Walkabout

Gikk en lang tur i dag. Gjennom gamle nedslitte fabrikker, og skikkelig industriområde. Det er en utrivelig gåtur, men det var målet jeg var ute etter. For helt ytterst på spissen av denne halvøya er det en gammel skanse. Der er det fredelig og fint. Husker jeg brukte å sykle hit da jeg var lita, bare for å tenke, eller for å komme meg bort.

Så jeg bestemte meg for å gå dit i dag. Været var typisk Nord-Norsk, men ikke noe mer dramatisk enn det. Det regna og blåse som faen, men jeg skulle ut, jeg hadde en plan. Gikk først litt rundt og tok bilder (som kanskje blir lastet opp etterhvert), før jeg gikk ned mot fyret helt nede ved sjøen. Bølgene var store og smalt inn i berget. Jeg satte meg ned på berget for å føle på naturen, føle på vinden som rev i meg, regnet som peppret meg. Det føltes godt, det føltes som et utrykk for hvordan jeg føler det inni meg. En helvettes storm med rasende bølger og vind som blåser ut all fornuft. Så jeg satte meg altså ned, med iPoden min og satte på Vortex Surfer med Motorpsycho og ble sittende der og filosofere. Se på havet. Kjenner at jeg har savnet havet. Savnet intensiteten i været her nord. Det matcher liksom intensiteten inni meg, for å være klisjeenes mester.

Greia med foreldrene mine er fortsatt ganske uavklart, selv om det ser ut til at de blir å holde sammen. Noe jeg er utrolig glad for, stefaren min er som en far for meg, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten han. Men det er en vanskelig situasjon vi er i, og vi prøver å støtte hverandre, men det er ikke lett. Vi har alle skjulte følelser vi ikke vil dele med de andre i frykt for å såre eller gjøre situasjonen værre, men det drypper ut av og til. Sinne, bitterhet, alle de skikkelig destruktive følelsene. Så atmosfæren her er tykk og utrivelig. Jeg vil så gjerne hjem til Trondheim at jeg har lyst til å gråte. Blir fullstendig ødelagt av å være her. Jeg har jo ikke noe hjelpeapparat her oppe. Jeg er redd for at noe skal gå galt.

Var farlig ute på selvskadingstankegangen igjen i går kveld. Ville bare lage noen små risp for å se om det hjalp. Det gjorde det ikke, noe jeg egentlig visste på forhånd. Det må mer til enn noen små risp på hofta til for at ting skal bli bedre. Men det er uansett ikke veien å gå, og jeg er glad for at jeg klarte å kontrollere meg såpass at jeg ikke lot det utvikle seg derfra.

Har vært litt uforsiktig med medisinene mine, tatt dem litt for ofte og litt for mye. Derfor er jeg nå fri for beroligende, og uten nye resepter. Noe som gir meg en enorm angst. Har sendt mail til fastlegen min og forklart det hele, og håper hun svarer meg i morgen. Det er så lett å ta en pille for å dempe kaoset i hodet, jeg har ikke tid eller annledning til å deale med det på «den ordentlige måten» akkurat nå. Slik jeg ser det trenger jeg de pillene for å i det heletatt holde meg i live.

Prøver å skrive når ting er vanskelig, men det eneste jeg klarer å skrive for tiden er for mørkt for denne bloggen, så det blir ikke innlegg så ofte.

2 kommentarer

Filed under Angst, Depresjon, Psykisk Helse, Selvskading

2 responses to “Walkabout

  1. Leter fortsatt, men finner ingenting som er aktuelt 😦

  2. E

    Er glad for at du stoppet etter noen smårisp. Som du sier, det hadde ikke hjulpet, sånn egentlig.
    Har du lett etter nytt sted å bo?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s