Monthly Archives: juni 2011

She`s not there

Dagens anbefalning: She`s not there – Nick Cave & Neko Case. Er totalt hekta på denne sangen, har sikkert hørt den 100 ganger siden i går. Flott tekst. Er noe med stemninga i sangen som jeg kan relatere veldig til for tiden. Finnes desverre ikke på Spotify, men den er på iTunes.

På forhånd beklager jeg en utrolig ustrukturert og kaotisk tekst.

Skjønner ikke at jeg ikke skal få sove! Dagene går rundt med minimalt antall timer søvn. Får sove maks 3 timer i slengen for deretter å være våken i mange timer. Klarer ikke å skru av hodet, det bare spinner og spinner. Tusen idèer kommer susende samtidig med en million gode og vonde minner. Klarer ikke å bestemme meg for hva som er værst. De vonde minnene er greie nok å takle, det er i hvertfall over, men skyldfølelsen er fortsatt like stor. De gode minnene er nesten ondskapsfulle, for jeg er ikke i nærheten av å være på et godt sted i livet. De gode minnene blir hånlige smil fra fortiden. Igjen, skyldfølelse. Igjen, følelsen av håpløshet og tomhet når jeg prøver å se framover. Selvhatet brenner. Blir liggende å gruble i det uendelige.

Kjenner at jeg mangler energi, men jeg klarer ikke å sovne for å hente inn energien igjen. Dette er ikke gode tegn. Har allerede vært bekymret for at jeg skal få en hypomani, men jeg er deprimert samtidig. Det er vel tendenser til mixed state, noe som er utrolig frustrerende. Det er opp og ned samtidig, ekstremt raske humørsvigninger og generell frustrasjon på alt i livet.

«”Mixed state”. Denne tilstanden preges av både depressive og maniske symptomer på én gang. I det ene øyeblikket er personen høyt oppe, snakker livlig og er full av energi og optimisme, for plutselig å bryte sammen i gråt, gi uttrykk for at alt er håpløst og at de har lyst til å gjøre slutt på livet.» –Lommelegen.no

«The deep despair and hopelessness of depression often occurs simultaneously with the increased energy, and impulsivity seen in mania. Thoughts often race as in a manic episode, but the content is often dark and full of pessimism, worry, guilt, and self-hatred. Anxiety is also often a prominent feature of mixed mood states, evidenced by an increase in panic attacks and compulsions. Many persons with bipolar disorder describe mixed episodes as feeling much worse than either mania or depression alone.» – Kilde

Kjenner meg veldig igjen i disse beskrivelsene. Det er en slags mørk energi og rastløshet i meg, en dragning som jeg har beskrevet tidligere. Tror kanskje medisinene demper det litt eller så har jeg bedre kontroll enn hva jeg gir meg selv kreditt for. Jeg skal vel ha kudos for at jeg kjenner faresignalene, må bare finne ut hva jeg skal gjøre med de. Føles som jeg er på randen av et sammenbrudd, en totalkollaps. Det skremmer meg, for jeg skal til Kreta på Lørdag. Jeg KAN ikke bli værre nå, og jeg kan ikke være i denne tilstanden der nede. Skal tross alt dele hotellrom med mamma og lillebror i 2 uker, det blir umulig for meg å skjule det.

Den farlige delen av meg, det er det jeg har kalt det i behandling, skremmer meg. Den farlige delen av meg tar ingen avgjørelser, handler bare på impuls. Den farlige delen av meg står opp midt på natten for å sminke seg og hviske mørke ting til speilet. Det er den delen som planter idèer om selvskading og selvmord. Vanligvis børster jeg det av meg rimelig kjapt, men det er ikke så lett nå for tiden.

Jeg går altså rundt med denne mørke rastløsheten og søvnmangel. For å bruke en kjent klisjè, så er det som å ha et monster inni meg som vokser. Har lovt meg selv å ikke gjøre noe før etter ferien, altså om 1 måned. Men kan jeg virkelig bare bestemme meg for at jeg ikke har tid til å bli syk før om en måned? Nix, jeg kan ikke det. Jeg kan gjøre mitt ytterste for å holde på beslutningen om å ikke skade meg selv, men om psykosen og galskapen virkelig skulle komme krypende er det ingenting jeg kan gjøre for å stanse det. Så jeg begynner å få litt panikk nå, leter etter nødutganger. Angrer på at jeg sa ja til å dra til pappa rett etter Kreta-turen. Hadde jeg bare fått noen uker hjemme først kunne jeg tatt kontakt med Østmarka og fått hjelp. Går igjennom hvordan jeg kan sno meg unna, men jeg kan ikke. Pappa bor selvfølgelig i ei knøttlita bygd i Finnmark, så hvis alt virkelig går galt er nærmeste psykehus Åsgård i Tromsø, 8 timer med bil unna.

Prøver å være rasjonell. Det kommer ikke til å skje noe, og dersom jeg blir mye værre så finnes det alltid løsninger. Jeg har reiseforsikring, så i teorien skal det dekke hjemreise og slikt hvis det blir aktuelt. Ser selv at jeg overdramatiserer og at det sannsynligvis kommer til å gå bra, men angsten river i meg. Sannsynligvis blir jeg bedre av å møte familien og å reise. Sannsynligvis.

Jeg ser at dette innlegget er utrolig ustrukturert, men jeg har ikke så god struktur på tankene. Tanketoget raser gjennom hodet mitt og jeg henger bare så vidt med i svingene og prøver å få det tastet ned. Det er bare 2 dager igjen, jeg skal klare å holde ut til da. Hvis jeg ikke er bedre ved hjemreise drar jeg ikke til pappa. Det høres fornuftig ut. Kan i hvertfall utsette turen oppover hvis jeg fortsatt føler meg sånn. Ok, da sier vi det sånn.

2 kommentarer

Filed under bipolar

Lummert

2,5 times søvn er ikke et godt utgangspunkt for en bra dag. Våkna kl. 02.30 i natt og fikk ikke sove igjen. Så da ble det en del lesing. Leser American Gods av Neil Gaiman nå, og det er virkelig en flott bok. Anbefales på det grøvste!

Hadde samtale på gruppepoliklinikken i dag for å snakke om Kunstterapi Gruppa (heretter KT). Fikk møte en av damene som er gruppeleder og snakket litt om hva det går ut på. Det er en dag i uka, 2,5 timer i strekk, 20 møter, så det er ganske intenst. Hørtes ut som et bra konsept og jeg fikk beskjed om at jeg sannsynligvis får tilbud om å bli med iløpet av August. Selve oppstarten blir ikke før September. Så det var bra. Skulle egentlig til NAV i dag, men saksbehandleren min hadde klart å dobbelt booke meg, så jeg skal i morgen i stede.

Merkelig vær i Troondheim i dag. Det er skikkelig varmt, men regn. Det lukter gress, jord og blomster. Rart. Snart blir det over 20 grader og strålende sol i to uker til ende 🙂 Reiser på Lørdag.

Planene mine for resten av dagen er å holde meg våken så lenge som mulig, få rydda og pakket litt og spise indisk middag. Akkurat nå har jeg vondt i hodet og er stuptrøtt, så det er litt vakum i hodet. En liten lur kanskje?

2 kommentarer

Filed under Hverdag

Lithium-en medisin for meg?

Da har jeg hatt min siste samtale med behandleren min siden han skal bytte jobb. Var en god samtale. Selvfølgelig er det de to siste samtalene vi har hatt som har vært de mest nyttige for meg og det er mye jeg ville ha fortsatt å snakket med han om. Men vi får se hvordan det blir med hun nye behandleren min som jeg skal møte i August.

