Triggere

Jeg smuldrer opp. Føler meg ikke deprimert, føler meg ikke syk. Ikke sånn syk at jeg bør legges inn. Det er ikke akutt. Men samtidig er det noe i meg som skurrer. Det er dette med søvnen som plager meg. Tok en stor dose Vival og Zopiklone før jeg la meg. Var ganske trøtt i tillegg, så jeg trodde at kanskje i dag var et vendepunkt, at jeg skulle få orden på sakene. Men sånn ble det ikke. Bråvåkna klokka halv 3 i natt og har ikke fått sove siden. Nå er klokka snart 07.00. Begynner å bli frustrert nå.

På toppen av det hele tok jeg meg selv i å sitte å trigge meg selv. Vet ikke hva det er som er galt med meg, men noen ganger klarer jeg ikke å styre meg. Jeg søker på scars, self injury, self harm og cutting på diverse søkemotorer og ser hva jeg finner. Noen ting er bra, oppfølftende ting. Ting som hjelper meg med å holde meg unna. Men andre ting…Det folk legger ut på nettet. De groveste bildene er forbi fatteevne. Eller det vil si, jeg forstår det jo, jeg oppsøker det jo.

Det er som en del av meg vil tilbake dit. Tilbake til selvskadingen, men jeg nekter. Jeg har nok arr, jeg orker ikke alt styret, alle løgnene, selvhatet, dessuten har jeg ikke råd til å hverken kjøpe inn utstyr eller dra på legevakten hvis det skulle gå galt. Og jeg orket hvertfall ikke noen innleggelse nå. Jeg er jo snart ferdig utdannet for faen! Og om kun få timer skal jeg til NAV for å være konstruktiv og avklare framtiden. Hvorfor kommer disse tankene og trangen nå?

Det er et sug, et savn og et hat. Jeg må lete fram kriseplanene mine. Gjøre fine og kreative ting for å holde dette så langt unna som mulig. Jeg vil, men jeg nekter. Jeg skal gjøre de rette tingene i dag for å unngå tilbakefall. Jeg skal ringe legen min og fortelle henne at jeg er ute på dypt vann i forhold til søvn. Så må jeg bli flinkere til å aktivisere meg selv. Gjøre det fint i denne leiligheta, selv om jeg ikke trives. Jeg skal ikke falle tilbake.

Reklame

2 kommentarer

Filed under Hverdag

2 responses to “Triggere

  1. Morild

    Hei Nerve.

    Jeg oppdaget bloggen din ganske nylig og ble såpass ”hekta” at jeg har lest gjennom hvert eneste innlegg fra starten og til nå. Du skriver på en utrolig fengende måte. Og det er en tøff, ærlig og vond historie du formidler. Men det er også en historie med håp, mot og styrke. Jeg er imponert over deg. Går det an å være imponert over noen man ikke kjenner? I så tilfelle må jeg jo klargjøre at jeg da tar utgangspunkt i en sammenligning med meg selv, der jeg reflekterer over hvordan jeg tror JEG ville reagert og taklet livet om jeg var i dine sko. Men jeg er ikke i dine sko. Jeg er i mine sko, skjønt, de har vært nokså tynnslitte i perioder, så en del gjenkjennelse er der, det må være sagt. Men dette ble en digresjon 😉

    I alle fall, det jeg ville si var at jeg er imponert over deg. Imponert over måten du reflekterer over livet ditt på, hvordan du reflekterer over det du opplever, tenker og føler. Og jeg er imponert over styrken din til å stå på og holde ut når det butter imot som verst. Du virker som en klok, klok person. Du har mye selvinnsikt, og det jeg ser (ser jeg feil?), er at på tross av skadene du påfører deg selv i et forsøk på å mestre tilværelsen din, så vil du deg selv godt. Du prøver og prøver. Du faller, men du reiser deg opp igjen. Og du gjør noe av det (erfaringsmessig) vanskeligste man kan gjøre, du klarer å be om hjelp og ta i mot hjelp. Det ligger en enorm styrke i det å klare å ta imot hjelp!

    Det er ingen enkel jobb du har foran deg. Jeg kan skrive under på at det koster å kjempe seg til en følelse av verdifullhet når man starter på null. Det koster å jobbe mot en mindre destruktiv måte å takle følelser på når man er vant til at det er å skade seg selv som hjelper. Man må jo lære å se seg selv på en helt ny måte og det er jammen ikke lett! Men det det koster, det er det faen meg verd. Og du har det som skal til. Det er jeg bombesikker på. Bruk kreativiteten til din fordel, slik du kan (og slik du gjør med denne bloggen).

    Jeg vil gjerne takke deg for at du deler tankene dine her på bloggen. Gjennom det du skriver opplever jeg å få kjennskap til en type problematikk som jeg har lite kunnskap om fra før. Jeg holder selv på å utdanne meg innen et hjelperyrke, og er veldig takknemlig over å ha oppdaget bloggen din, som sårt og ærlig formidler hele spekteret av tanker og følelser man som menneske kan ha (syk eller ikke syk). Takk, takk og takk. Og så håper jeg ikke at jeg på noen som helst måte har tråkket deg på tærne med det jeg har skrevet. Alt er godt ment.

    God klem til deg 🙂

    • Hei Morild 🙂 Tusen takk for kjempefin og positiv kommentar. Nesten så jeg rødmer her jeg sitter. Godt å høre at andre finner noe positivt i bloggen min, det er jo derfor jeg skriver. Det har hjulpet meg enormt å skrive, så det er nok noe jeg vil fortsette med en stund. Har alltid likt å skrive. Håper en dag å få gitt ut en bok.

      Takk for støtten og for at du leser 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s