit the fan.

Vil ikke si så mye om det. Har det utrolig vondt nå. Har grått i timesvis og fortvilet prøvd å roe ned mamma.

1 kommentar

Filed under Hverdag

All packed up

For en stressdag. Var en stund redd for at jeg skulle bikke over og bli hypoman. Sov 4 timer i natt, ikke snakk om at jeg fikk sove selv om jeg hadde tatt både Vival og Zopiklone.

Fikk utlevert eksamen i dag. Oppgaven virker grei, så dette skal jeg klare. Lettelse å bare få den utlevert og ferdig med det. Har allerede begynt å notere ned en del stikkord og idèer, så jeg har trua på dette.

Da jeg kom på skolen i morgest lurte jeg en stund på om jeg hadde havna i gettoen ved en feil, for det så faen ikke ut der. Vann og oppsmuldrede takplater over alt. Viste seg at det var en varmtvannsgreie som hadde fått en lekasje og lagd vannskader på 4 etasjer med kontorer og forelesningssaler. Greit jeg ikke skal ha en eneste forelesning til der kjenner jeg. Vannskader lukter forjævlig.

Etter det var det å forte seg hjem og vente på flyttefolka. De kom og tok med seg pikkpakket mitt på 1,5 time mens jeg svinsa rundt og vaska. Var utrolig deilig å slippe å bære noe som helst, men det svir vel litt når jeg får regninga.

Etter det var det to intense timer med vasking for å få leiligheta shina til husverten skulle komme å overta nøklene og se at alt så bra ut.

Rakk til og med en tur på kafè med ei venninne fra videregående som jeg ikke har sett på år og dag. Pluss en liten tur innom A for å si hade. Det var litt trist, men jeg kommer tilbake snart…

Etter jeg hadde gått fra A hadde jeg liksom avsluttet alt og begynte å føle meg rar. En blanding av angst, dissosiering og hypomani som kicka inn tror jeg. Blei ihvertfall utrolig rar i både kropp og sjel. Musikken jeg hørte på iPoden min fikk meg nesten til å frike ut og jeg var på nippet til å begynne å brøle ut Motorpsycho sanger på bussen. Klarte å holde meg, men trampa takten og trommet med hendene som en gal, samtidig som det føltes som hele universet åpnet seg under føttene mine.

Heldigvis har det stortsett gått over nå. Kjenner litt på det ennå, fremmedfølelse i kroppen. Som om jeg ikke er meg og dette ikke er mitt liv. Som om jeg bare ser på hva som skjer. Skal man tro psykologene har det vel noe med å gjøre at jeg ikke takler følelsene mine og bare skyver de unna til det passer bedre å deale med dem. Stressdag = ingen tid til å takle følelser. Er redd for å frike totalt ut på toget, enten med grining, angst eller dissosiering så jeg har med medisiner for å roe meg hvis det skulle bli for ille.

Håper alt roer seg helt når jeg kommer hjem. Da kan jeg slappe litt mer av. Det værste er faktisk over nå. Herfra kan det bare gå oppover.

Dagens musikktips Starmelt/Lovelight – Motorpsycho (selvfølgelig:))

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag