Tankekaos

Nå er det bare en uke til jeg skal hjem igjen. Har vært på ferie, ute av hverdagen min i over 3 uker. Før jeg reiste på ferie hadde jeg det veldig vanskelig psykisk. Jeg var deprimert og proppfull av tanker om selvskading og selvhat. Selvmordstankene kom etterhvert sigende. Jeg ga meg selv et løfte da, jeg lovte meg selv å sette alt på pause og vente til etter ferien med å vurdere selvskading eller annen utaggering.

Naturlig nok begynner tankene mine å virvle opp nå som ferien nærmer seg slutten. Hvis jeg hadde reist hjem i dag vet jeg ikke helt hvordan det hadde kommet til å gå. Begynner å føle på dragningen igjen. Den delen av meg som vil gi etter til selvskadingen. De vonde tankene har begynt å komme sterkere tilbake etter å nesten ha vært totalt fraværende i flere uker. Har sovet godt i flere uker nå, noe som har vært en kjærkommen pause. Har ikke hatt særlige mareritt og har bare hatt 2 våkenetter. Men nå begynner søvnen å glippe igjen. Selvtillitten er dalende, jeg føler meg stygg, feit, dum og mange andre mindre positive ting. Selvskadingsmonsteret og galskapen gnir seg i hendene. Mer mat til dem. Gjør mitt beste for å ikke mate dem, men jeg klarer ikke å styre meg noen ganger.

En del har lyst til å gi seg totalt hen når jeg kommer hjem. Rett på Østmarka, lukkede dører, ECT og total galskap. En annen del vil fortsette å holde på den gode tankegangen jeg har hatt tidligere i ferien. Jeg har spist normalt, sovet normalt og tenkt normalt. Det er egentlig utrolig i seg selv at jeg har hatt en 3 uker lang pause, det er ikke noe som skjer ofte. Har så lyst til at det skal gå av seg selv å opprettholde denne sinnsstemningen. Har så lyst til å vedlikeholde det.

Hodet mitt orker ikke å gå inn i underliggende årsaker og analysere for å finne ut hva det er som har utløst disse tankene på nytt. Jeg vet det vel egentlig, men vil ikke. Det er så rart å være hos pappa. Det er så koselig samtidig som det er så rart. Familien min er så rar, det finnes ingen spærrer for å snakke om ting. Tror jeg med hånden på hjertet kan si at det må være Norges mest åpne familie. Her diskuteres rusmisbruk og psykiske lidelser som om det var en samtale om været. Det blir så rart når faren og onkelen din forteller deg om deres erfaringer med amfetamin samtidig som onkelen din faktisk er rusa på amfetamin…Som sagt, rar familie. For mye åpenhet er ikke bra det heller. Hadde lyst til å spørre pappa om han tenkte på hvilke signaler han sendte til meg med å fortelle om sånt, men jeg vet det er døfødt. Han fortalte meg om heroinmisbruket sitt da jeg var 14.

Samtidig med dette er det gamle minner som jeg minner meg selv på og ripper opp i. Angrer, har dårlig samvittighet, lider. Og det er ikke en dritt jeg kan gjøre med de tingene, så det er fullstendig meningsløst. Jeg frustreres også av kampen mot kiloene. Skriver ikke så mye om det fordi jeg vet det er mange som har sine egne problemer når det kommer til mat og vekt. Jeg blir bare frustrert av å se ut som jeg gjør…

Er frustrert og har litt kaos i hodet. Må prøve å holde hodet kaldt. Skal holde løftet og ikke gjøre noe før jeg har kommet hjem og sett ann situasjonen grundig. Skal utsette denne avgjørelsen så lenge som mulig.

Legg igjen en kommentar

Filed under bipolar, Hverdag, Psykisk Helse, Søvn, Selvskading, Sykdom

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s