Fikk klarsignal fra psykiateren på DPS i forhold til lithium behandling i dag, noe som jeg er ganske så fornøyd med. Må igjennom en del blodprøver, urinprøve og EKG før jeg kan starte opp med det. Det er også en del oppfølging med blodprøver i starten, pluss at det kan forekomme noen bivirkninger så de vil at jeg skal være i byen og ikke på ferie når jeg skal starte. Er veldig positivt innstilt til å begynne med denne medisinen og har stort håp om at det endelig skal være noe som funker. Jeg kan kanskje bli skuffet da medisinen sies å virke best for de som i hovedsak sliter med manier, jeg er mest plaget av depresjoner og har hypomanier sjeldent. Jeg har også rapid cycling som det heter, noe som betyr at svigningene mine kommer ofte og hurtig. I tillegg opplever jeg mixed states noe som er hypomani og depresjon samtidig (kalles også dysforisk mani). Høres ganske ulogiskt ut, men det er så enkelt som å være deprimert og sint samtidig som man er ukritisk og ute av kontroll. Farlig tilstand altså. Så er Lithium noe for meg? Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg synes det er verdt å prøve. Er ikke tilfreds med virkningen av noen av de medisinene jeg har prøvd på 10 år, så Lithium er egentlig den eneste medisinen som står igjen uprøvd. Har prøvd alle forskjellige typer anti-deppressiva og flere ulike epilepsimedisiner som nå er det hotte å behandle bipolare med, og jeg har prøvd anti-psykotika. Så vi får se da om det blir klaff denne gangen, jeg håper det, så jeg får tid til å tenke på andre viktigere ting i livet enn sykdom.

Litt fakta om Lithium:

  • Virker stemningsstabiliserende hos bipolare lidelser, dvs. minsker antall episoder og reduserer tendensen til svigninger.
  • Lithium har en sterk selvmordsreduserende effekt og er derfor god hos suicidale pasienter.
  • Må taes kontinuerlig, dersom en bipolar pasient plutselig kutter ut medisinen øker risikoen for mani 20 ganger.
  • I starten taes blodprøver hver uke, deretter hver 3-6 mnd.

Bivirkninger:

  • Sjelvinger på hendene (det har jeg allerede, så jeg er ikke bekymret)
  • Vektøkning (selvfølgelig…men jeg skal gjøre mitt beste for å unngå det)
  • Stoffskifteendring (kan korrigeres ved medisiner og skal være under overvåkning av lege)
  • Økt urinmengde og diarè (hm…ja vel)

Nirvana – Lithium

1 kommentar

Filed under bipolar, lithium, Medisiner

Sløv

Fra Felleskatalogen: «…er et legemiddel som brukes mot sykdommer på sinnet » lol. De finner på så mye rart å si, legger ingenting mellom ihvertfall.

Har prøvd noen gamle medisiner i en høyere dose et par dager nå for å se om det hjalp på søvnen. Det gjorde det. Får sove litt lettere og får sove igjen når jeg våkner om natta. Men jeg får ikke til å stå opp. Når jeg blir vekket av vekkeklokken eller telefonen får jeg ikke til å gjøre noe med det fordi jeg ser ingenting. Jeg er totalt ute av stand til å åpne øynene. Hele kroppen er så tung at alle forsøk på å få tak i telefonen ender med at jeg nesten river ned alt på soverommet. Stefaren min ringte meg 3 ganger i dag, det var først på 3 forsøket jeg klarte å åpne øynene såpass og koordinere bevegelsene mine sånn passe, at jeg fikk til å svare. Han lurte på om jeg hadde vært ute i går fordi jeg hørtes ut som jeg hadde vært på fylla.

Når jeg først får kavet meg opp våkner jeg liksom aldri helt. Går rundt i tåkeland hele dagen. Kjenner det igjen fra tiden på akuttposten. Der du er litt for trøtt, litt for sliten, du går i sirup og alt går saktere enn vanlig. Dopa ned rett og slett. Kjennes ut som hodet er fult av bomull og følelsene er langt borte. På en måte er det greit, men på en annen så er det veldig feil. Er ikke direkte trøtt, bare sløv.

Skal halvere dosen i natt, hvis ikke det gir bedre resultater gir jeeg den opp. Kan ikke være zombie heller. Føler i hvertfall at jeg har fått noen dager pause nå. Noen dager med litt mindre kaos i topplokket.

