Storebror

Jeg har ingen storebror. Da jeg var lita ønsket jeg meg alltid en storebror. En som var større og sterkere enn meg. En jeg kunne herje og leke med, en som kunne passe på meg når ting ble farlig.

Men jeg har en onkel som «bare» er 11 år eldre enn meg, min fars bror, og iløpet av de somrene jeg tilbrakte i Finnmark ble han mer og mer som en bror for meg. Jeg pleide å få lov til å sitte på mopeden hans og gi gass da jeg var 5-6 år. Han pleide å kaste meg i luften, løpe rundt med meg og være med på alle slags leker jeg fant på. Det var stor stas.

Da jeg ble litt eldre og pappa ble sykere pleide han å komme på besøk og kjøre turer med meg, for å lufte meg, snakke om de tunge tingene og de helt vanlige tingene. Han kom innom hver dag, selv om han aldri sa det, så visste jeg at det var for å holde et øye med meg. For han har og hatt en tung oppvekst i denne familien. Han har levd med to brødre som er psykisk syk, en mor som er psykisk syk, i en bittelita bygd der alle vet alt. Det sier seg selv at han også har sine mørke dager. Det var han som reddet pappa den gangen han prøvde å ta livet av seg da jeg var på besøk. Han var også den eneste som tenkte på meg oppi det hele.

Onkelen min har alltid beskyttet meg når han har kunnet. Han har sett tingene fra min side når de «ansvarlige voksne» ikke har gjort det. Han var den store helten min da jeg var lita, og han har en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Det er 5 år siden jeg har sett han, vi har ikke snakket på telefonen en eneste gang i mitt liv. Vi skriver ikke brev eller mailer. Den eneste kontakten er hilsninger via bestemor på telefonen. Jeg vet ikke hvorfor, men det har bare alltid vært sånn.

I dag kom han på besøk for å treffe meg. Kjente igjen følelsen fra da jeg var lita, hører etter fotstegene hans på grusen utenfor, venter til han skal komme. Han er det trygge punktet mitt her oppe, den jeg kan gå til når helvette bryter løs. Så da han endelig kom fikk jeg sommerfugler i magen. «Hva om han ikke liker meg lengre? Hva om han fortsatt ser på meg som et barn? Hva om jeg ikke er kul nok?». Disse tankene varte ikke særlig lenge, for han har en egen evne til å få meg til å føle meg komfortabel og avslappa. Vi fikk ikke snakket så mye om de store tingene siden bestemor og pappa fløy rundt oss og skulle fikse masse ting, men det var så utrolig godt å se han igjen.

Vi i denne familien har vært igjennom mye rart, og vi har en lang og kronglete familiehistorie. Håper jeg får litt tid sammen med han alene, for jeg vil at han skal vite hvem jeg er nå som jeg er blitt voksen og hva som har skjedd i livet mitt de siste 5 årene. Jeg er ikke redd for å fortelle han noe, har alltid fortalt han hemmelighetene mine, og da jeg ble 16-17 begynte han å fortelle meg sine. Så selv om vi har møttes sjeldent og alltid har bodd på hver vår kant av landet, så føler jeg at jeg har en storebror.

Vet ikke hvor mye han vet om sykdomsforløpet mitt. Går ut fra at bestemor har fortalt han at jeg har vært innlagt, går på medisiner og han har vel sett arrene mine på bilder som har blitt sendt til bestemor. Men jeg har lyst til å fortelle han om det, vil at han skal vite om kampen min. Vil at han skal forstå at de tingene som har gjort han vondt, også har nådd meg. Har også lyst til å få fortalt han det jeg skriver nå. Jeg tror han vet det, men vi har aldri snakket om det.

Føler ikke at ordene strekker helt til nå. Denne historien er egentlig mye lengre, og burde inneholdt flere detaljer for at du som leser virkelig skal forstå, men jeg vil ikke, og kan ikke utlevere alt. Det er fortsatt mange ting i livet mitt jeg helst ikke vil huske, og helst ikke vil gjennoppleve gjennom å skrive det ned. Jeg kan heller ikke utlevere folk på den måten, selv om dette er en anonym blogg. Kanskje kommer det mer om disse tingene iløpet av de to neste ukene, for de fleste tingene har sin rot hos pappa, denne familien, denne bygda. Kjenner allerede at en del minner har blitt rotet rundt i, og værre blir det antagelig. Dette er ground zero for PTSD diagnosen min. Derfor er onkelen min så viktig. For en ting vet jeg, og det har jeg vist siden jeg var veldig lita : Jeg kan ikke tillate meg å stole på faren min.

1 kommentar

Filed under Psykisk Helse

One response to “Storebror

  1. E

    Dette var et fint innlegg. Både trist og fint på en gang. Onkelen din høres ut som en kjempefin fyr.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s