Luna

Jeg skrev denne teksten i går kveld og var veldig usikker på om jeg skulle poste den eller ikke. Har lest igjennom den flere ganger i dag, redigert og er fortsatt usikker. Jeg velger å poste den fordi det er det nermeste jeg har kommet å klare å beskrive hvordan det er å slite med selvskading på en daglig basis på en god måte. Det er krigføring. Meg mot galskapen. Selvskading er noe dritt, for å si det banalt, og jeg skulle ønske jeg aldri i verden tok det første kuttet, at jeg ikke var full av arr og skam. So here it comes;

21. og 22. Juni

Inne på badet igjen, forran speilet. Det skjer merkelige ting i hodet mitt som jeg ikke kan forklare med annet enn sykdom. Skadetrangen er så stor at det kreves fysisk kraft og energi for å holde den tilbake. Sliten nå, så ufattelig sliten og full av faen. Jeg stirrer inn i det jeg frykter mest, mitt eget speilbilde.

Før i tiden trodde de at galskap ble påvirket av månen. Det engelske ordet lunacy kommer fra luna som betyr måne. Og det er slik det føles. Dragningen mot galskapen er like sterk som gravitasjonskreftene månen påfører jorden. Det er derfor vi har flo og fjære. Det er slik det føles å være bipolar. Å bli dratt mot sin vilje, inn og ut, opp og ned av depresjoner og manier. Det er som om det er noe utenfor meg selv, utenfor min egen kontroll som drar sinnet mitt mot selvdestruksjon.

Fantasiene jeg har er mange, og selv om jeg har millioner av barrikader oppe for å holde det hele unna, er jeg redd for at det skal finnes et hull i murene mine. At på et eller annet vis skal galskapen gå fra å bare være fantasier og tanker som torturerer meg psykisk, men at det skal gå over til handling. Jeg sier ikke at jeg er farlig for omverdenen, jeg er ikke farlig for noen andre enn meg selv. Hadde det ikke vært for denne ferieturen til Kreta tror jeg ikke jeg hadde klart å holde forsvaret oppe så lenge. Vet ikke om jeg klarer å holde forsvaret oppe i en uke til. Det er bare en uke, litt over det til vi skal dra.

Så jeg kler på meg og går ut av huset. Prøver å følge psykologen min sin anbefalning om å slite meg ut om kveldene. Bruke opp fysisk energi, men det funker ikke helt som etter planen. I stedet for å ta til venstre i det andre krysset, går jeg til høyre, mot 7/11. Jeg vet hva jeg vil ha der men jeg mumler ”Nei, nei, nei” til meg selv hele veien inn til butikken. Prøver å lure meg selv med å kjøpe masse andre ting. Cola, litt godterier, en lighter. Til slutt kan jeg ikke kontrollere det lengre, «det»  tar over kontrollen. Går bort til reolen med hygieneartikler og kjøper en pakke engangsbarberhøvler og går mot kassa. Legger det på disken og ber om en pakke blå Camel, enda jeg har slutta å røyke. Kan ikke huske sist jeg kjøpte en pakke røyk. Total sum, sette inn kortet, trykke koden, pose, takk, hadebra.

Ute av butikken fortsetter jeg å si nei til meg selv mens jeg tenner sigaretten. Den smaker forjævlig, men det føles selvdestruktivt og fint. Har alltid likt å røyke, det gir meg ro. Stopper på fortauet, halvveis hjemme nå, og gjør ferdig sigaretten. Tenker. Konsekvensanalyse. Dette kommer til å føre til en rus, en glede, en lettelse…For en stund. Dette kommer til å føre til en dyr taxitur, pinlig affere på legevakten nok en gang, bandasje og sting som kommer til å klø og irritere vettet av meg, at mamma vil se meg rett etter en ”episode”, se sårene, at jeg må dekke meg til og passe på i ferien, at jeg må forklare meg for lillebroren min, at jeg må ta i mot enda mer dritsnakk fra faren min, at jeg får flere arr.

