Oppsummering: April

Har glemt å gjøre oppsummeringer på noen måneder nå, det har vært så utrolig mye annet som har tatt opp plass i hodet mitt. For å være helt ærlig så har det føltes for deprimerende å skrive oppsummeringer. Jeg har ikke hatt noe å vise til, ingen framgang, bare tilbakeskritt.

Det jeg derimot kan si, som kan være et tegn på framgang, er at jeg har blitt flinkere de siste månedene til å gå til hjelpeapparatet å selv be om hjelp før jeg gjør noe ekstremt. Før jeg ble innlagt i Trondheim og nå i denne perioden hvor jeg er i Bodø, så har det vært utrolig vanskelig. Jeg er flau over å skrive om det, og redd for å skrive om det. Men det har vært alvorlige selvmordstanker og selvskading.

Alikevel har jeg klart å stekke ut etter hjelp når jeg har følt at jeg virkelig har holdt på å miste fotfestet, slik som før jeg ble innlagt i Mars og nå på Fredag. For meg føles det ihvertfall som framgang, fordi jeg hindrer sykdommen i å gjøre det den vil. Jeg setter ned foten og stopper den. Klarer det riktig nok ikke hver gang, men det at jeg har klart det i det heletatt er framgang. Er det ikke?

Jeg føler meg bedre i dag fordi jeg har fått tenkt en del over disse tingene, og sett at det kanskje finnes et lite lys i situasjonen. At jeg kanskje har mer kontroll enn jeg tror. Håper i hvertfall det.

Jeg ser fram til mange ting i Mai, jeg skal blandt annet tilbake til Trondheim for en liten stund. Skal til lege, NAV, behandler og hele systemet for å høre hva de kan hjelpe meg med i den situasjonen jeg er i nå. Blir godt å komme tilbake til byen min og se vennene mine igjen. Gleder meg sykt masse til å se A og S som jeg skal bo hos en stund mens jeg er der. Dessuten har jeg bursdag i Mai 🙂

Det eneste skåret i gleden er at det er innlevering av bachelor den 6.mai og jeg må lese til muntligeksamen så mye som mulig hele måneden. Har ikke hatt noe særlig lett for å lese det siste året, og jeg har super angst for muntligeksamener. Har ikke hatt en ordentlig muntligeksamen siden 10.klassen siden jeg gikk musikklinja på videregående og alltid ble trukket opp i musikkfag.

Mitt store håp for Mai er at det skal bli den beste måneden så langt i år, og jeg tror ikke det skal så mye til for å toppe de tidligere månedene. Jeg håper at jeg endelig skal finne meg en plass å bo, at uføresøknaden min skal bli behandlet og at jeg skal klare å lese til muntligeksamen. Guri malla, det er mye som står på spill. Det er bare å krysse fingre.

Reklame