Endelig!

Jeg har endelig fått meg leilighet! Kom til Trondheim kl. 07.40 i morgest, og ble vekt av konduktøren 07.50, da ar toget tomt og jeg satt igjen alene og sov.

Kom meg til venninna mi og fikk sovet litt før vi dro ut på kafe. Deretter bar det på visning, og jeg fikk leiligheta. Det er riktignok ikke drømmeleiligheta, men det er noe midlertidig til jeg finner noe bedre. Det er en sokkelleilighet på ca 25kvm med eget bad, og soverom, helt for meg selv. Det skal bli utrolig godt. Får flytte inn iløpet av neste uke forhåpentligvis 🙂

Så jeg er superletta og glad for det! En brikke i puslespillet som faller på plass og det føles utrolig godt. Litt mer forutsigbart og stabilt. Så neste uke skal jeg på rundte til lege, behandler og NAV for å planlegge framtiden. Så vi får se hva som kommer ut av det.

Reklame

Oppsummering: April

Har glemt å gjøre oppsummeringer på noen måneder nå, det har vært så utrolig mye annet som har tatt opp plass i hodet mitt. For å være helt ærlig så har det føltes for deprimerende å skrive oppsummeringer. Jeg har ikke hatt noe å vise til, ingen framgang, bare tilbakeskritt.

Det jeg derimot kan si, som kan være et tegn på framgang, er at jeg har blitt flinkere de siste månedene til å gå til hjelpeapparatet å selv be om hjelp før jeg gjør noe ekstremt. Før jeg ble innlagt i Trondheim og nå i denne perioden hvor jeg er i Bodø, så har det vært utrolig vanskelig. Jeg er flau over å skrive om det, og redd for å skrive om det. Men det har vært alvorlige selvmordstanker og selvskading.

Alikevel har jeg klart å stekke ut etter hjelp når jeg har følt at jeg virkelig har holdt på å miste fotfestet, slik som før jeg ble innlagt i Mars og nå på Fredag. For meg føles det ihvertfall som framgang, fordi jeg hindrer sykdommen i å gjøre det den vil. Jeg setter ned foten og stopper den. Klarer det riktig nok ikke hver gang, men det at jeg har klart det i det heletatt er framgang. Er det ikke?

Jeg føler meg bedre i dag fordi jeg har fått tenkt en del over disse tingene, og sett at det kanskje finnes et lite lys i situasjonen. At jeg kanskje har mer kontroll enn jeg tror. Håper i hvertfall det.

Jeg ser fram til mange ting i Mai, jeg skal blandt annet tilbake til Trondheim for en liten stund. Skal til lege, NAV, behandler og hele systemet for å høre hva de kan hjelpe meg med i den situasjonen jeg er i nå. Blir godt å komme tilbake til byen min og se vennene mine igjen. Gleder meg sykt masse til å se A og S som jeg skal bo hos en stund mens jeg er der. Dessuten har jeg bursdag i Mai 🙂

Det eneste skåret i gleden er at det er innlevering av bachelor den 6.mai og jeg må lese til muntligeksamen så mye som mulig hele måneden. Har ikke hatt noe særlig lett for å lese det siste året, og jeg har super angst for muntligeksamener. Har ikke hatt en ordentlig muntligeksamen siden 10.klassen siden jeg gikk musikklinja på videregående og alltid ble trukket opp i musikkfag.

Mitt store håp for Mai er at det skal bli den beste måneden så langt i år, og jeg tror ikke det skal så mye til for å toppe de tidligere månedene. Jeg håper at jeg endelig skal finne meg en plass å bo, at uføresøknaden min skal bli behandlet og at jeg skal klare å lese til muntligeksamen. Guri malla, det er mye som står på spill. Det er bare å krysse fingre.

Weekenden

For en helg…For et liv…Djises!

Fredagen dro foreldrene mine på hytta, og jeg ble igjen i byen. Første helg jeg skulle være helt alene siden Februar (innlagt hele mars og hjemme sammen med foreldrene mine konstant hele april). Hadde tenkt å ta det helt rolig, og jobbe med bacheloroppgaven min, som skal leveres om under en uke. Slik ble det derimot ikke.

Fikk vite at Timbuktu skulle spille konsert i byen, og på impuls bestemte jeg meg for å dra ut. Hadde en kjempe flott kveld ute, konserten var utrolig bra og jeg ble utrolig full. Fikk av en eller annen grunn for meg at jeg skulle drikke Tequila, noe som aldri er en særlig god idè, hvertfall ikke etter at du har drukket 6 halvlitere. Dansa og hadde det gøy ute og kom i prat med nye folk. Kjempekos.