Legg igjen en kommentar

Filed under bipolar, Hverdag, Medisiner

Soving

Herregud, jeg er ikke til å bli klok på. I går var jeg drittrøtt kl 23.00 noe som er uvanlig til å være meg. Holdt meg våken til i 01 tiden i håp om at jeg ikke skulle våkne iløpet av natta…Kl. 04.00 bråvåkna jeg og fikk absolutt ikke sove igjen. Lå og hørte litt på podcaster og vrei meg. Klokka 07.00 fant jeg ut at jeg like gjerne kunne stå opp og være konstruktiv helt til energien min gikk tom. Så jeg dro på NAV og fikk ordna opp i sykepengestyret, forhåpentligvis ordner det seg nå. Deretter fikk jeg levert bøker på biblioteket, skrevet ut jobbsøknader og CVen min, kjøpt konvolutter og frimerker. Så nå må jeg bare sette meg ned å skrive på adresser, og få sendt avgårde søknadene.

Gikk hele denne runden for å få litt trim også, så jeg var flink sånn sett. Da jeg kom hjem var klokken ca 11.00 og jeg svar utrolig sliten og trøtt. Nakken verka og jeg ville bare sove. Lå litt i sofaen og så på Black Books. Pappa ringte og fortalte at billetten nordover var bestilt, så da skal jeg til Finnmark igjen på første gang på 4-5 år. Var der oppe ofte før da pappa bodde i Norge, kanskje 4 ganger i året. Har ikke vært der siden han flytta. Skal være der i 2 uker noe som muligens kan bli litt drøy kost. Trøsten er at min yngste onkel også bor der. Han er som den storebroren jeg aldri hadde. Han er den mest normale på farssiden min og en jeg har kunne betrodd meg til tidligere. Gleder meg kjempemasse til å se han igjen! Han er en god fyr. Pleide å terrorisere han til de grader da jeg var lita, hehe 🙂 Hang i beina hans og lekesloss med han hele tiden, han er «bare» 11 år eldre enn meg. Onkel nr. 2 skal også komme på besøk med mitt nye søskenbarn som jeg aldri har møtt før, det tror jeg blir koselig. Så har jeg jo besteforeldrene mine. De kan være litt slitsomme, men de har vel gode hjerter helt innerst. Bestemor er veldig kristen så jeg må vel gå igjennom hele den «Du må finne Jesus» greia nok en gang, men jeg er vant til det. Håper det blir å gå greit, og at pappa ikke blir syk. Fordelen med å besøke han i Finnmark er at jeg har litt større frihet til å gå meg turer og henge med onkelen min istede for pappa hvis det blir for ille.

Så videre i dag…Klokken 12 tenkte jeg at jeg skulle ta meg en liten lur siden jeg var så sliten og sovna i 13-14 tiden. Hadde de sykeste drømmene. Drømte at jeg besøkte venninna mi A i Kristiansund og at vi skulle dra på hyttetur på fjellet. Hun hadde en venninne som var skikkelig intens og hver gang hun tok på meg fikk jeg blåmerker, så jeg så ikke ut. Da vi kom opp på hytta viste det seg at hun var kjæreste med behandleren min som også var der, uten at de viste at han var behandleren min. Så var det masse styr med elgjakt og plutselig klikka behandleren min og begynte å skyte på oss. Jeg hadde en pistol som jeg sto og så på helt til han ble tatt av politiet. Før han ble ført bort gikk jeg bort til han og spurte «Hvordan kommer det til å gå med meg? Kommer jeg til å klare meg?» Hvorpå han svarte at jeg ikke skulle bekymre meg og at jeg kom til å klare meg helt fint. Syk drøm der altså, jeg er åpen for tolkninger :p

Da jeg våkna var klokka 21.30…Dro på besøk til ei venninne, spiste pizza og så på Pasific Blue. Elska den serien da jeg var yngre. Innser nå for noe totalt søppel det er 🙂

Fins ikke særlig trøtt nå selvfølgelig, men jeg skal prøve å medisinere meg trøtt og lese litt.

Legg igjen en kommentar

Filed under Søvn

Bloglovin

<a href=»http://www.bloglovin.com/blog/2025302/nerve?claim=gvukyjzr7ju»>Følg min blogg med bloglovin</a>

Bloglovin sa at jeg måtte legge ut dette på bloggen min. Aner ikke helt hvorfor, men jeg prøver og ser hva som skjer :p. Har blitt bruker der nå sånn at jeg skal ha litt bedre kontroll på bloggene jeg følger. Anbefales.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hverdag

