Var hos behandleren min i dag, og det var en lettelse. Fikk satt ord på så mye som jeg har gått rundt å hold for meg selv siden April. Ting som ikke kan sies til andre en profesjonelle. Ting som ikke egner seg for publikasjon eller ører til venner og famile. Det var litt skummelt å si de tingene også, for da blir de mer ekte. Men jeg har en fantastisk behandler som får meg til å føle meg trygg. Jeg er ikke redd for at han plutselig skal tvangsinnlegge meg. Men han ytret litt bekymring i dag.
Har gjort enkelte ting i det siste som ikke er helt normalt, men jeg har alltid hentet meg inn igjen og fått bakkekontakt før det har gått over stokk og stein. «Kastet ut ankeret», som han så fint kalte det. Jeg er utrolig impulsstyrt og det er ikke så lett å kontrollere handlingene mine bestanding. Men jeg fikk ros for at jeg ikke hadde latt meg dra avgårde med strømmen 100%. Det er deler av meg som vil lette, som vil opp i hypomanien, opp i kaoset. Fortalte han i dag at jeg har følt en utrolig dragning i det siste, en dragning mot galskapen. Ikke bare selvskading, men all mulig slags rare ting. Å gi etter for galskapens impulser, de trekker i meg. Men som han sa så har jeg klart å kaste ut ankeret før det har gått for langt, og han hadde tiltro på at jeg kom til å fortsette å klare det. Det gjelder å ha sikte på det store bildet og ikke jage etter det man vil ha der og da. Men som sagt, jeg er utrolig dårlig på impulskontroll.
Fikk også snakket om medisiner. Han var veldig glad for at jeg kom forberedt til timen og var klar på hva jeg ville og hvordan jeg ville ha det. For det er jo opp til meg hvilke medisiner jeg skal gå på, hvis jeg pusher nok på Lithium så blir det nok det. Riktignok med sikkerhetsanstaltninger rundt utdeling, men det er greit, det får meg bare til å føle meg tryggere. Snakket litt om hvilke forventninger jeg hadde til medisiner også. Jeg er jo fullstendig klar over at svigningene aldri kommer til å gå bort, men jeg vil at de skal være mindre skarpe og komme skjeldnere. Jeg vil ha mer tid i midtsonen, for det er der livet mitt er. Han mente det var en realistisk forventning. Men det smaker alltid litt bittert i munnen når jeg sier de ordene «Jeg vet det aldri kommer til å gå over, det kommer alltid til å være der». Var sliten da jeg kom ut, 2 måneder med innesperra gørr fikk endelig komme ut og bli ekte. Jeg fikk reflektert og gransket hendelsene og komme med tentative konklusjoner. Hjelp til å analysere meg selv. Han er en god psykolog.
Fikk også en dårlig nyhet i timen i dag. Han skal slutte…Selvfølgelig. Den eneste behandleren jeg noensinne har likt og kommet godt overens med på 10 år skal slutte. Det er riktignok bare for et år, men hvem vet, kanskje han blir lengre. Skal få ny behandler etter sommeren, en ung dame. Er spent på det. Så vi lagde en liste over hva jeg ville at hun og jeg skulle fokusere på i behandling. Jeg gjorde det klart at jeg ikke trenger noen selvskading 101. Jeg kan triksene i boka, jeg må bare lære meg å bruke dem i praksis. Sa litt om faren min, at han er tilbake og det vil nok sannsynligvis bringe med seg en hel del problemer i framtiden. Men jeg får ta det når jeg kommer dit.
Håper medsinendringen går fort og at legen på DPS er enig med meg i endringen, da blir jeg glad. Er vant til at sånne prosesser tar evig lang tid, men er jeg heldig går det fort denne gangen. Han sa forresten også at han har fjernet borderline diagnosen min…Vet ikke helt hva jeg tenker om det enda.
Nå skal jeg benytte meg av den ekstra energien min å få gjort unna litt papirabeid og husarbeid.
Spørsmål: Noen der ute som har erfaringer med Lithium?
Nerve 