Fade away

«All of my days drift by in a daze while I wish myself away»

Denne uka har tært på psyken min. Søvnen er helt elendig. Får ikke sove og ingen av medisinene funker lengre. Jeg blir alltid dårlig når søvnen er dårlig. Føler at alt er så jævla håpløst for tiden. Jeg sitter inne i leiligheta, hører på lydbok, ser film, leser litt, lager litt mat og fylles opp av dårlig samvittighet. Jeg burde lest mer, jeg burde trent, jeg burde spist mindre, jeg burde ha sovet mindre. Sover vel ikke så mye, men til feile tidspunkter. Sovner vel i 04.00 tiden for tida, selv om jeg legger meg og tar medisiner i 23.00 tiden. Og når jeg da først sovner vil jeg ikke stå opp. Jeg vil bare rømme inn i drømmene og søvnen. Så jeg kommer meg ikke opp og får ikke gjort viktige ting som å for eksempel dra ned på NAV.

Alt er bare så utrolig demotiverende. Klarer ikke å finne styrke i meg til å dra ned på NAV for å begynne å forklare og styre. Jeg ser bare for meg at de ikke kan gjøre noe alikevel og jeg er nødt til å komme tilbake 20 ganger før de faktisk finner en løsning. Orker ikke den prosessen. Å lese til eksamen er også så demotiverende. For det første har jeg så godt som overbevist meg selv om at jeg strøyk på bacheloroppgaven, og da blir det ikke noen muntlig. For det andre er det ingen jobber jeg kan søke på fordi jeg venter på å få avklart med NAV hva jeg skal gjøre. Ond sirkel der altså.

Merker at jo flere brikker som forsvinner i livet mitt, jo lettere er det å falle tilbake til dårlige vaner. Det er skummelt å snart skal være ferdig utdannet. Herfra forventes det at jeg skal ha peiling og være voksen. Å bli ferdig med skolen har vært målet mitt hele tiden, men nå er jeg livredd for å faktisk bli ferdig. Hva er målet mitt da? Hva er det som skal holde meg oppe? Ikke vet jeg. Drømme scenarioet hadde vært å fått en 50% stilling og 50% ufør for en periode. For å se om jeg takler å jobbe. Er så utrolig redd for å feile.

Jeg vet at det hjelper lite å syte om det på en blogg. Håper på at neste uke skal bringe noe godt med seg, så kanskje jeg klarer å være litt produktiv.

En annen ting som plager meg er ensomheten. Den vil nok alltid være der og plage meg, for jeg trives ikke i mitt eget selskap. Vil helst være sammen med folk, det er bare sånn jeg er. Og nå som jeg har hverken skole eller jobb å gå til så får jeg ikke sett så mye til andre mennesker. Jeg har venner, men ikke så mange som jeg skulle ønske. Kanskje det burde være mitt neste mål i livet, å få meg flere venner. Patetisk sa du? Ja, det er meg.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s