Problemet begynte når jeg skulle gå hjem. Det er ca 40 minutter å gå hjem fra byen, men jeg tenkte at jeg bare hadde godt av gåturen så jeg labba avgårde. På den tiden klarte de syke tankene mine å ta over. Jeg hadde allerede dissosiert og hatt mange rare tanker tidligere på kvelden i forhold til sykdommen min, og på turen hjem ble det værre. Tankene ble sterkere og jeg kjente at selvskadingstrangen var overveldende. Men denne gangen klarte jeg å beholde litt fornuft. Tenkte jeg skulle prøve noe nytt, så istede for å løpe hjem til barberbladet fant jeg nummeret til mental helses hjelpetelefon.

På telefonen traff jeg en hyggelig dame som jeg kunne prate med. Snakka med henne om alt som har skjedd den siste tiden, hvordan situasjonen min er for tiden, tankene og dissosieringen. Vi snakket sammen i ca 40 minutter, så da samtalen var over var jeg kommet hjem og satt i sofaen. Hun anbefalte meg å ringe legevakten for å høre hva de mente. Så jeg gjorde det. Der snakket jeg på telefonen med en hyggelig sykepleier, og måtte fortelle hele historien på nytt, noe som tok rundt en halvtime. Først ville de ikke ta imot meg fordi jeg var beruset, noe jeg syntes var ganske dårlig gjort i og med at det er ofte når jeg er beruset at jeg virkelig driter meg ut og gjør ting jeg angrer på i forhold til selvskading og slikt. Så det endte med at jeg fikk komme ned på legevakten for å snakke med en lege. Det tok også rundt en halvtime, og endte med at jeg ble sendt hjem igjen. Både jeg og legen var enige om at en akuttinnleggelse i en fremmed by på et fremmed sykehus, rett før eksamen bare ville gjøre situasjonen min værre. Avtalen var at jeg heller kunne komme tilbake til legevakten hvis ting skulle bli værre,  og at jeg heller burde satse på å få ordnet med en innleggelse i Trondheim når jeg skal tilbake dit neste uke.

På det tidspunktet hadde jeg fortalt historien min 3 ganger til 3 forskjellige personer, og alts brukt over 1,5 time på dette. Jeg var full, hadde fått vondt i hodet og tidenes stressnakke. Så jeg var kaputt. La meg i sengen, tok en Valium og sovna.

Lørdagen våkner jeg og er selvfølgelig utslitt og fyllesyk, men jeg føler meg bedre psykisk. Hodepine, småkvalm, dehydrert, slapp og sliten. Og jeg har en avtale med å henge ut med besteforeldrene mine. De tok meg med på Big Horn Steak House hvor jeg spiste den beste biffen noen sinne. Det var helt vilt hvor god den var.

Da jeg endelig kom hjem til leiligheten var jeg dausliten og klar for å se på Ricky Gervais Show resten av kvelden (noe som forresten er den nye greia mi. ELSKER det programmet og den fyren, glemmer alle mine sorger og ler meg ihjel). Men skjebnen ville det anneledes. Fikk sms av søskenbarnet til mamma som er på min alder. Han hadde besøk av søstra si, og jeg har ikke møtt dem på sikkert 10 år. De ville gjerne at jeg skulle komme å drikke litt øl sammen med dem og bli litt kjent igjen. Så jeg gjorde det, og hadde en kjempekoselig kveld. Ble litt mye øl og vin da også, så i dag er jeg fullstendig kake i hodet. Nakken og skuldrene mine er forknytt og vil meg bare vondt. Hodet dunker og kroppen er slapp. Men det var verdt det, for jeg hadde det koselig. Var sosial og ble bedre kjent med familen min. Fikk ingen dissosiasjoner eller stygge tanker som tok over i går, alt gikk helt greit. Tror det var fordi jeg ikke var alene slik som jeg var på Fredagen.

I dag (og i går for den saks skyld) har vi hatt strålende sol og jeg har ligget på verandaen pakket inn i pledd mens jeg har hørt på Ricky Gervais podcast. Fantastiske greier å gjøre dagen derpå. Føler meg utrolig nok enda bedre psykisk i dag. Føler at jeg kan holde ut litt lengre i Nord-Norge nå som jeg har fått kontakt med noen på min alder som jeg kan dra på kafè/ut på byen med. Føler at jeg har fått renset kroppen min litt for slagg og dårlige vibber. Håper bare følelsen varer.

Så for å oppsummere: Kontrastfylt helg med alt for mye alkohol for den stakkars kroppen min. Bacheloroppgaven mangler fortsatt noen sider og siste finpuss før den skal leveres på Torsdag. Skriver forresten om arbeid psykisk syke og hvordan man kan jobbe med brukere som sliter med selvskading. Kanskje jeg legger den ut på bloggen etter jeg har fått karakter på den, vi får se.

Alt av Ricky Gervais er herved anbefalt, selv om jeg ikke helt har falt for The Office ennå (har bare sett 1 episode).

Nummeret til Mental Helses hjelpetelefon er 116 123. Bruk det hvis du trenger noen å prate med!