Scar tissue

Leste et blogginnlegg av den fantastiske bloggerinen Karianne i går, og det inspirerte meg til å skrive et innlegg om samme tema selv. Hennes innlegg kan du finne i sin helhet her, og heter «Arr er ingen skam».

Det handler med andre ord om selvskadingsarr. Det er et vanskelig tema, tabu og et evig dilemma hver eneste sommer. Skal jeg svette som et uvær, men beholde den langarmede skjorta på? Eller skal jeg være modig og ta den av? Jeg har prøvd å leve på begge måtene.

Tidligere var jeg veldig flau over arrene mine, og livredde for at folk skulle se. Derfor begynte selvskadingskarriæren min med kutt på lårene. Og sånn var det i mange år. Men til slutt ble smerten så stor at jeg klarte ikke å bry meg lengre. Det var farligere å kutte seg på armene, derfor mer adrenalin, derfor mer og mer attraktivt. Jeg gjorde det en gang da jeg var 18, det var første gang jeg måtte sy, fordi jeg ble så utrolig redd. Lovte meg selv da at jeg skulle aldri gjøre det igjen, ikke på armene hvertfall. Sjulte de 10 arrene på venstre hånd til en hver tid i flere år. Klarte å holde det løftet i noen år, men etter et samlivsbrudd kollapset verdenen min og jeg ga meg faen i alt, nok en gang. Jeg ble også redd denne gangen, men ikke på samme måte. Etter det har armene mine vært gjennom mye mishandling og utallige ganger på legevakten for å sy. Jeg sier ikke dette fordi jeg synes det er kult eller tøft, men for å belyse et tabu rundt en faktisk sykdom.

I jobbsammenheng har jeg alltid tildekte armer, også på skolen. Jeg skal jo tross alt bli sosionom, og jeg føler at jeg blir dømt som en dårlig sosionom dersom folk vet historien min, og at det viser uprofesjonalitet. For det er personlig, jeg velger å vise fram noe personlig som har vært vondt. Bak hvert arr ligger det en historie, en følelse. Så dersom du ser meg med arrene mine kan du jo tenke på det?

Da jeg var innlagt i fjor på DPS i Trondheim ble jeg fortalt at jeg var nødt til å dekke til arrene mine, at jeg trigget andre pasienter. Det var en forferdelig opplevelse å bli dyttet så langt ned av pleiere som liksom skal forstå og akseptere meg for den jeg er. Mer om den episoden kan du lese her. Etter det fikk jeg noia en stund og var tildekket hele tiden. Det skal sies at jeg aldri hverken før eller siden har fått slike ordre fra psykiatrien. Da jeg fortalte om det på den posten jeg var innlagt på i vinter ble de sjokkerte.

Da jeg besøkte faren min i jula fikk jeg og en bøtte med kaldt vann i hodet. Han ble sint på meg og ga meg masse skyldfølelse. Han sa at jeg måtte slutte med det tullet, at jeg var stygg og at jeg hadde såret han personlig med å skade meg selv.

Mamma tar det litt bedre, men hun venner seg ikke til det. Jeg ser at hun gransker armene mine etter arr som virker nyere enn andre, og hvis hun ser noen så spør hun. Det er greit. Jeg er ikke redd for at hun skal se armene mine. Lillebroren min har begynt å bli såpass stor nå at han spør. Når jeg var hjemme nå sist begynte han å spørre med elimineringsspørsmål. «Er det katten som har klort deg? Er det utslett? Har du vært i en ulykke?». Jeg klarte ikke annet enn å bare svare nei på disse spørsmålene. Så en dag motet han seg opp og spurte rett ut hva som hadde skjedd med armene mine…Og jeg klarte ikke å svare han. Det var helt forfærdelig å sitte der alene sammen med lillebroren min på 9 år og være tom for ord. Han så på meg lenge og ventet på at jeg skulle svare, men jeg klarte ikke å si noe som helst. Lette etter ord febrilskt i hodet mitt, fordi jeg mener han fortjener å få vite sannheten. Men jeg fant ingen ord, så jeg ble bare sittende å se ut i lufta i sikkert 10 minutter med stillhet før jeg gikk på kjøkkenet. Følte meg utrolig ekkel da. Fortalte det til mamma og sa at hun måtte fortelle han det hvis han spurte igjen, fordi jeg tør ikke. Jeg vil ikke at han skal bli lei seg eller redd for meg. Utrolig vanskelig dette med barn. Husker ikke hvordan pappa fortalte det til meg, jeg var liksom alltid i nærheten da det skjedde så jeg skjønte  at det var selvpåført. Tror ikke lillebroren min vet noe som helst om det å være psykisk syk og hvertfall ikke at jeg er det.