Dette er de garanterte konsekvensene. Så slenger vi de mulige konsekvensene på: Jeg kan bli innlagt, frivillig eller på tvang. Muligens gå glipp av hele ferien. Møte frekke og spydige sykepleiere eller leger. Vente i timesvis på legevakten for tusende gang fordi det er ingen som prioriterer slike skader. Mamma flipper ut, at dette er siste dråpen i begeret hennes. At jeg faller over kanten fullstendig denne gangen. At jeg skremmer lillebroren min bort fra meg. Jeg kunne sagt mer, men når alle disse tankene renner inn i hodet mitt er det fortsatt med en enorm kraftanstrengelse at jeg tar avgjørelsen om å IKKE skade meg selv. Hvertfall ikke før ferien. Sannsynligvis må jeg igjennom denne tankeprosessen en million ganger før jeg faktisk sitter på flyet til Kreta sammen med Mamma, men jeg håper det kommer til å bli verdt det.

Føler meg roligere nå. Mer kontroll. Jeg skal gjemme bort barberbladene jeg kjøpte, for jeg klarer ikke å kaste de. I perioder klarer jeg å leve med en barberhøvel til leggene uten problem, i andre perioder må jeg ha alle skarpe ting ut av huset. Nå er jeg på det stadiumet hvor jeg føler at selve selvskadingen er uunngåelig, men jeg prøver å begrense konsekvensene og kontrollere når det skal skje. Det blir nesten som en trøst og alt blir bakvendt. Ferien blir noe jeg må komme meg igjennom for å kunne komme hjem å skade meg selv med mindre konsekvenser. Det er bakvendtland, det er feil og det er sykt. Jeg er syk nå. Får lyst til å legge på et «Jeg er syk nå, men det går bra», fordi jeg er så vant til å skjerme folk rundt meg, fordi jeg er så redd for hva de tenker om meg. Redd for å drive dem bort.

Endringsfokusert rådgivning og selvskading. What a fucking joke. Jeg skrev bacheloroppgave om hvordan å gi råd til mennesker som sliter med selvskading, men jeg klarer ikke å anvende kunnskapen på meg selv. Et godt råd jeg kan gi her og nå er: ”Utsett avgjørelsen, et kvarter, så en halvtime, deretter en time, så en time til, så til i morgen. ” Se hvor langt du kommer, er kampviljen din på topp den dagen så kanskje du klarer å holde deg en halvtime første gang du prøver dette partytrikset, men hemmeligheten er at du kommer lengre for hver gang du prøver. Du trener opp musklene i psyken din, lærer deg selvkontroll og impulskontroll. Du tar valg og avgjørelser i stedet for å bare handle. Jeg har nå tatt valget om å vente til etter ferien, til i August, og se hvordan verden ser ut gjennom øynene mine da.

Selvskading er en avhengighet, en stygg avhengighet. I det siste har jeg følt at det er en avhengighet som kveler meg. Den ødelegger kveldene og nettene mine. Har ikke skadet meg alvorlig siden Januar, det har blitt noen små episoder hvor lårene mine har fått seg noen mindre kutt, men det er den konstante trangen og kampen mot trangen som ødelegger meg. Jeg blir sittende å taste av gårde manisk på tastaturet for å finne utløp for den galskapen som driver meg. Jeg har i det minste det, skrivingen lar meg fortelle og forklare med ord istede for kutt. Det lar meg skrive ned små noveller om alle fantasiene mine, og det gir meg fred for en stund. Helt til noe nytt dukker opp og jeg blir nødt til å skrive ned det også.

Håper ting blir bedre etter ferien med nye medisiner, fast behandling igjen, forhåpentligvis jobb og sikker inntekt hver måned. Håper barberbladene som ligger på badet mitt får ligge i fred helt til jeg en dag kaster de.

Reklame