GUD så ensom jeg er!
Jeg føler meg kvalt av min egen ensomhet, det er helt for jævlig. I dag gikk det så langt at jeg logget meg inn på en datingside på nettet og begynte å lete etter noen som så interessant ut. Så sendte jeg han mail. Har nå sittet å pratet med han i 1,5 time på msn. Han virker som en ok fyr, men jeg føler at jeg lyver til han ved å ikke fortelle om sykdommen min med en gang. Og sånn kommer det vel alltid til å være. Jeg har latt sykdommen definere så mye av livet mitt de siste årene. Jeg er ødelagt. Jeg har en fucked up familie historie, som nettopp har fått nye tilskudd etter sist jeg var hjemme. Det vil alltid kommet det punktet der jeg blir nødt til å fortelle, og jeg vil ikke. Vil legge sykdommen, historien og alt som er kjipt bak meg. Laaangt bak meg, løpe uten å se meg tilbake. Men jeg vet det er naivt.
I dag er en sånn dag hvor jeg blir kvalm av meg selv. Det går over, det kommer bedre dager. Jeg vet det. This too shall pass. Er bare lei av å være meg, kunne tenkt meg å være noen andre for en liten stund.
Nerve 
Hei kjære, søte deg:) Har fulgt bloggen din en stund, men aldri helt turt å kommentere:P Det var så rart å lese innlegget ditt. Du skjønner, for ikke så lenge siden satt jeg å skrev nesten nøyaktig de samme ordene i dagboken min. «jeg kveles av min egen ensomhet». Sliter selv med dype depresjoner som avløses av perioder der jeg flyter av gårde på intense bølger av lykke.. For så at det er på an igjen med bunnløs smerte og stummende mørke, hvor hvert minutt jeg lever kjennes uutholdelig .. Så kan kjenne meg igjen av mye av det du skriver om. Og derfor er det godt å lese om andre som opplever liknende ting. ikke at jeg vil at andre skal oppleve psykisk smerte, men.. du forstår kanskje hva jeg mener. Det er godt å vite at man ikke er alene.. Det er tydelig at du har opplevd mange tunge stunder i ditt unge liv, men alikevel virker du så utrolig sterk! Du gir deg ikke! Det er noe som gir meg inspirasjon og motivasjon til å selv fortsette, og ikke bare legge meg ned å gi opp. Bare det at du fortsetter å jobbe for å bli ferdig med utdannelsen din, og at du kom deg gjennom praksis perioden du hadde midt oppi alt det som foregikk inni hodet ditt, det står det respekt av! Håper at jeg også en dag skal klare å begynne på utdannelsen min. Huff, dette ble en lang kommentar! jeg skal slutte å bable nå, det jeg egentlig ville frem til var at du virker som et flott og klokt menneske, og at du har gitt meg og sikkert andre masse ved å velge å blogge på den måten du gjør. Tusen takk for det:) Stå på videre!:) Aldri gi opp! klem fra meg:)
Hei. Tusen takk for en kjempefin kommentar, den gjorde meg veldig glad. Godt å høre at noen kan finne støtte, trøst eller samhold via det jeg skriver. Skjønner godt hva du mener med at det er godt å vite at andre også har det sånn. Leser selv blogger og slikt av andre som sliter. Tror det er viktig at man ikke føler seg alene med det vonde, det var vel derfor jeg begynte å skrive denne bloggen.
Takk for de fine tingene du sa, det lyste opp i hverdagen 🙂 Klem