Men takk gud for at jeg har gode venner som får meg til å føle meg trygg. Venner som har gitt meg aksept. Jeg har til og med venner som innimellom spør om de kan få se nærmere på armene mine for å se om arrene har begynt å falme. Det er vanskeligere å gå med bare armer alene enn hvis jeg går sammen med en god venn eller venninne, for da vet jeg at jeg har noen som kan støtte meg hvis det kommer kommentarer eller i værste fall konfrontasjoner. Nå går jeg stortsett alltid med bare armer hvis jeg vil det. Jeg har lært meg å heve meg over hva andre synes til en viss grad, men det gir ingen rett til å være frekk eller ekkel. Som regel går det bra, som regel er det ingen som spør eller er ekkel, men det skjer. Har for eksempel hatt en helt forfærdelig episode med en one night stand som frika helt ut og hele greia endte med at jeg måtte ringe politiet for å få han henta.

Jeg blir ikke brydd om folk spør på en åpen og ærlig måte hva som har skjedd, eller om de kan få se nærmere på armen. Tvert i mot, jeg blir glad for at de ikke sitter å stirrer i smug og danner sine egne forestillinger om hvem jeg er og hvordan jeg er. Det var noe som provoserte meg utrolig ved innlegget på bloggen til Karianne. Det var en person som hadde skrevet en helt forfærdelig kommentar til henne om selvskading, som om han var eksperten på det. Han dømte henne, og alle andre selvskadere så til de grader uten å ha peiling på hva han snakket om. Og det er det som skremmer meg. Det er det som gjør meg redd for å vise armene mine. Jeg er redd for å plutselig møte på en slik person og bli konfrontert. Ingen har rett til å dømme meg utifra arrene mine, og arrene mine alene. Du kan godt få lov til å synes jeg er en dårlig person og teit, men ikke bare fordi du ser at jeg har arr på armene mine.

Selvskading er ikke frivillig, det er ikke noe du gjør fordi du synes det er kult. Det er et symptom på psykisk sykdom, noe du ikke kan for. Det er ikke din feil at du ikke kan kommunisere smerten din på en annen måte enn gjennom kutting. Jeg vet hvilket helvette det er, og hvilken evig spiral ned til avgrunnen det er. Jeg vet også at det finnes andre måter å takle det psykiske kaoset og sykdommen på, jeg vet at det finnes hjelp, men noen ganger er det for intenst og jeg sitter igjen med noe som føles som mitt eneste alternativ for å overleve. Kan man forstå det? At man kutter for å overleve, ikke for å dø?

Jeg har gått i terapi i mange år nå for å få bukt med dette, og etterhvert har jeg lært meg mer og mer avanserte teknikker for å unngå det. Jeg har lært meg å bruke energien min på andre måter, å ta kontakt med hjelpeapparatet mitt før jeg skader meg selv, ikke etterpå. Selvskading er aldri en bra ting, men det må finnes forståelse for at noen mennesker har det så vanskelig at de ikke føler de har noe valg. Det er annerkjent i psykiatrien at det har sin effekt, at det virker midlertidig lindrende, men i det lange løp taper du på det. Tro meg. Jeg har hatt en periode på nesten 2 år hvor jeg ikke skadet meg selv i det heletatt, men tankene lå der. Det er en avhengighet, og til slutt sprakk jeg igjen. Nå er det vel en måned siden sist, og jeg håper og tror at det ikke skal bli en neste gang.

Jeg oppfordrer ingen til å begynne å skade seg selv, eller fortsette å gjøre det. Det er ikke det jeg vil si med dette innlegget, jeg vil bare at det skal være såpass med respekt for andre mennesker i denne verdenen at jeg (og andre) skal kunne gå med bare armer på sommeren uten å bli dømt og gitt stygge kallenavn.

Scar tissue that I wish you saw
Sarcastic mister know it all
Close your eyes and I’ll kiss you ’cause
With the birds I’ll share
With the birds I’ll share
This lonely view
With the birds I’ll share
This lonely view

Scar tissue – Red Hot Chilli Peppers

Legg igjen en kommentar

Filed under Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s