I dag har vært en spesiell dag, som jeg skrev om tidligere. I tillegg til det som har skjedd i Oslo området kom bestefaren min hjem fra sykehuset. Han har hatt en stor operasjon for å fikse hovedpulsåra i magen. Det var en stor operasjon som tok 7 timer, og de holdt på å miste han flere ganger.
Bestefaren min er en liten, muskuløs finnmarking. Han har alltid en kjapp replikk og har alltid vært i uforskammet god fysisk form. Så jeg fikk sjokk da jeg så han komme ut av drosjen i dag. Ansiktet han var grått, hele venstre arm var helt lilla, han klarte såvidt å gå med en krykke, måtte være yderst forsiktig da jeg ga han en klem. Det var som om mannen var blitt 10 år eldre og laget av glass.
Da han kom inn og vi fikk snakket litt sammen fortalte han at han var sikker på at han skulle dø. Etter operasjonen hadde lungene hans kollapset og han holdt på å kvelses. Som han sa «Jeg trodde jeg skulle dø, og tenkte at hvis det er så grusomt å dø som dette, kan ikke noen heller skyte meg». Stemmen hannes ble grøtete så jeg gikk og satt meg ved siden av han. Han fortsatte «Du vet, jeg er utrolig glad i deg. Hadde jeg hatt råd skulle jeg sendt deg penger oftere».
Han var så liten og så sårbar at jeg fikk lyst til å gråte. Fortalte han at jeg var glad i han og, og at penger var det siste han skulle tenke på. Jeg er kjempe takknemlig for det jeg har fått og forventer ikke å få penger hele tiden. Penger er ikke det samme som kjærlighet.
Så vi satt en stund stille sammen og så på Tven og de grusomhetene som har foregått i dag. Døden har virket så nær i dag. Hater å se bestefaren min så syk og så gammel. De sier han skal bli frisk, men han blir jo ikke yngre. Huff…Det har vært en tung dag.
Nerve 