Luna

Jeg skrev denne teksten i går kveld og var veldig usikker på om jeg skulle poste den eller ikke. Har lest igjennom den flere ganger i dag, redigert og er fortsatt usikker. Jeg velger å poste den fordi det er det nermeste jeg har kommet å klare å beskrive hvordan det er å slite med selvskading på en daglig basis på en god måte. Det er krigføring. Meg mot galskapen. Selvskading er noe dritt, for å si det banalt, og jeg skulle ønske jeg aldri i verden tok det første kuttet, at jeg ikke var full av arr og skam. So here it comes;

21. og 22. Juni

Inne på badet igjen, forran speilet. Det skjer merkelige ting i hodet mitt som jeg ikke kan forklare med annet enn sykdom. Skadetrangen er så stor at det kreves fysisk kraft og energi for å holde den tilbake. Sliten nå, så ufattelig sliten og full av faen. Jeg stirrer inn i det jeg frykter mest, mitt eget speilbilde.

Før i tiden trodde de at galskap ble påvirket av månen. Det engelske ordet lunacy kommer fra luna som betyr måne. Og det er slik det føles. Dragningen mot galskapen er like sterk som gravitasjonskreftene månen påfører jorden. Det er derfor vi har flo og fjære. Det er slik det føles å være bipolar. Å bli dratt mot sin vilje, inn og ut, opp og ned av depresjoner og manier. Det er som om det er noe utenfor meg selv, utenfor min egen kontroll som drar sinnet mitt mot selvdestruksjon.

Fantasiene jeg har er mange, og selv om jeg har millioner av barrikader oppe for å holde det hele unna, er jeg redd for at det skal finnes et hull i murene mine. At på et eller annet vis skal galskapen gå fra å bare være fantasier og tanker som torturerer meg psykisk, men at det skal gå over til handling. Jeg sier ikke at jeg er farlig for omverdenen, jeg er ikke farlig for noen andre enn meg selv. Hadde det ikke vært for denne ferieturen til Kreta tror jeg ikke jeg hadde klart å holde forsvaret oppe så lenge. Vet ikke om jeg klarer å holde forsvaret oppe i en uke til. Det er bare en uke, litt over det til vi skal dra.

Så jeg kler på meg og går ut av huset. Prøver å følge psykologen min sin anbefalning om å slite meg ut om kveldene. Bruke opp fysisk energi, men det funker ikke helt som etter planen. I stedet for å ta til venstre i det andre krysset, går jeg til høyre, mot 7/11. Jeg vet hva jeg vil ha der men jeg mumler ”Nei, nei, nei” til meg selv hele veien inn til butikken. Prøver å lure meg selv med å kjøpe masse andre ting. Cola, litt godterier, en lighter. Til slutt kan jeg ikke kontrollere det lengre, «det»  tar over kontrollen. Går bort til reolen med hygieneartikler og kjøper en pakke engangsbarberhøvler og går mot kassa. Legger det på disken og ber om en pakke blå Camel, enda jeg har slutta å røyke. Kan ikke huske sist jeg kjøpte en pakke røyk. Total sum, sette inn kortet, trykke koden, pose, takk, hadebra.

Ute av butikken fortsetter jeg å si nei til meg selv mens jeg tenner sigaretten. Den smaker forjævlig, men det føles selvdestruktivt og fint. Har alltid likt å røyke, det gir meg ro. Stopper på fortauet, halvveis hjemme nå, og gjør ferdig sigaretten. Tenker. Konsekvensanalyse. Dette kommer til å føre til en rus, en glede, en lettelse…For en stund. Dette kommer til å føre til en dyr taxitur, pinlig affere på legevakten nok en gang, bandasje og sting som kommer til å klø og irritere vettet av meg, at mamma vil se meg rett etter en ”episode”, se sårene, at jeg må dekke meg til og passe på i ferien, at jeg må forklare meg for lillebroren min, at jeg må ta i mot enda mer dritsnakk fra faren min, at jeg får flere arr.

