Hvor ærlig skal man være i en blogg? Hvor mye av seg selv er det akseptabelt å gi ut? Jeg har tenkt litt på det i det siste. Hadde denne bloggen vært tilknyttet mitt virkelige navn hadde jeg skrevet fint lite der.
Mulig jeg er naiv og selvsentrert, men jeg tror at jeg har noe fornuftig å komme med i ny og ne. Noen erfaringer og tanker som kan være gode for andre å lese. Jeg driver jantelov på meg selv. Mobber meg selv for at jeg blogger. Rakker ned på meg selv for at jeg bretter ut om private ting på internett. Rakker ned på meg selv fordi jeg ikke tør å være ærlig å stå fram med navn og bilde. Men hva betyr vel det? Hvis noen på død og liv vil vite hva jeg heter og hvordan jeg ser ut så send en mail. Er ikke det et greit kompromiss? Eller er det feighet?
Enkelte tanker egner seg ikke til publikasjon i en blogg. Noen tanker er for skrudde og for vanvittige til å havne ute på internett. Jeg tenker litt for min egen del, men mest for andre sin del. Jeg vil ikke trigge noen eller bekymre noen. For jeg klarer meg, jeg dupper såvid i overflaten, men jeg har hodet over vannet. Kjemper med noen monstre for tiden. Sammenlignet med meg selv for 1 år siden har jeg det mye bedre. Selvskadingen har vært på et absolutt minimum så langt i år, bare 3-4 tilfeller så langt. Smertegraden er mer tålelig, jeg leter mer aktivt etter lyspunkter, selv om jeg ikke alltid finner dem.
Tar meg selv i å bli omfavnet av et pledd av håpløshet. Det, kombinert med 0 aktivitet på dagtid og søvnvansker, kan fort føre meg ut på ville veier. Men jeg er obs på det. Prøver å gjøre de riktige tingene, selv om jeg ikke vil. En del av meg vil bare skli inn i galskapen og kaoset. Vet ikke hvorfor, men det er en dragning, en fristelse. Men jeg skal være flink pike.
Fikk en hyggelig beskjed i går om at jeg skal til Kreta sammen med Mamma og lillebror om 2 uker. Det var en hyggelig overraskelse, og en absolutt verdig motivasjon til å holde meg selv unna selvskadingen.
Nerve 
Jeg skjønner hva du mener med jantelov og selvsensur. Jeg har det på samme måte. Har riktig nok ingen blogg, men merker det godt bare i måten jeg bruker facebook på.
Denne bloggen eller det du skriver blir etter min mening ikke mindre troverdig eller mindre autentisk fordi du velger å være anonym. Og slik jeg ser det handler det ikke om feighet. At du finner trygghet i anonymiteten er helt forståelig med tanke på den sårbare situasjonen du er i. Jeg ville nok gjort det samme.
Skjønner godt at det er vanskelig å holde seg fra å skli inn i galskapen når dagene ikke har noe konkret innhold for deg i form av aktivitet. Det krever sin kvinne å holde ut da! Lediggang er roten til mye ondt, det har jeg vitterlig kjent på min egen kropp. Lykke til med å holde ut! 🙂