Dette er de garanterte konsekvensene. Så slenger vi de mulige konsekvensene på: Jeg kan bli innlagt, frivillig eller på tvang. Muligens gå glipp av hele ferien. Møte frekke og spydige sykepleiere eller leger. Vente i timesvis på legevakten for tusende gang fordi det er ingen som prioriterer slike skader. Mamma flipper ut, at dette er siste dråpen i begeret hennes. At jeg faller over kanten fullstendig denne gangen. At jeg skremmer lillebroren min bort fra meg. Jeg kunne sagt mer, men når alle disse tankene renner inn i hodet mitt er det fortsatt med en enorm kraftanstrengelse at jeg tar avgjørelsen om å IKKE skade meg selv. Hvertfall ikke før ferien. Sannsynligvis må jeg igjennom denne tankeprosessen en million ganger før jeg faktisk sitter på flyet til Kreta sammen med Mamma, men jeg håper det kommer til å bli verdt det.

Føler meg roligere nå. Mer kontroll. Jeg skal gjemme bort barberbladene jeg kjøpte, for jeg klarer ikke å kaste de. I perioder klarer jeg å leve med en barberhøvel til leggene uten problem, i andre perioder må jeg ha alle skarpe ting ut av huset. Nå er jeg på det stadiumet hvor jeg føler at selve selvskadingen er uunngåelig, men jeg prøver å begrense konsekvensene og kontrollere når det skal skje. Det blir nesten som en trøst og alt blir bakvendt. Ferien blir noe jeg må komme meg igjennom for å kunne komme hjem å skade meg selv med mindre konsekvenser. Det er bakvendtland, det er feil og det er sykt. Jeg er syk nå. Får lyst til å legge på et «Jeg er syk nå, men det går bra», fordi jeg er så vant til å skjerme folk rundt meg, fordi jeg er så redd for hva de tenker om meg. Redd for å drive dem bort.

Endringsfokusert rådgivning og selvskading. What a fucking joke. Jeg skrev bacheloroppgave om hvordan å gi råd til mennesker som sliter med selvskading, men jeg klarer ikke å anvende kunnskapen på meg selv. Et godt råd jeg kan gi her og nå er: ”Utsett avgjørelsen, et kvarter, så en halvtime, deretter en time, så en time til, så til i morgen. ” Se hvor langt du kommer, er kampviljen din på topp den dagen så kanskje du klarer å holde deg en halvtime første gang du prøver dette partytrikset, men hemmeligheten er at du kommer lengre for hver gang du prøver. Du trener opp musklene i psyken din, lærer deg selvkontroll og impulskontroll. Du tar valg og avgjørelser i stedet for å bare handle. Jeg har nå tatt valget om å vente til etter ferien, til i August, og se hvordan verden ser ut gjennom øynene mine da.

Selvskading er en avhengighet, en stygg avhengighet. I det siste har jeg følt at det er en avhengighet som kveler meg. Den ødelegger kveldene og nettene mine. Har ikke skadet meg alvorlig siden Januar, det har blitt noen små episoder hvor lårene mine har fått seg noen mindre kutt, men det er den konstante trangen og kampen mot trangen som ødelegger meg. Jeg blir sittende å taste av gårde manisk på tastaturet for å finne utløp for den galskapen som driver meg. Jeg har i det minste det, skrivingen lar meg fortelle og forklare med ord istede for kutt. Det lar meg skrive ned små noveller om alle fantasiene mine, og det gir meg fred for en stund. Helt til noe nytt dukker opp og jeg blir nødt til å skrive ned det også.

Håper ting blir bedre etter ferien med nye medisiner, fast behandling igjen, forhåpentligvis jobb og sikker inntekt hver måned. Håper barberbladene som ligger på badet mitt får ligge i fred helt til jeg en dag kaster de.

4 kommentarer

Filed under Depresjon, Historier, Psykisk Helse, Selvskading, Sykdom

Forbanna penger!

Ikke nok med at jobben jeg har vært sykemeldt fra i 11 måneder nå ikke har klart å utbetale det riktige beløpet til meg. De kommer neppe til å gjøre det før neste lønning. Så det var 4000 mindre. Så i dag oppdaga jeg at jeg var 1 skarve dag for sent ute med å levere den siste sykemeldinga, så nå ble det også 2600 kr mindre der også. Jeg hadde et fint budsjett som skulle tillate meg å dra på ferie. Nå er det såvidt jeg får betalt husleia. Arg!

Skal stikke ned på NAV i morgen med sykemeldinga og høre om de kan smette inn resten av beløpet for denne måneden. Trenger virkelig de pengene hvis jeg skal kose meg på Kreta.

Jeg blir så kokende forbanna av å styre med penger og regninger. Jeg blir syk av det. Klarer såvidt å åpne postkassa en gang i uka. Hvis jeg får brev så åpner jeg de som regel ikke før jeg vet jeg har penger til å betale regningene. Det er rett og slett deprimerende. Blir så frustrert når ting ikke går etter planen, trodde alt var i orden.

2 kommentarer

Filed under Hverdag

Behandling

Var hos behandleren min i dag, og det var en lettelse. Fikk satt ord på så mye som jeg har gått rundt å hold for meg selv siden April. Ting som ikke kan sies til andre en profesjonelle. Ting som ikke egner seg for publikasjon eller ører til venner og famile. Det var litt skummelt å si de tingene også, for da blir de mer ekte. Men jeg har en fantastisk behandler som får meg til å føle meg trygg. Jeg er ikke redd for at han plutselig skal tvangsinnlegge meg. Men han ytret litt bekymring i dag.

Har gjort enkelte ting i det siste som ikke er helt normalt, men jeg har alltid hentet meg inn igjen og fått bakkekontakt før det har gått over stokk og stein. «Kastet ut ankeret», som han så fint kalte det. Jeg er utrolig impulsstyrt og det er ikke så lett å kontrollere handlingene mine bestanding. Men jeg fikk ros for at jeg ikke hadde latt meg dra avgårde med strømmen 100%. Det er deler av meg som vil lette, som vil opp i hypomanien, opp i kaoset. Fortalte han i dag at jeg har følt en utrolig dragning i det siste, en dragning mot galskapen. Ikke bare selvskading, men all mulig slags rare ting. Å gi etter for galskapens impulser, de trekker i meg. Men som han sa så har jeg klart å kaste ut ankeret før det har gått for langt, og han hadde tiltro på at jeg kom til å fortsette å klare det. Det gjelder å ha sikte på det store bildet og ikke jage etter det man vil ha der og da. Men som sagt, jeg er utrolig dårlig på impulskontroll.

Fikk også snakket om medisiner. Han var veldig glad for at jeg kom forberedt til timen og var klar på hva jeg ville og hvordan jeg ville ha det. For det er jo opp til meg hvilke medisiner jeg skal gå på, hvis jeg pusher nok på Lithium så blir det nok det. Riktignok med sikkerhetsanstaltninger rundt utdeling, men det er greit, det får meg bare til å føle meg tryggere. Snakket litt om hvilke forventninger jeg hadde til medisiner også. Jeg er jo fullstendig klar over at svigningene aldri kommer til å gå bort, men jeg vil at de skal være mindre skarpe og komme skjeldnere. Jeg vil ha mer tid i midtsonen, for det er der livet mitt er. Han mente det var en realistisk forventning. Men det smaker alltid litt bittert i munnen når jeg sier de ordene «Jeg vet det aldri kommer til å gå over, det kommer alltid til å være der». Var sliten da jeg kom ut, 2 måneder med innesperra gørr fikk endelig komme ut og bli ekte. Jeg fikk reflektert og gransket hendelsene og komme med tentative konklusjoner. Hjelp til å analysere meg selv. Han er en god psykolog.

Fikk også en dårlig nyhet i timen i dag. Han skal slutte…Selvfølgelig. Den eneste behandleren jeg noensinne har likt og kommet godt overens med på 10 år skal slutte. Det er riktignok bare for et år, men hvem vet, kanskje han blir lengre. Skal få ny behandler etter sommeren, en ung dame. Er spent på det. Så vi lagde en liste over hva jeg ville at hun og jeg skulle fokusere på i behandling. Jeg gjorde det klart at jeg ikke trenger noen selvskading 101. Jeg kan triksene i boka, jeg må bare lære meg å bruke dem i praksis. Sa litt om faren min, at han er tilbake og det vil nok sannsynligvis bringe med seg en hel del problemer i framtiden. Men jeg får ta det når jeg kommer dit.

Håper medsinendringen går fort og at legen på DPS er enig med meg i endringen, da blir jeg glad. Er vant til at sånne prosesser tar evig lang tid, men er jeg heldig går det fort denne gangen. Han sa forresten også at han har fjernet borderline diagnosen min…Vet ikke helt hva jeg tenker om det enda.

Nå skal jeg benytte meg av den ekstra energien min å få gjort unna litt papirabeid og husarbeid.

Spørsmål: Noen der ute som har erfaringer med Lithium?

Legg igjen en kommentar

Filed under Medisiner, Psykisk Helse, Sykdom

Jobb og diskriminering

Før du leser innlegget mitt, les denne artikkelen.

Så saken er at denne jenta fikk sparken fordi hun sto fram og fortalte om sine psykiske problemer. Det er derfor jeg er anonym. Jeg er sosionom og er redd for at framtidige arbeidsgivere og brukere skal google meg og finne denne bloggen. Men det irriterer meg at det skal være sånn. Hadde jeg skrevet en blogg om livet med diabetes hadde det vært noe annet, men fordi det handler om psykiske lidelser må man passe seg. Ja, det er personlig, men jeg skulle likevel ønske at jeg kunne være helt åpen om hvem jeg er. En av grunnene til det er at jeg liker best å lese blogger der folk er åpne og ikke anonyme. Men, som jeg har sagt før: Hvis du er interessert i å bli kjent med meg, så er det ikke en umulighet. Mail: nerveblogger@gmail.com

Så over til noe helt annet.

I dag har vært en fin dag. Sola har varmet byen og jeg har sittet på utekafè, spist mat, lest bok og snakket med en kompis. Fikk også feriepenger i dag, noe som er bra fordi jeg endelig har fått betalt noen regninger som har gnagd på samvittigheten min. Greia er bare at jeg er utrooooolig dårlig med penger. Jeg blir rusa av å ha mye penger, og jeg har liten kontroll på forbruket mitt. Det er vist ganske vanlig hos bipolare. Så i dag har jeg kjøpt meg Black Books DVD boks og en tegneseriebok. Det er ikke så ille, men jeg burde helst ikke ha kjøpt noen av delene når den framtidige økonomise situasjonen min er så usikker, og jeg sparer til sydentur. Men gjort er gjort. Black Books er fantastisk, har sett nesten hele 1 sesong nå og ledd meg skakk. Det anbefales på det varmeste, Dylan Moran er et geni og jeg elsker han! ❤

I morgen skal jeg til behandleren min for første gang siden April. Mye har skjedd siden da, så jeg har en del å snakke om. Var hos fastlegen min i dag og hun anbefalte nok en medisinvurdering. Hun mener at jeg ikke har god nok effekt av Orifirilen i forhold til hva jeg burde og eventuelle konsekvenser av bivirkninger (som er økt risiko for infertilitet). Jeg er enig med henne og har lyst til å prøve meg på Lithium. Føler at jeg har gått rundt den grøten i flere år nå, og jeg er klar for å prøve det selv om det blir å kreve mye oppfølging. Slik jeg forstår det er doseringen litt tricky å få til riktig så man må inn å ta blodprøver ofte. Så må man passe på å drikke mye vann fordi det er farlig å bli dehydrert (har noe med nyrene å gjøre såvidt jeg har forstått), også er det en farlig medisin i forhold til overdose. Jeg har jo tatt 3 intoxer de 4 siste årene, så jeg har ikke så mye tillitt i banken på det området, men jeg er villig til å godta ukesdosetter levert fra hjemmesykepleien eller noe lignende. Så er det jo den evige kampen om søvn og hvilke medisiner jeg skal ta for det. Vil jo ikke at jeg skal bli totalt narkoman heller.

Så, vi får se hva morgendagen bringer. Det blir neppe noe konkret og hvis det blir medisinbytte blir det sikkert ikke før etter ferien, men en plass må man starte. Har et lite håp om at høsten kan bli bra. Forhåpentligvis får jeg meg en 50% jobb og 50% trygd sånn at jeg får fast inntekt. Det blir å hjelpe mye på humøret, gjøre noe meningsfult og få brukt den kunnskapen jeg har lært de siste 3 årene. «Idle hands are the devils play things».

1 kommentar

Filed under Hverdag, Medisiner, Psykisk Helse